Give me your tired, your poor

Så var tida inne til å gå ombord på Linje 5 og ta turen til Rommen igjen. Som tidligere Carl Berners plass-beboer var Linje 5 for meg i en årrekke selve hovedåren inn til byen og ut til dalen. Det var den jeg tok da jeg skulle på jobb i byen og det var den jeg tok da jeg fulgte guttungen på kamper og cuper ute i de grønne oasene og grusbanene blant blokkene på Linderud, Ammerud og Stovner.

Å legge en serie karakterer og deres historier og relasjoner til innsiden av en t-banevogn på Linje 5, gode gamle Grorudbanen, er en knallgod idé. Så god at den er nesten skummel. Don Martin, Zeshan Shakar, sprkbx-gjengen Cici Henriksen, Hedda Sandvig og Belinda Braza, ensemblet og resten av det kunstneriske teamet har gitt seg selv fallhøyde. En høyde mange av dem allerede hadde vært med og bygge opp gjennom oppsetningene av Blokk til blokk og Tante Ulrikkes vei.

Sosialrealistisk heimstaddiktning I forestillingen møtes, foruten forteller og Romsås-rapper Don Martin, venninneparet Rakel og Camilla (Jenny Mueni Ndunda og Judy Nyambura Karanja), den godslige gamle fylliken Svein (Per Schaaning), Telefonmannen (Manish Sharma), barnehagetanta Rita (Marianne Krogh), et kjærestepar med et komplisert forhold (Gaute Adela Cudjoe og Tiril Eeg-Henriksen) og en rekke andre små og store karakterer.

Det er blitt et solid og lekent stykke sosialrealistisk heimstaddiktning. Assosiasjonene til forgjengerforestillingene er umulige å unngå, ikke bare i kraft av Don Martins sentrale rolle, men ogs

å ved at vi i praksis, om ikke i navnet, møter igjen Mo og Jamal fra Tante Ulrikkes vei: Manish Sharma spiller også her en skoleflink, arbeidssom fyr som sitter på plassen sin og jobber mens Gaute Adela Cudjoe durer høyenergisk og smilende rundt i vogna.

«Jeg er uten tvil den av alle involverte som aner minst av hva faen jeg driver med», skrev Don Martin på Facebook på premieredagen. Jeg skjønner hva han mener, men det er bare falsk beskjedenhet. Alt han gjør, på scenen, tyder på at han kjenner sin begrensning: Enten står han der og forteller og rapper, med eller uten komp, eller så sitter han bortgjemt og stille på et t-banesete med hetta over huet. For å si det sånn: Begge deler har han gjort noen ganger før.

Gåsehudframkallende øyeblikk Det han kanskje i utgangspunktet skjønte mindre av må ha skjedd i forarbeidet, under selve skrivinga av skuespillet Linje 5. Heldigvis har han fått hjelp til det av Zeshan Shakar. Typene er skarpt og troverdig tegnet og, uten unntak, vakkert spilt.

«Hvis Linje 5 kunne snakke», sier han og beretter om de ulike virkelighetene som utspiller seg på banen, om fylliker og forfattere, om bankranere og bankansatte, tenåringsgutter som bruker vendinger som er hemmelige og én som forsøker å trenge igjennom Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige. Han pakker det inn i biter av Emma Lazarus’ dikt The New Colossus, som står inngravert på en bronseplate på sokkelen til Frihetsgudinnen i New York: «Give me your tired, your poor/ Your huddled masses yearning to breathe free». Her er nok av gåsehudframkallende øyeblikk.

Som kjent er det i pakt med norsk kultur ikke å snakke med naboen på t-banen. En «sosial kontrakt» som den humørfylte gamle fylliken Svein glatt overser når han henvender seg til hvem som helst og babler i vei om livet i gamle dager, om dugnadene og musikken, om hvor dyrt det er blitt å bo her og om klissete pakistanske kaker som ga han diabetes 2 bare han så på dem. Han klager over jåleriet som til og med har gjort sitt inntog på dugnadene: «Arbeidsfolk skal liksom kose seg med en smoothie etter en lang dags arbeid?»

Dramatisk høydepunkt Venninneparet Camilla og Rakel utveksler høylytt og ungpikeaktig beretninger om «det lættis greiene som skjedde i går», om noen som fikk unngjelde for å ha tatt Rakel på rumpa og om de rare diktene som henger rundt omkring i vognene hvor det heller burde vært noe av Kendrick Lamar eller Lauryn Hill.

Et dramatisk høydepunkt inntreffer i møtet mellom Svein og de to venninnene. Han kommer forutsigbart nok i skade for å bruke den feminine varianten av n-ordet når han på klossete vis vil rose Rakel for sin skjønnhet. Den temperamentsfulle jenta går til frontalangrep og ender opp med å dytte gamlingen overende.

Dessverre er det akkurat på dette potensielt sterkeste og mest meningsbærende punktet at jeg synes forestillingen er på sitt svakeste, for her slutter konflikten typisk nok der den veldig ofte, innholdsmessig, slutter i det virkelige livet. Men det er jo det kunsten er til for: Å gi oss noe mer.

White supremacy Svein forsvinner og Camilla blir stående igjen for å forklare publikum hvorfor n-ordet må forsvinne: «’Kult’ betyr ikke ’nedkjølt’. Ingen sier ’det går en negerkatt over gata’, Det ordet er rasistisk. Det betyr ikke svart på norsk eller engelsk. Svart betyr svart på norsk. Black betyr svart på engelsk. Det ordet kommer til norsk fra slavehandel og fuckings white supremacy».

Hun har selvfølgelig rett i hvert eneste ord, om de blir sagt på t-banen eller på teaterscenen. N-ordet skal vekk. Nå. Men så sitter jeg likevel igjen med et stort ubesvart spørsmål: Hvem er Svein? Bortsett fra å være en gammal, humørfylt hvit alkis fra arbeiderklassen som mimrer om dugnad og gamle dager og ikke har lært seg å ikke bruke n-ordet? Tilfeldighetene ville at jeg da jeg kom hjem snubla inn i episode 2 av Thomas Seltzers serie på NRK om USA i dag, om arbeidsledighet, fattigdom og håpløshet i det amerikanske kullbeltet. Om den hvite arbeiderklassens fall og oppslutning om Trump. Der blir menneskene bak mytene og historiene presentert i all sin… menneskelighet.

Ut i mørket En menneskelighet som den eldre barnehagetanta på t-banen får eksponere med all sin empati, moderlighet og frodige folkelighet når hun kjenner igjen Rakel, som hun allerede i barnehagen forsto at hadde et spesielt talent. Og fryktløse, tøffe Rakel forvandler seg, i møte med Rita, til den ydmyke, sårbare, takknemlige lille jenta hun også er. Mens Svein? Han er det slutt på. Han blir sendt sjanseløs ut i mørket. Samtalen stopper opp, i stedet for at muligheten blir brukt til å gå videre, til å utdype og kanskje belyse konflikten fra et annet ståsted og dermed peke på en mulig vei ut av den.

Jeg er fortsatt ikke tilhenger av at alt skal forklares, men her savner jeg et element som en bedre trent dramatiker forhåpentligvis ville ha øynet muligheten av. Blokk til blokk var et fullendt musikalsk, scenisk verk, hvor Don Martin, sammen med brødrene Castro, sto fjellstøtt på egne premisser. Nå har han prøvd seg på Teater, på teatrets premisser. Og der står han kanskje ikke like fjellstøtt.

Det hindrer ikke at Linje 5 inneholder massevis av bevingete øyeblikk. Det er framdrift, det svinger av samspillet, og de musikalske overgangene skaper flyt og sømløshet mellom scenene. Forestillingen gir seg ikke ut for å være noe annet enn den er: Et underholdende tidsbilde som gir stemme til en del av byen og landet som altfor ofte har vært glemt. Men det er en missing link der.

PS: Jada Don Martin, jeg vet: «Det som skjer på linje 5 blir på linje 5». Men hvem sier at det jeg sier er sant?