Hva betyr dette egentlig for oss?

«Konsekvens-tenkning er ikke en sol som opplyser alle kroker og gjemmer. Den er en skjevt opphengt lyskaster som gir dimt lys over en del av den vei vi tror vi har foran oss» (Dagbladet 08.04.1957, sitert fra Det Norske Akademis ordbok).

– Jeg er redd for at mange av de unge, nyutdanna scenekunstnerne kommer til å falle fra, sa hun jeg satt på med fra Sunnfjord Sag tilbake til Dale etter Wakka Wakkas spretne, absurdistiske forestilling Animal R.I.O.T. Jeg kontret med å erklære en større bekymring for frafallet av fotballspillere. Ifølge Norges Fotballforbund har allerede 20.000 barn og unge sluttet med fotball i koronaperioden.

Worst case-tenkning Det er mye worst case-tenkning ute og går, nå når fokuset gradvis har dreid vekk fra skrekkberetningene om tørrhoste, feber, pustebesvær og ensom massedød og over mot tørr statistikk. Vi er visst inne i en ny smittebølge, som nesten ingen blir verken sjuke eller dør av. Pandemien ser med andre ord ut til å være i en abstraheringsfase som krever desto større evne til en kombinasjon av konsekvenstenkning, fleksibilitet og improvisasjon. Disse faktorene ser foreløpig ut til å være noe ujevnt fordelt hos de som bestemmer, når det fastholdes at tallet 200 gjelder uansett om kultur eller idrettsbegivenheten finner sted i en middels stor teatersal med to innganger, eller et fotballstadion med 15 innganger og plass til 15.000.

Under Radio Fjalers avsluttende sending på festivalens siste dag våget jeg meg tvilende frampå med en påstand om at det vi, med et slitent begrep, kaller det frie feltet, i utgangspunktet står bedre rustet rent kunstnerisk enn institusjonene i møtet med den situasjonen vi nå befinner oss i. De ikke-institusjonelle gruppene og aktørene har jo allerede holdt på i uminnelige tider med utforskning av alternative måter å jobbe på, av spillearenaer, visnings- og publikumsformater i en utstrekning som institusjonene av naturlige grunner ikke er i nærheten av. Knapphet på ressurser er gang på gang blitt snudd til kreativt overskudd.

Verdas største mobile hornhøgtalar Dette er ikke minst Teaterfestivalen i Fjaler et håndgripelig eksempel på. Det snakkes mye i sentrale strøk om mangelen på spillearenaer. I Fjaler møtes dette ved å ta i bruk skytebane, naust, pensjonistkafé, sagbruk, strand, sjukeheim, bilverksted, vaskehall, diverse hager og ikke minst fjorden, som jeg i år fikk et skjellsettende møte med. I 2009 ble «Verdas største mobile hornhøgtalar» konstruert av billedkunstner Geir Hjetland og komponist Maja Ratkje i den vesle bygda Vevring på nordsida av Førdefjorden, opprinnelig som en protest mot gruvedrift i Engebøfjellet. I år ble instrumentet fraktet helt til Dale og prøvd ut på ulike lokasjoner, deriblant den berømte «klingehola», der lyden viste seg å ikke bære så godt som ryktet skulle ha det til. Instrumentet endte opp i Bortheimsvika hvor det skulle bære et tredelt hørespill under tittelen Røyst utover fjorden. Der lå vi i båter mellom fjellene, midt i naturens egen scenografi mens regnet og vinden rev i oss, og lyttet. Vi lyttet til Mari Hesjedal, Camara Lundestad Joof og Emma Crowes tekster og Terje Isungset og Sjur Miljeteigs musikk, i varierende tapning avhengig av raskt skiftende vær og føreforhold. Det var en kunstnerisk, fysisk, sjelelig og eksistensiell totalopplevelse som gjør en detaljert anmeldelse umulig. Inkludert tilstanden jeg oppdaget jeg var i da jeg ankom hotellrommet. Jeg hadde nøye fulgt festivalledelsens anbefaling om påkledning, som i mitt tilfelle besto av ullundertøy, ullsokker, fleecegenser, hettejakke, bomberjakke, regnbukse, regnjakke og gummistøvler. Men våt var jeg. Performativt våt. Tvers igjennom.

Da unntakstilstanden ble erklært 12. mars måtte Oslo Internasjonale Teaterfestival, hvor jeg da befant meg, øyeblikkelig stenge ned. Siden da er et stort antall store og små festivaler blitt brutalt og sorgfylt avlyst. I Fjaler hadde de et stort festivalprogram under temaet Barndom på trappene, noe de raskt skjønte ikke lot seg realisere. De gikk i tenkeboksen, kom raskt fram til at verken avlysning eller digital festival kom på tale og tok en ekstrem avgjørelse: Pandemiens innebygde følelse av håpløshet skulle møtes med håp. Situasjonen er som den er; hva kan vi få ut av den? Hvordan vil en levende teateropplevelse arte seg under de strengeste smittevernsreglene, utendørs i regn og blåst, for et begrenset publikum? Kunstnere ble kontaktet og verk ble bestilt. Og slik ble for eksempel Røyst til. Og Ripe (= moden) av dansekunstneren Jonas Øren, som tok med seg impulser fra sin oppvekst i industribygda Høyanger, paret det med sin bakgrunn som klassisk ballettdanser, og dro ut på turné sammen med gitarist Tormund Vea til et titalls hager rundt omkring i Dale. Det ble til en serie inntakende, personlige danseforestillinger med et ekstremt sug.

Stream of consciousness Det samme kan sies om Mine Nilay Yalcin og Sofie Frosts bidrag til serien Som en fremmed fauna, årets utgave av festivalens samarbeid med masterstudentene på KHiO. Det foregikk i flere forskjellige hus og naust, i et drive in bilverksted, som lysarbeid utendørs på fjellsiden og i løse lufta. I en rå vaskehall, i en sofa av rød plysj, omringet av en enkel, nærmest sakral belysning, satt Yalcin og Frost med hver sin Mac, med ryggen til publikum. Der skrev de ned det som spontant kom til dem, i en slags improvisert «kommentarfelt»virksomhet, usensurert, rett fra kilden i et drivende, offensivt stream of consciousness-språk som ble projisert live på en skjerm. På et signal hver hele time reiste de seg, plasserte sine Macer på hver sin søppeldunk og leste høyt det de hadde sittet og skrevet på den siste timen i en huggende, rytmisk, slampoetisk, rap-aktig strøm, i skjæringspunktet mellom individ og samfunn, det personlige og det politiske. Mens jeg var til stede handlet det blant annet om hvem jeg’et vil være, hva slags kvinne hun ønsket å være, for eksempel «en sånn som har sjarm uten å måtte jobbe for det». På veien ble det konstatert at «vanlige folk har ikke tid til kunst» før beretningen endte opp på «Playa del krenka». Kraften i dette prosjektet strømmet ut av et møte mellom det enkle, renskårne og samtidig komplekse og smått mystiske, og utgjorde ett av høydepunktene for meg i årets festival.

Det opprinnelige barndoms-temaet var delvis beholdt gjennom en serie barneforestillinger, hvor koronaen skal ha æren for at festivalen endelig fikk råd til å programmere det New York-baserte figurteaterkompaniet Wakka Wakka. Gruppas norske medlem Kirjan Waage befant seg i Norge, mens resten av kompaniet satt korona-faste i New York. Han utarbeidet dermed vitale spesialutgaver av den tidligere nevnte ungdomsforestillingen Animal R.I.O.T. og den klassiske dokketeaterforestillingen Sirkus Stig og Henny. Jeg hører til dem som har tidvis trøbbel med figurteater-uttrykket fordi jeg noen ganger får følelsen av å se den samme forestillingen hver gang. Denne følelsen ble kontant feid bort i møte med Wakka Wakka. På forsamlingshuset Trudvang satt jeg ved siden av en anmelder, som ikke ser ut til å ha fått avsetning for sitt besøk i Dale i den større osloavisa han skriver for. Jeg kan fortelle at han moret seg hjertelig sammen med de små barna (og meg) over akrobatmauren Maurizio Maurelli, den levende gresshoppekanonkula Hopalong Gressidy og den livsfarlige Tigeredderkoppen.

Avlysningsspøkelset – For oss var det aldri aktuelt å lage en digital festival, fordi Teaterfestivalen i Fjaler i så stor grad handler om å møtes, sa den ene halvdelen av festivalsjefduoen, Miriam Prestøy Lie, i et intervju med Hedda Fredly i Shakespearetidsskriftet. Dette elementet forsterkes naturlig i kombinasjonen av det lille, fortetta stedet Dale og måten Lie og Torkil Sandsund programmerer. Men i år var dette merkbart på en spesiell måte fra første dropp. Er det noe som kjennetegner koronaperioden er det avlysningene. Folk, de som fikk billetter, dro til Fjaler i stedet – og møtte folk. Jeg kan ikke huske å ha brukt mer tid på samtaler under noen festival, uansett hvor eller når.

Årets festival slapp heller ikke unna avlysningsspøkelset. Og sorgen som følger med. Jeg kan vanskelig tenke meg noe som passer bedre enn en konsert med svartmetall-ikonet Gaahl på fergekaia i Dale, med de mektige, tåkelagte fjellene i syningen. Også Kilden Teaters ferske oppsetning Hundrevis av barn i vill kamp måtte kaste inn håndkleet, kanskje fordi en av aktørene fikk litt vondt i halsen.

Hvordan vil vi i et tenkt 2040 se tilbake på koronaåret 2020? Spørsmålet ble stilt av programleder Idun Vik under tidligere nevnte Radio Fjalers avsluttende sending på søndag formiddag. Jeg velger, nesten skamfullt, å se lyst på det. Kanskje vi, på tross av pålagt avstand, lumsk smitte, truende sjukdom, dødsfall, ensomhet, avlysninger, konkurser og frafalne talenter vil konkludere med at vi også hadde godt av det? Vi måtte gå opp løypa igjen, gå i oss selv, tenke gjennom og bli klar over på nytt hva dette egentlig betyr for oss.