Reality box. Black Box Teater 2014. Foto: ensemblet

Hvem er de gale?

KRITIKK: Reality Box med NING preges av en godt synlig idé. Heldigvis trenges idéen etter hvert i bakgrunnen til fordel for kraften i uttrykket, skriver Chris Erichsen.

”Improvisert og eksperimentell musikk og avantgardejazz – kort sagt nesten alle former for musikk som du ikke finner på Platekompaniet”.

Slik oppsummerer Didrik Søderlind i en 12 år gammel artikkel på Ballade.no (her: http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2002100314201564899519) , med god hjelp av nåværende Scenekunst-redaktør Hild Borchgrevink, sånn cirka hva begrepet samtidsmusikk dekker. På spørsmålet om hvorfor det høres ut som et ekorn som kjøres gjennom en hurtigmikser, svarer han at det faktisk kan være fordi ”komponisten har skrevet et stykke der ekorn og hurtigmiksere brukes som instrumenter”.

Han føyer blant annet til at et relevant samtidsmusikkplagg er ”den hullete t-skjorta”. Og ”med pistrete skjegg og merkelig kroppsholdning oppnår du en gjennomført samtidsmusikk-effekt”.

Rytmisk og tonal
Selv har jeg brukt store deler av livet på å spille en type musikk som var rytmisk, stort sett tonal og som stilte strenge krav til en påkledning hvor t-skjortene gjerne kunne være hullete, men bare som en del av en større uttenkt estetisk helhet. Det kunne derfor umulig betegnes som samtidsmusikk.

Når det jeg var med og spilte likevel nådde gjennom til opptil flere både daværende og kommende såkalte samtidsmusikere og komponister, kan det kanskje ha sammenheng med at det til tider – frivillig eller ufrivillig, det visste vi aldri helt – låt som et ekorn som ble kjørt gjennom en hurtigmikser. Eller som dansebandmusiker Steinar Fjeld sa i et intervju: ”Som en kasse kaniner”.

For mye hode og for lite kropp; det er det jeg, til tross for en sympatiserende grunnholdning, har tolket som en av årsakene til at jeg ofte har falt av lasset når det gjelder såkalt samtidsmusikk. For mye nerderi, fiksfakseri og for lite feeling.

Likevel har jeg både sett og hørt nok eksempler som ikke nødvendigvis måtte innom venstre hjernehalvdel før jeg kunne ”forstå” det, til ikke å ha gitt opp.

Optimisme og bange anelser
Det var derfor med både optimisme og bange anelser jeg dro til Black Box Teater for å se og høre Reality Box med NING, som også her tituleres som samtidsmusikkensemble, i samarbeid med komponisten og videokunstneren Ignas Krunglevicius.

Utgangspunktet er en transkribert familieterapeutisk samtale med en far, en mor og en datter, gjort av den legendariske skotske, opposisjonelle psykiateren Ronald D. Laing. Galskap er en fornuftig reaksjon på et sykt samfunn, mente Laing, som virket i en tid da lobotomi fortsatt var en utbredt behandlingsmetode. Det var i denne perioden vi blant mye annet fikk boka og siden filmen Gjøkeredet av Ken Kesey, teaterstykket Hvem er de gale? Av Kent Andersson og Bengt Bratt – tittelen ble en gjenganger i både kunst, skrift, dagligtale og på parolene i demonstrasjonstogene – og ikke minst: Michel Foucaults banebrytende verk Galskapens historie i opplysningens tidsalder.

I Reality Box blir samtalen spilt fram av terapeuten (Amund Sjølie Sveen), faren (Erik Dæhlin) og mora (Tora Ferner Lange). De sitter bak hver sin hinne, et transparent skjermbrett som også fungerer som projeksjonsskjerm for skrift og videobilder. Det er vakkert gjort og gir en følelse av et skjørt univers hvor alle er like maktesløse. Samtalens omdreiningspunkt er problembarnet, datteren Ruth. Hver aktør har sitt eget rytmeinstrument med hvilket de slår ordene fram på skjermen. Terapeuten; behersket, presist. Mora; nervøst, frenetisk, skarpt. Faren; rolig, tilbaketrukket. I tillegg fargelegges samtalen, først av harmonier, som siden blir mer og mer disharmoniske med hele og halve toner oppå hverandre etter hvert som samtalen skrider fram.

Tinnitus
Underveis beveger figurene seg ut på gulvet hvor de får luftet ut frustrasjonene sine fysisk, verbalt og musikalsk. De er fylt av seg selv, av sin dårlige samvittighet, sitt maktspill, sine personlige traumer og projiseringer.

Men datteren, hun det skulle dreie seg om, er ikke der. Hennes fravær er mer og mer merkbart, helt til finalen hvor hun dukker opp på skjermen stående helt aleine ute i et snødekt landskap, badet i et vakkert flytende lydbilde. De potensielle assosiasjonene ligger rett under overflaten. Bildet treffer overalt samtidig og får tilbakevirkende kraft!

Med en sånn finale får det være greit at tinnitusen, under de mest disharmoniske partiene, ble vekket fra sin dvale og fortsatt durer og piper mens jeg sitter og skriver dette.

Synlig idé
Som publikummer ble jeg her tatt med på en reise fra et harmonisk, ordnet startpunkt, via et hakkete, anmassende, vedvarende lydunivers, til en frustrert kakofoni og ut i en vakker, sorgfylt finale.

Jeg har en tendens til å gi opp kunstverk hvor ideen bak er påtrengende synlig og tilstedeværende, men det kan den likevel gjerne være for meg dersom de enkelte elementene og framdriften i verket gjør at man etter hvert glemmer ideen til fordel for kraften i uttrykket. Det var det som skjedde med meg her.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER