BIT Teatergarasjen under riving. Foto: Andreas Langenes

Hjemløs grunnmur

– En del av Bergens kulturelle grunnmur, sier byrådsleder Monica Mæland om BIT Teatergarasjen, som er hjemløs på femte året etter at teatrets visningsrom ble revet i 2008 (bildet). Likevel har teatret igjen klart å avvikle en tidagers scenekunstfestival. Chris Erichsen har vært på Meteor.

En gravid kvinne på leting etter et sted hvor hun kunne bygge rede, lærte meg en gang at det ikke er nok at stedet du leter etter er fint. Like viktig er det hvordan du kommer deg dit.

På vei over fjellet i tog ble jeg minnet på hvorfor jeg en gang flyttet til Bergen. Vel framme ble jeg minnet på hvorfor jeg flyttet derfra. Ingen steder er høstmørket og høstregnet og høstkulda mer gjennomtrengende. Her gjaldt det å komme seg vekk før jeg selv ble trukket ned i det samme mørket. Men da jeg ankom pensjonatvert Kristian på Klosterhaugen ble jeg igjen minnet på hvorfor jeg tross alt holdt ut i nærmere 7 år. Han er selv fra Sørlandet, men i likhet med alle andre som kommer over sjuårskneika er han blitt naturalisert bergenser. Det er noe med kombinasjonen av laidback toleranse og temperament, kort sagt selvoppholdelsesdrift, som det krever å bo i en sånn by. Og da jeg, etter å ha vandret i regnet langs hele det gamle verftsområdet på Nordnes, trådte inn i lunheten i den gamle sardinfabrikken, var alt det mørke og triste og våte glemt.

Kulturell grunnmur
Bergen er byen hvor byrådslederen erklærer at en hjemløs, avantgardistisk scene er en del av den kulturelle grunnmuren. Det er mulig det ligger en god porsjon dårlig samvittighet gjemt i de ordene. I 2008 ble BIT Teatergarasjens lokale på Nøstet revet, og siden da har teatret levd en nomadisk tilværelse rundt omkring i byen i alle tenkelige og utenkelige lokaler. Det er likevel vanskelig å tenke seg noe annet sted hvor en sånn uttalelse hadde vært mulig. Siden starten for 30 år siden er BIT Teatergarasjen jevnlig blitt hetset, latterliggjort og forsøkt marginalisert, men det er nettopp ved å holde fast på sin særhet og fremmedhet at teatret har oppnådd respekt og er blitt en del av byen og dens ”grunnmur”. Akkurat det er en såre enkel mekanisme, nærmest en naturlov, men dessverre i altfor liten grad en leveregel.

Teatersjef siden starten, Sven Åge Birkeland, mener da også at Teatergarasjen aldri kunne vokst fram noe annet sted enn i Bergen. – Her får man både motstand og engasjement. Det samme skjer ikke i Oslo. Kaster du en ball her, får du den tilbake rett i fleisen. Alle diskusjonene er en velsignelse. Her er det plass til meningsbrytning, sa han til Bergens Tidende i anledning 30 års-jubileet. Et jubileum som nå har vært kraftig markert ved nok en ti dager lang festival hvor alt, det vil si ingenting, har vært som vanlig.

Det vanlige her manifesterer seg i Teatergarasjens trofasthet mot det uvanlige: Meteorfestivalen er en tverrkunstnerisk festival hvor teatret blir supplert, utfylt, kontrastert og utfordret av dans, musikk, billedkunst, poesi, film, 3D og så videre. Men egentlig er en sånn språklig sjangerinndeling for lengst blitt forbigått av den virkeligheten som Teatergarasjen har etablert som sin egen. Der mange andre sliter med å forstå og definere seg selv i forhold til begreper som for eksempel ”postdramatisk”, har Teatergarasjen ganske enkelt opphøyd det til dagligliv, eller om man vil, sin egen grunnmur.

Knut Ove Arntzen
En pionér som i denne sammenhengen bør nevnes er Knut Ove Arntzen, som har fastslått at det er i utkanten det skjer. En ikke spesielt uvanlig observasjon, men likevel viktig for å forstå BIT Teatergarasjens spesielle posisjon, i Bergen, Norge og ikke minst internasjonalt.

Da jeg studerte teatervitenskap i Bergen i 1976-77 var Knut Ove Arntzen midt i sitt avsluttende magistergradsprosjekt. Han vandret rundt i utkanten av miljøet med sin skulderveske og hadde noe på gang, virket det som. Det ble til dels synliggjort i den frie gruppa Smugteatrets første oppsetning, ”Bare for å overleve, bare for å overleve?”, som jeg hadde gleden av å anmelde for studentavisa StudVest. Jeg husker vagt et fysisk, brechtiansk uttrykk, men viktigst av alt: Flere scener sitter klistret i minnet, som drømmebilder. Siden fikk jeg det travelt med å bryte ned skillet mellom scene og sal i andre sammenhenger og høsten 1982 flyktet jeg til Oslo og svor på at jeg hadde ”forlote Bergen for bestandig”.

Men det var da det skjedde. På en arena som jeg hadde forlatt.

Baktruppen
Sven Åge Birkeland og Lisbeth Bodd, som siden stiftet Verdensteatret, ble Arntzens første elever på teatervitenskap. Ut av dette vokste Bergen Internasjonale Teaterfestival med sitt sterke fokus på det som kalles ”likestilt dramaturgi” og sitt tette samarbeid med andre europeiske ”utkanter”, som Nederland og Belgia. I 1986 kom det på alle måter grenseløse kompaniet Baktruppen som etter hvert i tilnærmet hemmelighet ble den fremste norske sceniske eksportartikkelen.

Det er heller ikke påfallende allment kjent at BIT har opparbeidet seg en unik, for ikke å si legendarisk, posisjon som produsent, formidler og brohode for nyskapende scenekunst inn og ut av Norge. Det merkes nærmest i lufta man puster inn. Og sånn sett er ikke BIT Teatergarasjen et fremmedelement likevel. I Oslo tror vi at det er her alt det viktige skjer, det har vi alltid trodd. Men Bergen bærer, med sin kombinasjon av sterk lokal forankring og nærhet til verden, i seg selve tradisjonsgrunnlaget for det BIT nå gjør.

Da jeg høsten 2009, som nyansatt redaktør i scenekunst.no, gikk i gang med å rekruttere skribenter og anmeldere fra andre deler av landet, var professor Knut Ove Arntzen en av de første jeg ringte til. Han anbefalte en av sine egne studenter, Karoline Skuseth, ei stillfaren men driftig dame som drev en utstrakt virksomhet som bartender, DJ og rockmusiker ved siden av studiene. Nå skulle hun begynne å anmelde også, noe hun gikk fryktløst i gang med. Hun er nå fast ansatt i BIT og Meteor med ansvar for det omfattende fagprogrammet og for kontakten med utenlandske gjester.

Jeg møter henne på kafeen på USF en formiddag midt under festivalen. Overalt rundt henne er det kaos. Blant annet sitter den serbiske scenekunstneren Damir Todorovics viktigste scenografiske ingrediens, en løgndetektor, fast i tollen i Oslo. Men det synes ikke på henne, der hun sitter overfor meg, rødhåret og høygravid. Det har gått fort. Allerede i fjor ble hun vervet til juryen for Heddaprisen.

Garasjerock
– Ja, det har gått fort. Jeg var på turné i Kina med garasjerock-jentene i Scampi Chips Dip & Campari da jeg fikk en telefon fra NTO og spurt om jeg ville være med i juryen, forteller hun lattermildt.

Hva er unikt med BIT?

– Jeg kjenner meg igjen i det Sven Åge sier om at det er et humanistisk prosjekt vi driver med. Vi er en arena for sterke meninger og møter mennesker imellom. Å jobbe her er som å reise. Du kommer til verden og bringer verden til deg. Men det er selvfølgelig spesielt at vi ikke har noe fast sted å være. Mange tror vi er nedlagt. Vi er sånn sett et stedløst sted, et konsept i stedet for en arena. Det er mange som er veldig frustrerte over det. Jeg har vært fast inventar i publikum siden jeg flyttet til byen i 2003 og fikk med meg fem år av Teatergarasjen som hus, men har aldri opplevd å jobbe for BIT under andre forhold enn det stedløse. Jeg synes nærmest at hjemløsheten er en styrke i denne nomadiske perioden. Vi kan skreddersy arenaer for hvert enkelt prosjekt og har veldig gode samarbeidspartnere, som Studio Bergen, Carte Blanche og USF. I fjor, under Oktoberdans, var vi overalt, i nedlagte malingsbutikker, gamle bankettsaler, Rimibutikken i Håkonsgaten, Bergen Offentlige bibliotek, vidda mellom Ulriken og Fløien. I år er det hele mer konsentrert rundt USF (= United Sardines Factory). Fleksibiliteten er en styrke, men la det ikke herske tvil om at vi trenger et hus! understreker Karoline Skuseth.

Hun står i år ansvarlig for et omfattende og variert faglig program bestående av artistsamtaler, work-in-progress, debattmøter og internasjonale seminarer om forholdet mellom teori og praksis med blant andre Knut Ove Arntzen, en workshop om kollektiv dramaturgi med mer.

Faglig forankring
– Slike ting blir enda viktigere nå som vi ikke har noe fast sted. Det er med på å sette det vi driver med inn i en sammenheng. Men ambisjonen er ikke å konkludere noe. Vi setter i gang samtaler som kan fortsette andre steder i verden og viderefører samtaler som allerede er i gang. Og i motsetning til den teorifiendtligheten som har gjort seg gjeldende i det siste, legger vi stor vekt på å ha med oss akademikerne, tenkerne og teoretikerne, sier hun. – Men tradisjonen tro opererer ikke teorien i et akademisk tomrom. Den relaterer seg hele tiden til praksis. Det er det som er vår faglige forankring. Vi har jo blant annet PrøveRommet som står til disposisjon annenhver mandag for folk som vil prøve ut ting på en scene og møte et publikum. Det bør folk være klar over, sier Karoline Skuseth.

– En av våre styrker, midt oppi hjemløsheten, er kontinuiteten. Sven Åge Birkeland har ledet virksomheten siden starten og har etablert BIT ikke bare som en spillearena, men i like stor grad som en coproduserende enhet. Vi følger kunstnerskap over tid, gjerne fra den helt spede og skjøre begynnelsen. Publikummet vårt befinner seg dermed i vel så stor grad andre steder i verden som i Bergen, sier hun.

Så er spørsmålet: Når kommer BIT Teatergarasjen, i hus igjen? Det går rykter om en eller annen gang i løpet av 2014, hvis alt går som det skal, og det gjør det jo sjeldent?

– Så langt vet vi at BIT Teatergarasjen i Baneveien estimeres til 2016/17.


Dette er den første av to artikler om årets Meteorfestival.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER