Gyldne stunder på CODA-festivalen

Forestillingsnavn: CODA – Oslo International Dance Festival

Spillesteder: Dansens Hus på Kunsthøgskolen, Den Norske Opera, Bærum Kulturhus

Av og med: José Navas/Compagnie Flak, Cristina Caprioli/CCAP, Richarsen/Kreutzerkompani, Nasjonalballetten, Carte Blanche, Sasha Waltz & Guests, med flere

Oslos internasjonale festival for samtidsdans er over for denne gang. Kunstnerisk leder Lise Nordal og resten av arrangørstaben kan endelig slappe av etter tre uker med forestillinger, workshops, seminarer mm. Hvis en av målsetningene med festivalen var å bringe god dansekunst til folket, kan de slappe av i forvissning om å ha lykkes.

Festivalen ønsket sikkert å være en serie med høydepunkter, men det falt seg slik at åpnings- og avslutningsforestillingene ble toppunktene.

Sublimt

Forventningene til José Navas (Venezuela/Canada) baserte seg ikke på egne erfaringer, men på det ry han har opparbeidet seg som danser og, ikke minst, koreograf. Åpningsforestillingen Anatomies var, som tittelen antyder, en rekke anatomileksjoner. På ett nivå var forestillingen nettopp så nøktern som studier i den menneskelige anatomi, gjennomført med en nærmest klinisk presisjon. Med lavmælte virkemidler i lyd, lys og koreografi ble dette løftet opp til stadig nye nivåer av skjønnhet og uttrykkskraft, f. eks. ved noe så enkelt som å innføre et brudd med rød lyssetting i det som var den fjerde anatomileksjonen. Et spennende bevegelsesrepertoar er avgjørende for å skape en god danseforestilling. Her er det suverent gjennomarbeidet og gjennomtenkt harmonisk, rytmisk og skulpturelt. Når det også kommuniserer til både kropp og hjerte er det fristende å bruke den pompøse betegnelsen sublim om Anatomies.

very very av Cristina Caprioli (Italia/Sverige) hadde noen av de samme elementene som gjorde Anatomies så bra. Variert bevegelsesrepertoar var her satt opp mot interessant lys og lyd. Men dessverre ble opplevelsen avgjørende skjemmet av for høyt volum på den elektroniske musikken. Det var så ubehagelig at jeg overveide å forlate salen under forestillingen.

Skramlete tivoli

Heldigvis slapp jeg slike ubehageligheter med det elektroniske musikkfølge til Kreutzerkompaniets I got places to go, right?. Snarere tvert i mot. Det beveget seg ganske snedig fra kjølig techno til skramlete tivoli i forestillingens løp. Dette var kompaniets avskjedsforestilling, men koreografen Eva-Cecilie Richardsen er tilbake under eget navn allerede i november. Dette er også siste versjon av en forestilling som er vist tidligere. Disse to omstendighetene står som et pussig paradoks til at dette virker så uferdig. Situasjonene på scenen har som regel omtrent samme løp som musikksporet bruker hele forestillingen på. De begynner med stor grad av kontroll, men ender opp som forknytte. Dette gjentar seg for hver enkelt danser eller i møter mellom dem, men denne idéen er ikke tilstrekkelig til å bære forestillingen.

Sal i kok

Nasjonalballetten som en del av en samtidsdansfestival ville føles feil for noen år siden, og koreografen George Balanchine blir, sine kvaliteter til tross, for gammel. Men forestillingen Start to Finish presenterer også festivalens mest berømte samtidskoreograf, og William Forsythes The Second DetailEND-ELEMENT setter operasalen i kok. Det er en forestilling i grått, men hvis det ikke finnes allerede burde noen finne opp ordtaket: Det er ikke gustent alt som gråner, og her snakker vi ikke om seniordans. Dette er renskåret bevegelseskunst med en voldsom dynamikk, og ensemblet leverer så man blir rent stolt av sin Nasjonalballett. Ballettaftenen avsluttes med ”huskoreografene” Paul Lightfoot & Sol León, og ensemblet bekrefter den åpenbare dansegleden de får av å jobbe med denne danseteaterkoreografien.

Lavmælt og dramatisk

Carte Blanche er jo Norges samtidskompani, og til sin faste ”Osloscene” Bærum Kulturhus kom de (for siste gang, Dansens Hus neste?) med festspillforestillingen This night of no moon koreografert av Ingun Bjørnsgaard. Dette er Bjørnsgaard av velkjent merke: Lavmælt, men uttrykksfullt. Dramatisk og vakkert. Men det er ikke blant hennes beste. Det som savnes mest denne gangen er større variasjon i temperament. Kanskje det skyldes Bent Sørensens musikk (live-fremført av BIT20 Ensemblet). Svingningene i denne musikken kunne vært utnyttet sterkere, for å bryte opp det dempede uttrykket. Veltemperert er bra, men ikke når det blir for lunkent.

Til Bærum Kulturhus kom også Sasha Waltz med livemusikk. Impromptus har fått sitt navn fra klaverstykkene av Schubert, som lydmalte forestillingen. Det er åpenbare forskjeller mellom de renskårne anatomileksjonene som åpnet festivalen og danseteatret som avslutter den. Men samtidig treffer Impromptus noen av de samme strengene som Anatomies: Kroppsskulptureringen, den fantastiske dynamikken mellom danserne, bevegelsenes sceniske skrift og effektfull romlig dramaturgi. Og igjen denne befriende fryktløsheten for det vakre, for den skjønnheten som er forutsetningen for at kunsten skal bli sublim, som kunsten overskrider når den blir nettopp det.

Å finne ord for dans

Et “flytskjema” hadde kanskje vært den mest effektfulle måten å beskrive festivalen på. For mellom alle forestillingene kan det trekkes tråder. Hvis man setter navn på disse trådene finner man begreper som beskriver samtidsdansen. Hva rommer begrepet samtidsdans? Når begynner vår tid? Noen liker ikke begrepet moderne dans. De mener det allerede er historisk. Andre bruker moderne om det aller siste. Men det kan ikke være det siste hvis noe allerede er postmoderne. Hvis post ikke betyr etter (og heller ikke har noe med postvesenet å gjøre), så kan det bety samtidig. Da er det postmoderne allerede moderne samtidig som det er…

Samtidsdans er mange ting samtidig – ergo kan man trekke mange tråder mellom forestillingene. Selv når festivalen har prøvd å definere sin profil i retning av dans som ren bevegelse eller utforskning av bevegelse, beskriver det bare én av festivalens tråder. Og den tråden er der ikke bare fordi festivalen har søkt den, som hos Caprioli og Navas, men fordi det er en tendens i samtidsdansen: En modernistisk søken etter dansens innerste vesen, men samtidig en postmoderne modernisme fordi den forholder seg til en postmoderne oppløsning av dansens vesen.

Bevegelseshieroglyf

En enkel beskrivelse av denne oppløsningen er: Bruk av ikke-dansere og et bevegelsesspråk som er konkret og hverdagslig. En ren bevegelsesorientert dans søker å skape et abstrakt bevegelsesspråk, som er dansens eget. Den vil unngå å skape karakterer og å fortelle en historie, slik man gjør det i klassisk ballett, og slik det gjøres i moderne danseteater. Men danseteater som element, som tråd, finnes i mange av festivalens forestillinger, ikke minst hos Lightfoot/Leon, men også hos Bjørnsgaard og Waltz. Etter oppløsningen kan ikke danseren lengre være en ren bevegelseshieroglyf, og dansen betyr ikke noe i seg selv. Danseren må ha karakter, personlig eller fiksjonell, og dansen må ha referanser til verden eller oss.

Det er ettertidens oppgave å sette de historiske merkelappene på det vi kaller samtidsdans. For oss kan den fremstå som eklektisk, fordi trådene er vevd så tett sammen at den tilsynelatende er laget av det samme stykke spraglete stoff.

Slik leter vi som skriver om dans etter begreper som kan gi mening når vi beskriver dans. Men noen ganger er det enkle best: Jeg gleder meg til neste CODA-festival.