Herostratisk orkesterverk

Massemorderen smilte til pressen

da han ble dømt For noen uker sia var han et null

i dag er han berømt

De første linjene i sangen Mannen på taket fra 1980 av punkbandet Kjøtt, med tekst av Michael Krohn, ble ofte sitert da 22. juli-morderen ble stilt for retten i februar 2012. I år 356 f. Kr. brant en annen, ung «ensom ulv» ved navn Herostratos ned ett av antikkens sju underverker, Artemis-tempelet. Han skal ikke ha hatt noe annet motiv for det enn oppmerksomhet og berømmelse. Det ble dermed besluttet at hans navn aldri mer skulle nevnes. Men dette lyktes ikke. Tvert imot har navnet hans gitt opphav til uttrykket herostratisk berømmelse; berømmelse for en ond handling.

Verdenshistorien er full av slike herostratisk berømte menn – og noen kvinner – ikke minst etter de siste årenes terrorhandlinger, hvis ideologiske motivasjon synes underordnet selve handlingen.

Sartre-novelle Initiativet til den aktuelle oppsetningen Herostratos kom opprinnelig fra regissør Øyvind Osmo Eriksen som ønsket å dramatisere og sette opp Jean Paul Sartres novelle av samme navn hvis hovedperson, Paul Hilbert, er skrevet fram i forlengelsen blant annet av Dostojevskijs desperate, mørke figurer. Dette satte Sartres forlag foten ned for, og regissøren kontaktet derfor forfatter og koreograf Janne-Camilla Lyster, som i flere sammenhenger har jobbet med det hun kaller scenepartiturer. I stedet for mekaniske, konkrete sceneanvisninger, jobber hun med et poetisk språk som lar det være opp til utøverne å tolke og omsette språket til bevegelser. Poenget er å komme på innsiden av rollefigurene og oversette denne til et ytre uttrykk; et prosjekt som hun jobber med som stipendiat på Kunsthøgskolen i Oslo og har utforsket i en rekke danseforestillinger.

Nå er Lysters koreografiske prosjekt altså blitt tatt videre fra dansen til teaterscenen. I Herostratos er det ikke selve den ytre historien om den ensomme, oversette, sinte, unge mannen som er viktigst, men tilstanden han befinner seg i som leder fram til ekstreme handlinger.

– Voiceover! var det første jeg tenkte etter å ha lest litt av manuset, som ser ut nærmest som en modernistisk diktsamling, med sine sparsomme, korthugde setninger, hvor mange av sidene er et stort hvitt rom rundt et par linjer, for eksempel:

dei ser og ser meg

ser det dei trur er meg

eller:

Eg finst ikkje lenger

utan frykt

Si eller vise Det hvite rommet rundt er et rom skuespillerne skal gå inn i og fylle med sin tolkning, følelse og tilstedeværelse. Ordene skal kanskje, eller kanskje ikke, sies – kanskje først og fremst vises.

Gjennom et teppe, ut på den røyklagte scenen, kommer hovedpersonen, i Oddgeir Thunes skikkelse, gående på huk. Han sier: Det er så godt når du teiknar andletet mitt/ Omrisset av den eg er/ den eg kan bli.

Han prøver ulike måter å bevege seg på, men synes ikke komfortabel i noen av dem. Sceneteppet går opp og åpenbarer en labyrintisk scenografi av oppstilt bølgepapp i brysthøyde som de tre andre skuespillerne befinner seg i. Han som vi må anta er Herostratos, går løs på dem etter tur, men lykkes ikke. Han er for klønete og ubesluttsom, slik Sartres Paul Hilbert også er før han får tatt seg sammen til å aksjonere.

Så kommer musikken, først flytende, så i form av et tungt repeterende basstema. Et stillas bak et delvis gjennomsiktig bakteppe tas også i bruk. De fire skuespillerne beveger seg dynamisk i forhold til hverandre. Noen ganger snakker de selv, mye av teksten kommer i voiceover. På sitt beste får man følelsen av et orkesterverk hvor alle elementene; skuespillerne, teksten, musikken, lyset og ikke minst scenografien spiller sammen, avløser hverandre, går opp i og bukter seg rundt hverandre. Det er fascinerende og jeg tenker underveis at det er storartet og generøst av Det Norske Teatret å gi plass og tid til denne typen oppsetninger, som selvfølgelig utfordrer teatrets publikum, men kanskje enda mer skuespillerne. Rammen for produksjoner på Scene 3 er et slags «dogme»-teater, med redusert prøvetid, et minimalt produksjonsbudsjett, i dette tilfellet på 6000 kroner, og ingen scenograf. Regissøren har komponert musikken og koreografert selv, og han har hatt ideer til scenografi som er blitt forløst sammen med det tekniske teamet. Dette nærmer seg en frigruppes hverdag, noe som er merkbart i energien og engasjementet i hele oppsetningen.

Glød og lojalitet Viktigst i denne sammenhengen er kanskje ikke historien, men selve det kunstneriske eksperimentet som denne forestillingen representerer. Skuespillerne går løs på utfordringen med glød og lojalitet overfor prosjektet. Det er vakkert å være vitne til, og når Herostratos til slutt ånder ut kan vi som ser på puste lettet, men litt triste, ut slik man gjerne gjør etter å ha vært vitne til en helvetes kamp som hovedpersonen var nødt til å tape.

Når det er sagt, blir det etter hvert tydelig at flere av skuespillerne her beveger seg inn i ukjent terreng, som om de mangler den «indringen» som, ifølge Georg Johannesen, er en nødvendig forutsetning for ytring. Mange av bevegelsene virker umotiverte, uten forankring i et fysisk arbeid over tid hvor det indre er med på lasset. I slike tilfeller risikerer det som skulle være en organisk del av et totalt scenisk uttrykk i verste fall å bli bare et overflatisk virkemiddel.

Sara Khorami virker imidlertid som om hun hører hjemme i dette uttrykket. Hun har ro, trygghet, timing og en musikalsk tilstedeværelse som får meg til å lure på om hun har bakgrunn som danser, noe det på spørsmål til informasjonsavdelingen på teatret viser seg at hun har, i hvert fall delvis, gjennom å ha drevet med ballett, jazzdans og hiphop i barndom og ungdom.

Men som i så mange sammenhenger kommer det an på hvilket ståsted man velger: Her er det helheten som vinner over delene!