Fra forestillingen Kant. Foto: Maxime Lethelier

Grensetilstander

Fossefestivalen hadde besøk av flere utenlandske produksjoner som på hver sin måte utforsket grensetilstandene i Jon Fosses tekster. Her tar vi for oss to av dem.

«Eg kan ikkje heilt skjøne at det kan bli teater viss du har ei tydeleg meining», sa Jon Fosse i et samtaleintervju med Kai Johnsen i Shakespearetidsskriftet i 2007. Samtalen fant sted i tilknytning til oppsetningen av skuespillet Rambuku, om et eldre ektepar som står på terskelen, klare til å reise til den andre sida. De ser seg tilbake og prøver samtidig å få øye på det som ligger foran dem. Ser man nærmere etter vil man merke at det er et gjennomgående trekk ved Jon Fosses produksjon: grensetilstandene mellom liv og død, søvn og våken tilstand, det bevisste og det underbevisste, det talte og det uuttalte. Den nylig terminerte Fossefestivalen hadde besøk av flere utenlandske produksjoner, fra blant annet Russland og Frankrike, som på hver sin måte utforsket disse grensetilstandene.

På et tidlig tidspunkt, i 1990 før han hadde begynt å skrive dramatikk, skrev Fosse barneboka Kant, om en åtte år gammel gutt, Kristoffer, som ikke får sove og ligger i senga si og tenker på verdensrommet og alt han ikke forstår. Er det en kant der ute, og hva befinner seg i så fall utenfor den? Han ser for seg en sovende kjempe som holder til der, i verdensrommet, og som han befinner seg i drømmene til. Men hva hvis kjempen våkner? Hva skjer med gutten da? Kristoffer har en trygg, forståelsesfull og tålmodig pappa. Han legger fra seg boka han sitter og leser, skrevet av filosofen Kant, blir med inn i guttens fantasiverden og loser ham trygt tilbake til virkeligheten og hverdagen. Gutten på sin side «rasjonaliserer» det hele inn i sin verden, inkluderer pappaen i den, og kan på den måten være på begge steder samtidig. Jon Fosse arbeider seg med andre ord også der inn i en grensetilstand, men det skulle fortsatt ta litt tid før den kom til syne i selve språket, på den måten vi kjenner dramatikeren Jon Fosse.

Ensom fortelling
Kant er blitt dramatisert og oppført som teater flere ganger, seinest av Hordaland Teater i 2015 i en relativt teksttro versjon. I versjonen som det franske kompaniet Ex Voto à la Lune gjestet Fossefestivalen med er teksten mindre viktig. Her figurerer faren kun som en tredjepersonskarakter i guttens ensomme fortelling. Men det viktigste her er samspillet mellom skuespiller Guillaume Hinckys fysiske scenespråk og en bevegelig, høyt utviklet digital scenografi. Ex Voto à la Lune har gjort arbeid med såkalt 3D mapping til sin spesialitet. Dette er, så vidt jeg har skjønt etter å ha konferert med folk som har greie på det, en videreutvikling av hologram-teknikken som gjør illusjonen enda mer virkelighetsnær. Vi har her antakelig bare sett begynnelsen på en utvikling som kommer til å skyte fart i årene som kommer, og hvor det ser ut som barne-og ungdomsteatret befinner seg i den absolutte frontlinjen. Den søvnløse gutten surrer rundt i senga og på rommet sitt med et kroppsspråk som de tilstedeværende, fransktalende barna morer seg stort over. Stjernehimmelen eksploderer mellom hendene hans. Små, rare figurer og objekter dukker opp midt i løse lufta. Den digre kjempen er mer eller mindre permanent til stede som en treg sovende figur som av og til vender på seg for å ligge mer komfortabelt. Senga som gutten ligger i skifter på filmatisk vis stadig posisjon slik at vi plutselig ser den for eksempel fra oven.

Guillaume Hinckys verbale gjenfortelling av teksten settes her i skyggen av alle disse virkemidlene. Jon Fosses tekst blir i praksis oversatt til et fysisk, visuelt og virtuelt språk, og det slår meg at de kunne ha tatt det enda lengre ut og latt teksten være i voiceover slik at aktøren blir frigjort til å utfolde sitt fysiske arbeid. Det er uansett en fascinerende oppsetning hvor spenningen i uttrykket skapes av samspillet mellom den digitale illusjonen og den høyst tilstedeværende skuespilleren av kjøtt og blod.

Draum om hausten
Etter å ha sett Draum om hausten i Trine Wiggens regi på Det Norske Teatret for tre år siden, en forestilling jeg for øvrig likte godt, bemerket jeg, i negativ retning, at «I stedet for å holde igjen blir alt – sorg, ensomhet, komikk, sex – spilt ut i full mundur, ekspressivt og direkte, til dels høylytt. Scene og sal blir fylt opp, store deler av underteksten fortrengt, og dermed vår mulighet til å kjenne etter i tausheten og ekkoet av det som blir sagt og gjort». Blant annet av den grunnen satte jeg tittelen «Anti-Fosse» på anmeldelsen. I lys av det har jeg lurt mye på hva jeg skal kalle versjonen som Lensovjet-teatret fra St. Petersburg spilte under Fossefestivalen.

Draum om hausten skal være et av Jon Fosses mest spilte skuespill, med over tusen oppføringer over store deler av verden. Det handler om kjærlighet, død og ødelagte, ulykkelige familiebånd. Han og Ho møter hverandre tilsynelatende tilfeldig en høstdag på en kirkegård. De har hatt en relasjon en gang og er nå, på hver sin kant, utilfredse og ensomme i livene sine. Det utspiller seg et kjærlighetsdrama mellom dem av forbudt og sterkt erotisk karakter, som etter hvert involverer mannens foreldre og hans kone og ekskone.

Teksten er bygd opp episodisk, etter en drømmeaktig, antikronologisk logikk. Dette har regissør Yury Butusov og aktørene løst ved å gjøre det hele til en slags sirkusforestilling. Kirkegården er strukturert som en lysomringet manesje hvor det ene innslaget etter det andre passerer revy, som en absurd, surrealistisk manifestering av minner og drømmer.

Fra Draum om hausten.

Smertepunkt
I et intervju på et russisk nettsted sier regissør Butusov at han i møte med Fosses tekster ble overrasket over hans evne til «å føle et smertepunkt hos en person og komme inn på det veldig presist. I hans skuespill er det en utrolig konsentrasjon av betydninger, til tross for at de har lite volum og er tynt befolket». Han kaller tekstene hans, om jeg tolker google translate rett, «skandinaviske, gjerrige og lukkede», noe han opplevde som den største utfordringen i regiarbeidet. Med utgangspunkt i det har han prøvd «å mette teksten med bilder», uten å ha strøket noe eller ha forandret et eneste ord.

At teksten i denne forestillingen er mettet med bilder er hva jeg vil kalle et understatement. Etter en relativt dempet, straight prolog som viser det første møtet mellom de to følger scenene hverandre som mer eller mindre spektakulære opptrinn med til dels kraftige symbolsk ladete over- og undertoner. Her er dans i manesjen, oppstilte tablåer med sterke visuelle føringer og ekspressive fysiske statements. Et par av lydsporene kan stå som tydelige pekere mot hvor Butusov har hentet mye av inspirasjonen fra: David Lynch sitt surrealistiske filmunivers. Den seige, mørke, skarpe låta So glad, som spilles flere ganger, er lagd av Lynch: «I’m so glad you’re gone/ Free in my house/ Free in my truck/ Free on the street/ Free at last». I put a spell on you med Screamin Jay Hawkins fra 1956 var det Lynch som brakte fram i lyset igjen i den ikoniske 1980-talls filmen Stranger Than Paradise.

Fra et annet sted
I starten av denne teksten nevnte jeg noen gjennomgående særtrekk ved det Jon Fosse skriver: grensetilstandene mellom liv og død, søvn og våken tilstand, det bevisste og det underbevisste, det talte og det uuttalte. Hvor forskjellige de enn er: Nøyaktig det samme kan sies om David Lynch.

Ja, det er «mettet», det er mye å ta inn, men det er ingen mening i å sette seg på bakbeina med armene i kors. Noen kommer fra et annet sted, med en rar, fremmed tolkning av noe som liksom tilhører oss. Sånn gjør vi dette ikke her. Sånn har vi aldri sett det før. Det må være et av de fremste bevisene på at denne nyskapningen, Fossefestivalen, har noe her å gjøre.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER