Harmløs religionskritikk

The Book of Mormon er en satirisk musikalkomedie som karikerer Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige, og spesielt en av deres fire sentrale tekster, Mormons bok, som handler om religionens tilblivelse og dens grunnlegger Joseph Smith. I tillegg til filleristing av mormonismen får musikalen som sjanger sitt pass påskrevet, og musikalske sitater og parodier er flettet inn overalt, for eksempel fra Wicked, Jesus Christ Superstar, Hair og Løvenes konge.

Vi møter misjonsbrødrene Kevin Price og Arnold Cunningham som blir sendt for å spre mormonsk frelse i en avsidesliggende landsby i Uganda. Det viser seg vanskelig, da landsbyboerne for lengst har gitt opp troen på at noen av predikantene som kommer slengende innom dem med jevne mellomrom, kan gjøre noe fra eller til i de mistrøstige livene deres, preget av aids, fattigdom, sult og en hissig og ustabil krigsherre som dreper folk etter eget forgodtbefinnende og tvinger alle innbyggerne til å kjønnslemleste jentebarna sine. Imidlertid klarer Cunningham å omvende hele landsbyen når han ved hjelp av sin livlige fantasi skreddersyr historien til ugandernes problemer og spriter den opp med framkomstmidler og karakterer fra Star Wars, Star Trek og Ringenes herre. Hvor store friheter han har tatt seg, kommer for en dag når de høye herrer fra hovedkontoret i Salt Lake City kommer for å se mirakelet med egne øyne, og landsbyboerne vil hedre dem med en forestilling om hva de har lært.

Broadway-standard Regidebutant Vidar Magnussens versjon framstår som en nynorsk blåkopi av originalen – med forbehold om en viss hukommelsessvikt på de fire årene som har gått siden jeg så den på Broadway – og det er ment som en kompliment. Urpremieren var i 2011, og med såpass ferskt materiale mistenker jeg at rettighetshaverne ikke tillater at man tar seg så mange friheter. Are Kalvø har lagt grunnlaget for en storartet særnorsk utgave med en strålende oversetterjobb, og forestillingen framstår som svært gjennomført og stilsikker. Spesielt imponerende er misjonærensemblet, som med sine vanvittig overdrevne smil og gester, presise flerstemthet og energiske dansenumre ikke står noe tilbake for sine amerikanske kolleger.

Det eneste jeg har å pirke på, er solosangen til de tre hovedrolleinnehaverne, Frank Kjosås (Eldste Price), Kristoffer Olsen (Eldste Cunningham) og Anette A.H. Larsen (Nabulungi). Alle tre gir liv til sine respektive rollefigurer på en sterkt overbevisende og sjangertro måte, men dessverre er ikke de solistiske sangprestasjonene deres helt på nivå med skuespillerbragdene. Felles for dem alle er at de låter helt ok og ofte virkelig bra i en gruppe og innenfor et visst register, men når de må utenfor komfortsonen, kan man høre et lappeteppe av sangtekniske nødløsninger. Jeg mistenker at de (og publikum) skylder sangpedagog Ståle Ytterli en stor takk. Det holder akkurat, men jeg lengter etter den dagen man begynner å ta sang på større alvor når man besetter rollene i norske musikaloppsetninger og stiller like høye krav til den sanglige kvaliteten som man gjør til resten. Preben Hodneland (Eldste McKinley) er her et hederlig unntak. Han er helt suveren også sanglig og framstår som en triple threat – den broadwayske betegnelsen på utøvere som er på samme høye nivå i sang, dans og skuespill.

Originalen Når det gjelder selve musikalen, har jeg fremdeles de samme innvendingene som da jeg så originaloppsetningen våren 2013. Jeg syntes ikke den svarte til forventningene, hverken når det gjaldt den panegyriske forhåndsomtalen eller potensialet som lå i at skaperne av South Park, Trey Parker og Matt Stone, skulle samarbeide med Robert Lopez, en av hjernene bak den uforlignelige samfunnssatiriske musikalen Avenue Q fra 2003.

Det skal ha vært kinofilmen South Park – bigger, longer, and uncut som inspirerte Lopez til å skrive Avenue Q, og Avenue Q som fikk South Park-teamet til å ville jobbe med Lopez. Det er mange likhetstrekk i språkbruk, musikk og estetikk, men teamet Lopez, Parker og Stone har ikke klart å være riktig så snedige, kvasse og originale som Lopez og hans daværende makker Jeff Marx.

I Avenue Q er det ikke religion som ligger på slaktebenken, men millenniumsgenerasjonen. Deres i-landsproblemer og haltende navigasjon gjennom den dype sosiokulturelle splittelsen i det amerikanske samfunnet blir kløktig leflet med gjennom klassikere som “What do you do with a B.A. in English?” og “Everyone’s a littlebit racist”. The Book of Mormon er definitivt fiffig, rappkjeftet og treffsikker i sin karikering av mormonkirken, men den framstår hakket mer kommersiell og strømlinjeformet enn sin “forgjenger”.

I tillegg er vel ikke selve ideen bak noe mer banebrytende enn Monty Pythons harselas med kristendommen i filmen Life of Brian for snart 40 år siden, og jeg ikke sikker på hvor konstruktivt religionskritisk musikalen egentlig er når det kommer til stykket. Til tross for nådeløs latterliggjøring av bokstavtro tolkninger, usannsynlige narrativer og inngrodde doktriner, ender det hele med en slags kardemommelov som åpner for at så lenge man er grei og snill, er man velkommen i kirken, enten man tar evangeliet bokstavelig ikke. Det høres jo forbilledlig ut på et vis, men musikalen unngår samtidig å ta et oppgjør med det ytterst problematiske innholdet som har vært presentert, som for eksempel at homofile følelser er noe som må fortrenges. Uganderne lager til slutt sin egen religion, med tilhørende bok basert på Arnold Cunninghams lære – Arnolds bok. Er det lov å være homofil i den religionen, mon tro?

Men – for all del: Dette er først og fremst komediekunst på høyt nivå – hysterisk morsomt, velformulert og fikst, og minst like underholdende i Kristian IVs gate som på Broadway. Forestillingen er verdt å se og (for det meste) høre, om ikke annet for å feire at vi bor i en del av verden der religionskritikk er tillatt, selv i form av å fylle en scene med folk som danser ekstatisk rundt mens de med flerstemt sang ber Gud dra til helvete.