Bilde: Coda foto:Valerie Simmons

Gyldne stunder på CODA-festivalen

CODA-festivalen ga oss gyldne stunder av stor dans. Noen av
gjestene imponert stort. Men også de norske koreografene forsvarte
sin plass med ære, mener vår anmelder, Thor Sannæss, som også
diskuterer begrepet “samtidsdans”.

Forestillingsnavn: CODA – Oslo International Dance
Festival

Spillesteder: Dansens Hus på Kunsthøgskolen,
Den Norske Opera, Bærum Kulturhus

Av og med: José Navas/Compagnie Flak, Cristina
Caprioli/CCAP, Richarsen/Kreutzerkompani, Nasjonalballetten, Carte
Blanche, Sasha Waltz & Guests, med flere

Oslos internasjonale festival for samtidsdans er over for denne
gang. Kunstnerisk leder Lise Nordal og resten av arrangørstaben kan
endelig slappe av etter tre uker med forestillinger, workshops,
seminarer mm. Hvis en av målsetningene med festivalen var å bringe
god dansekunst til folket, kan de slappe av i forvissning om å ha
lykkes.

Festivalen ønsket sikkert å være en serie med
høydepunkter, men det falt seg slik at åpnings- og
avslutningsforestillingene ble toppunktene.

Sublimt

Forventningene til José Navas (Venezuela/Canada) baserte seg
ikke på egne erfaringer, men på det ry han har opparbeidet seg som
danser og, ikke minst, koreograf. Åpningsforestillingen
Anatomies var, som tittelen antyder, en rekke
anatomileksjoner. På ett nivå var forestillingen nettopp så nøktern
som studier i den menneskelige anatomi, gjennomført med en nærmest
klinisk presisjon. Med lavmælte virkemidler i lyd, lys og
koreografi ble dette løftet opp til stadig nye nivåer av skjønnhet
og uttrykkskraft, f. eks. ved noe så enkelt som å innføre et brudd
med rød lyssetting i det som var den fjerde anatomileksjonen. Et
spennende bevegelsesrepertoar er avgjørende for å skape en god
danseforestilling. Her er det suverent gjennomarbeidet og
gjennomtenkt harmonisk, rytmisk og skulpturelt. Når det også
kommuniserer til både kropp og hjerte er det fristende å bruke den
pompøse betegnelsen sublim om Anatomies.

very very av Cristina Caprioli
(Italia/Sverige) hadde noen av de samme elementene som gjorde
Anatomies så bra. Variert bevegelsesrepertoar var her satt
opp mot interessant lys og lyd. Men dessverre ble opplevelsen
avgjørende skjemmet av for høyt volum på den elektroniske musikken.
Det var så ubehagelig at jeg overveide å forlate salen under
forestillingen.

Skramlete tivoli

Heldigvis slapp jeg slike ubehageligheter med det elektroniske
musikkfølge til Kreutzerkompaniets I got places to go,
right?
. Snarere tvert i mot. Det beveget seg ganske snedig
fra kjølig techno til skramlete tivoli i forestillingens løp. Dette
var kompaniets avskjedsforestilling, men koreografen Eva-Cecilie
Richardsen er tilbake under eget navn allerede i november. Dette er
også siste versjon av en forestilling som er vist tidligere. Disse
to omstendighetene står som et pussig paradoks til at dette virker
så uferdig. Situasjonene på scenen har som regel omtrent samme løp
som musikksporet bruker hele forestillingen på. De begynner med
stor grad av kontroll, men ender opp som forknytte. Dette gjentar
seg for hver enkelt danser eller i møter mellom dem, men denne
idéen er ikke tilstrekkelig til å bære forestillingen.

Sal i kok

Nasjonalballetten som en del av en samtidsdansfestival ville
føles feil for noen år siden, og koreografen George Balanchine
blir, sine kvaliteter til tross, for gammel. Men forestillingen
Start to Finish presenterer også festivalens mest
berømte samtidskoreograf, og William Forsythes The Second
Detail
END-ELEMENT setter operasalen i kok. Det er en
forestilling i grått, men hvis det ikke finnes allerede burde noen
finne opp ordtaket: Det er ikke gustent alt som gråner, og her
snakker vi ikke om seniordans. Dette er renskåret bevegelseskunst
med en voldsom dynamikk, og ensemblet leverer så man blir rent
stolt av sin Nasjonalballett. Ballettaftenen avsluttes med
”huskoreografene” Paul Lightfoot & Sol León, og ensemblet
bekrefter den åpenbare dansegleden de får av å jobbe med denne
danseteaterkoreografien.

Lavmælt og dramatisk

Carte Blanche er jo Norges samtidskompani, og til sin faste
”Osloscene” Bærum Kulturhus kom de (for siste gang, Dansens Hus
neste?) med festspillforestillingen This night of no
moon
koreografert av Ingun Bjørnsgaard. Dette er
Bjørnsgaard av velkjent merke: Lavmælt, men uttrykksfullt.
Dramatisk og vakkert. Men det er ikke blant hennes beste. Det som
savnes mest denne gangen er større variasjon i temperament. Kanskje
det skyldes Bent Sørensens musikk (live-fremført av BIT20
Ensemblet). Svingningene i denne musikken kunne vært utnyttet
sterkere, for å bryte opp det dempede uttrykket. Veltemperert er
bra, men ikke når det blir for lunkent.

Til Bærum Kulturhus kom også Sasha Waltz med
livemusikk. Impromptus har fått sitt navn fra
klaverstykkene av Schubert, som lydmalte forestillingen. Det er
åpenbare forskjeller mellom de renskårne anatomileksjonene som
åpnet festivalen og danseteatret som avslutter den. Men samtidig
treffer Impromptus noen av de samme strengene som
Anatomies: Kroppsskulptureringen, den fantastiske dynamikken
mellom danserne, bevegelsenes sceniske skrift og effektfull romlig
dramaturgi. Og igjen denne befriende fryktløsheten for det vakre,
for den skjønnheten som er forutsetningen for at kunsten skal bli
sublim, som kunsten overskrider når den blir nettopp det.

Å finne ord for dans

Et “flytskjema” hadde kanskje vært den mest effektfulle måten å
beskrive festivalen på. For mellom alle forestillingene kan det
trekkes tråder. Hvis man setter navn på disse trådene finner man
begreper som beskriver samtidsdansen. Hva rommer begrepet
samtidsdans? Når begynner vår tid? Noen liker ikke begrepet moderne
dans. De mener det allerede er historisk. Andre bruker moderne om
det aller siste. Men det kan ikke være det siste hvis noe allerede
er postmoderne. Hvis post ikke betyr etter (og heller ikke har noe
med postvesenet å gjøre), så kan det bety samtidig. Da er det
postmoderne allerede moderne samtidig som det er…

Samtidsdans er mange ting samtidig – ergo kan man
trekke mange tråder mellom forestillingene. Selv når festivalen har
prøvd å definere sin profil i retning av dans som ren bevegelse
eller utforskning av bevegelse, beskriver det bare én av
festivalens tråder. Og den tråden er der ikke bare fordi festivalen
har søkt den, som hos Caprioli og Navas, men fordi det er en
tendens i samtidsdansen: En modernistisk søken etter dansens
innerste vesen, men samtidig en postmoderne modernisme fordi den
forholder seg til en postmoderne oppløsning av dansens vesen.

Bevegelseshieroglyf

En enkel beskrivelse av denne oppløsningen er: Bruk av
ikke-dansere og et bevegelsesspråk som er konkret og hverdagslig.
En ren bevegelsesorientert dans søker å skape et abstrakt
bevegelsesspråk, som er dansens eget. Den vil unngå å skape
karakterer og å fortelle en historie, slik man gjør det i klassisk
ballett, og slik det gjøres i moderne danseteater. Men danseteater
som element, som tråd, finnes i mange av festivalens
forestillinger, ikke minst hos Lightfoot/Leon, men også hos
Bjørnsgaard og Waltz. Etter oppløsningen kan ikke danseren lengre
være en ren bevegelseshieroglyf, og dansen betyr ikke noe i seg
selv. Danseren må ha karakter, personlig eller fiksjonell, og
dansen må ha referanser til verden eller oss.

Det er ettertidens oppgave å sette de historiske
merkelappene på det vi kaller samtidsdans. For oss kan den fremstå
som eklektisk, fordi trådene er vevd så tett sammen at den
tilsynelatende er laget av det samme stykke spraglete stoff.

Slik leter vi som skriver om dans etter begreper
som kan gi mening når vi beskriver dans. Men noen ganger er det
enkle best: Jeg gleder meg til neste CODA-festival.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER