Hva vil Morten Traavik?

Hva vil Morten Traavik? Og hvorfor må alle på død og liv stille akkurat det spørsmålet? En kommentar om Nord-Korea, scenekunst og nasjonalisme

Den norske kunstneren Morten Traavik har de siste årene jobbet tett med Nord-Korea. Han har møtt mye kritikk, for arbeidene og for at han i det hele tatt har valgt å befatte seg med et land der politikk og ideologi ligger milevis fra det vi oppfatter som et minstemål for menneskerettigheter, verdensfred og diplomatisk vilje.

Mye av kritikken har hatt politisk og moralsk fortegn. Det er kanskje på tide at vi diskuterer Traaviks prosjekt som performativt uttrykk og scenekunst i bred forstand.

Et hardt diktatur Traaviks kritikere fremstiller Nord-Korea som den inkarnerte ondskapen, og det ondeste i selveste ondskapens akse. Nord-Korea er et hardt diktatur. Jeg har selv besøkt Nord-Korea to ganger, og har sett fattigdommen på nært hold, til tross for at internasjonale tilreisende bare ser det regimet tillater at man får se. De har fangeleire i Nord-Korea der familier i tre generasjoner kan bli plassert uten lov eller dom, for små lovbrudd enkeltpersoner har begått. I tillegg har landet en underlig ideologi om selvoppholdelse som innebærer at de skal klare seg selv uten hjelp utenfra. På toppen av dette kommer internasjonale sanksjoner og en skjevfordeling av ressursene som finnes.

Mediedekningen en del av kunstverket I et scenekunstperspektiv er det grunn til å anta at mediedekningen av Traaviks kunstprosjekt er å betrakte som en del av kunstverket. Den foreløpig siste forestillingen i Traaviks pågående arbeid med kunst i og om Nord-Korea fant sted 17. mai 2012 i Pyongyang. En dokumentarfilm fra forestillingen og reisen ble vist på NRK2 mandag 10/9. Filmen viste Traavik og hans kompani bestående av musikere, en lysdesigner, en animatør og en scenografi- og kostymeansvarlig, og deres tur til det media elsker å kalle ”det lukkede landet.” Her spilte de en musikalsk forestilling hvor de fremførte norske folkeviser, poplåter og nasjonalsanger presentert sammen med en ironisk animasjon av norske nasjonalsymboler fra kongen til melkesjokolade.

Når alt fra Traaviks egen regi til den norske høyresidens klagekor blir en del av verket, inkorporerer kunstneren kritikken av arbeidet sitt allerede før den dukker opp. Da blir motivasjonen bak verket tvetydig for publikum. Når Traavik i dokumentaren sier at han ikke har holdepunkter for å vite om det finnes konsentrasjonsleire i Nord-Korea, er det for eksempel vanskelig å vite om han er kildekritisk, provokativ eller oppriktig. Som kunstner er imidlertid ikke ærlighet alltid den viktigste egenskapen, og påstanden åpner publikums egen kritiske refleksjon.

Et ideologikritisk prosjekt Det samme gjelder Traaviks litt merkelige påstander om at Norge har noe å lære av Nord-Korea, at vi også burde lære oss å dyrke vår egen nasjonalisme. Man kan argumentere for at kunstverket også stiller spørsmålstegn ved norsk nasjonalisme og vil oppnå at vi lærer noe om oss selv. Når Traavik sier han skulle ønske vi kunne lære litt nasjonalisme av nordkoreanerne, kan man forstå det som et ideologikritisk prosjekt som ikke bare vil undersøke nasjonalistiske tendenser i Nord-Korea, men også den norske nasjonalismen.

Nord-Korea er en performativ kultur, og Traavik sier selv i filmen før de reiser at ”Vi skal til verdens største og lengst pågående teaterforestilling, skal vi, og så skal vi spille rollene våre i den.” Ikke bare har Nord-Korea en sterkt performativ offentlighet, men scenekunst og performative uttrykksformer spiller en viktig rolle i folks dagligliv. Nasjonalisme og performative uttrykk er allestedsnærværende i Nord-Korea, og kan betraktes som to sider av samme sak. Det er derfor på en måte naturlig at Traavik velger deres egen paradegren, nesten bokstavelig talt, for å fronte sitt prosjekt i landet. Interessant er det da også å merke seg at Traaviks opptreden i den norske offentligheten også blir performativ, noe som blir et interessant bidrag til prosjektet og fortolkningsrommet verket etterlater seg.

Symbolfigurer også i Norge Innledningsvis i dokumentaren vises flere av bildene Traavik og kompaniet hans hadde med seg til en fotoutstilling i Pyongyang i forbindelse med prosjektet. Et av bildene viser kronprins Haakon omringet av barn med norske flagg. I Nord-Korea er det ikke uvanlig å avbilde lederne i malerier sammen med barn for å vise ledernes kjærlighet og barnas hengivenhet. Barna fremstår som et symbol på fremtiden og på den styrken landet skal oppnå. Vi er ikke vant til å tenke på kronprinsen som en del av en nasjonalistisk symbolstruktur som elsker sine undersåtter, men i denne sammenhengen fremstilles han som et symbol på det norske og på det gode. Uten å sammenligne den norske kongen og kronprinsen (altfor mye) med Kim Il Sung og Kim Jong Il, peker Traavik på at også Norge smykker seg med nasjonalistiske symbolfigurer, og at også vi, i vår gode verden, vil bedras.

Uklarhet om verkets resepsjon Fremstillinger av mat, sol, historie, ledere og populær musikk er vanlig i nordkoreansk performance av forskjellig slag, og Traavik bruker nettopp disse grepene i sin fremstilling av det norske i møte med et nordkoreansk publikum, dog ispedd en god del humor og (selv)ironi. Her er klassiske grep for underliggjøring sterkt nærværende, og alt som er kjent blir både for et nordkoreansk og et norsk publikum vist frem som noe fremmed og underlig. Underliggjøringsgrepene kommer også til uttrykk i den performative strategien det er å inkludere ulike medieuttrykk. Det skaper uklarhet om hvor verket begynner og slutter, og uklarhet om verkets resepsjon – hvordan vi skal forholde oss til det som publikum. Dette bidrar til å åpne fortolkningsrommet og skape enda mer tvetydighet.

Fantasiløse medier? Kunnskapsnivået om Nord-Korea i Norge er skremmende lavt. Hver gang landet omtales i norske medier benyttes de samme klisjeene. En av grunnene er selvfølgelig at landet har strenge restriksjoner på å slippe journalister inn i landet. Det gjør det vanskelig å tilegne seg informasjon. Det unnskylder allikevel ikke fantasiløsheten i klisjébruken eller det manglende samfunnsansvaret de tar for å opplyse den norske befolkningen om en lang og vanskelig konflikt.

Morten Traavik viser oss et Nord-Korea som eksisterer bak klisjeene, et sted der mennesker hver eneste dag deltar i verdens største teaterforestilling. I tillegg viser han oss noe om oss selv, og oppnår å lage noe så sjeldent som et ideologikritisk verk. Usikkerheten i persepsjonen av verket åpner dets fortolkningsrom, og det er nettopp her ideologikritikken oppstår. Jeg tror Brecht smiler i himmelen.

Ikke sterkere En ting er sikkert, regimet i Nord-Korea blir ikke sterkere av et norsk kunstprosjekt. Kim Jong Un driver ikke med ideologikritikk. Ved å vise frem ideologi som ideologi og nasjonalisme som allment, oppnår Morten Traavik å belyse alt det vi liker og alt det vi ikke liker, uten at vi helt vet hvorfor eller hvordan.

Jeg vet ikke hvorfor debatten om verket i Norge på død og liv må handle om hva Morten Traavik vil, og skulle ønske prosjektet heller ledet til en debatt om kunst, ideologi, nasjonalisme og Nord-Korea.

Julie Rongved Amundsen er stipendiat i teatervitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun arbeider med en avhandling om forholdet mellom ideologi og estetikk i performative uttrykk, som blant annet inkluderer nordkoreanske masseopptrinn.