Foto: Arild Moen/Tingh. Scenograf/kostymedesigner: Daniel Åkerström-Steen

Hver gang vi fester

Velkommen til en fest og et nachspiel som er som en collage av alle de fester og nachspiel du vagt husker du har vært på. Alle til låter av Ane Brun.

Forestillingen Virvelvind er Ane Brun som kommer hjem til Molde. Og det er Ane Bruns tekster som kommer hjem til norsk, oversatt av Brun selv fra engelsk til Molde-dialekt. Oversettelsen flytter tekstene fra et mer generelt engelsk til et stedsnært norsk. Følelsene og karakterene i fortellingene blir både nærere, norskere og mer desperate.

Scenen på Teatret Vårt er pyntet til en uspesifikk fest, med glitter i taket og børst over alt. Hvilken fest, og hvem som feirer hva er ikke helt klart. De fem skikkelsene på festen kjenner hverandre ikke så altfor godt. Men det skal festes med en intens uro som drivkraft, en uro med forskjellig drivkraft i hver av karakterene.

Fra livets nachspiel
Selve scenen er en turnévennlig leilighet med åpent-bad løsning og fullt band. Sceneteksten er todelt: En del er Ane Bruns egne tekster, en del er historier og fortellinger Nina Wester har skrevet inspirert av Bruns fortellinger. Sammen blir dette en grunnleggende musikalsk forestilling, regissert av Wester i samarbeid med teatersjef Kristian Lykkeslet Strømskag.

Her er kjente skikkelser fra livets nachspiel: Hun litt forsiktige (Johanna Mørck) som drømmer om hus med eplehage, sju barn og eplekake hver dag. Han kjølig elegante (Lars Melsæter Rydjord ) som via mobilen håndterer en gråtende jente utafor som vil inn og snakke ut. Den litt for girete gladgutten som vil feste og ha det moro fordi livet hans ikke er særlig til fest og slett ikke særlig morsomt. Legen (Kjersti Botn Sandal) som bærer på en følelse av skyld og prøver å holde og miste masken samtidig. Og til sist partyløvinnen (Sara Fellman) som har avskaffet grenser og avlyst rammer fordi «vi må fortsette til vi har flyt, for har vi flyt kan vi fortsette».

Rom utenfor tid
Skuespillerne tegner noen fine typer, godt støttet av bandet på fire som gir de velkjente låtene nye arrangementer og ny sound. Selv handlingen kan vanskelig leses som en reell fest – det er mer som en collage av alle fester og nachspiel, et rom der tiden spiller etter andre regler. Låter, selv når de forteller historier, er mer stående stemninger enn dramaturgisk utvikling, og når fortellinger igjen bygges rundt låtene er det en risiko at handlingen dobler sangene. Her er handlingen bevisst episodisk, karaktertegnende og karakterforklarende mer enn fullt formede historier.

Sitter man rimelig edru og ser på en fest gis man tid og plass til å studere deltakerne, men man risikerer også å få tid til å lure på om det skal noe sted. Alle er på sin personlige berg- og dalbane. Menneskene tangerer hverandre mer enn reelt å påvirke hverandre, de skal kanskje heller ikke noe annet sted enn hjem, til slutt. Og det har de jo ikke så lyst til.

Karakterstudier
Grepet gir en anledning til å studere karakterene og ta inn noen fine tolkninger av Ane Bruns norske tekster. Sangprestasjonene er sterke og bandet leverer, men det er Sara Fellman som sitter igjen som den som tar karakteren sin helt ut. Hennes tolkninger og spillestil er presist fyllerølp og fullt trøkk, tøft tryne og blødende sjel i skjønn forening. Bjørnar Teigen gjør en fin skikkelse med nervøs energi, men dramaturgien lar begge mannsrollene svinne mot slutten, mens kvinnene vokser sterkere fram. Jeg tar meg i å savne en mer tradisjonell handlingsbasert dramaturgi. Det som skjer mellom menneskene på scenen blir mindre viktig enn det de sliter med hver for seg. Det er for så vidt en god oppsummering av mange nachspiel, men det blir ofte også synlig at de bokstavelig talt kommer fra hver sin sang. På scenen er det hele tiden et tett, fint band som gjør mye av seg på akkurat den riktige måten – ikke som akkompagnement, men som et livgivende uttrykk.  På sitt beste er det totale teaterutrykket her vondt og varmt.

Det er en forestilling i moll, men samtidig er det gjort med et fint tilgivende lys, og finalen rister av seg mollstemningen med en sang om endring, endring som alltid begynner med én. Så får det være at én er et ensomt tall. Det er håpløst, og vi gir oss ikke er jo også en moral.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER