Foto: Knut Bry.Scenografi: Ole Martin Lund Bø. Lysdesign: Ingeborg Staxrud Olerud

Gå ikke til kilden, gå til nærmeste spring

To kvinner la ut på leting etter kilden til den mytiske elva Styx. Det ble til en forestilling som er krevende å følge med på, men som likevel forblir spennende helt til vendepunktet og den avsluttende forløsningen.

I regnet utenfor Black Box teater etter endt forestilling lurer jeg på hvordan jeg skal klare å skrive en anmeldelse av det jeg nettopp har sett. «Velkommen til referansehelvetet», roper en kjenning mens han farer forbi på sykkel i full regnmundur. Jo takk. Det myldrer av dem. Minner, fragmenter uten definerbar opprinnelse, men med assosiasjoner til gresk mytologi – fordi det står i programmet. Og noen litt tydeligere: Cry me a river med Ella Fitzgerald, om svik i kjærlighet og drit og dra med deg. Og en jeg er litt mindre sikker på: Om å stå på stranda med en pistol i handa, Killing an arab med The Cure, inspirert av Den fremmede av Albert Camus.

De to kvinnene sitter på scenegulvet/stranda ved en ansamling oransje tauverk med lys inni = bålet. De snakker om hvor og når det begynte og om hvem de er. De kommer opp med flere forslag, men må stadig begynne på nytt, presisere og utdype, igjen og igjen. De er tross alt på leting etter begynnelsen, opprinnelsen, sannheten. Eller en vei ut av kaoset og uvissheten som de befinner seg i.

Myter og legender
Forestillingen er basert på en tur som kunstnerne Karen Røise Kielland og Katja Dreyer la ut på i november 2016 langs Styx for å finne selve kilden til denne elva som er opphav til så mange myter og legender: Den er grensa mellom jorda og underverdenen, elva hvor fergemannen Kharon fraktet de døde over til dødsriket. Det er elva som Akilles ble dyppet i av sin mor, Narcissus ble forelsket i sitt eget speilbilde og druknet i den og gudene sverget sine eder ved den. Elva forgiftet og drepte Aleksander den Store, og det sies at man mister hukommelsen om man drikker fra den. På sin vei, under ledelse av en gresk guide, har de to scenekunstnerne snakket med tilfeldige lokale om deres forhold til alle historiene som er knyttet til elva. Det er dette materialet de nå bearbeider scenisk. Ideen og innretningen er nært beslektet med Karen Røise Kiellands forrige prosjekt Å gå med Kølle/A slow escape, hvor hun fotfulgte den norske maleren og vandreren Catharine Kølles vandring fra Ulvik til Venezia i 1841.

Stranda eller bredden av elva forvandler seg til et atelier hvor de to kvinnene setter i gang å jobbe med gipsavstøpninger noe som ser ut som kommende torsoer. En radio står på. De utveksler løsrevne refleksjoner rundt det de opplevde underveis:

K: Did you hear that they didn’t even go to the acropolis?

D: Really?

K: Really.

D: You know what I heard, that they tried to break into the epigraphic museum in Athens ’cause it was closed all the time although it said it would be open online?

K: What were they looking for?

D: They were looking for old inscriptions, texts, the oldest stories carved in stone.

K: So?

D: So?

K: Did they get in?

D: They met a guard.

Litterært og poetisk
De veksler mellom gipsstudioet og bålet, snakker distansert, litterært og poetisk, i tredje person. Det er spekket med referanser til mytologien, i flere versjoner av de samme fortellingene. Det er krevende å følge med, og det er varierende tydelighet i replikkene. Tyske Katja Dreyer har en stemme og et utadvendt fysisk uttrykk som bærer. Karen Røise Kielland er mer introvert. Mitt sytten år gamle følge må gi etter for en akutt mangel på blodsukker. Jeg forblir likevel, til min overraskelse og til tross for at det til tider røyner på, påhekta. De to passer til, og utfyller hverandre. Jeg blir en slags kikker inn i dette lille universet hvor de to kvinnene surrer rundt i gipsstudioet sitt og tilsynelatende bryr seg katten i om jeg klarer å følge med. Men det er noe med avstanden og spenningen mellom det liksom hverdagslige, trivielle livet i studioet og spennet og den potensielle dybden i det prosjektet de har gitt seg ut på.

Kunststykket, om man vil, i denne sammenhengen er at de to aktørene, tvers gjennom all den lavmælte, til dels stillestående og, for noen, søvndyssende utvekslingen av erfaringer, fortellinger og referanser, klarer å vedlikeholde denne spenningen hele veien fram til det den peker mot: Et aristotelisk vendepunkt og ikke minst, den avsluttende, utrolig vakre katharsisen som gjør akkurat det den skal, forløser alt det som bare har ligget i kim gjennom forestillingen.

Mer prekært enn ellers
Jeg skal ikke her avsløre verken vendepunktet eller den avsluttende forløsningen men nøyer meg, min vane tro, med et sitat av Georg Johannesen: Gå ikke til kilden, gå til nærmeste spring.

Jeg setter også pris på at Kielland og Dreyer ikke plager oss med unødvendige forsøk på såkalt aktualisering – for da kan jo jeg gjøre det i stedet: Letingen etter sannhet og klarhet er ikke et påfunn av ny dato, men i noen faser av historien kjennes det mer prekært enn ellers.

Det sies ofte at vi befinner oss i en krigssituasjon, og krigens første offer er som kjent sannheten. Washington Post undersøkte og fant at USAs president i løpet av sine 759 første dager i embetet kom med 8718 falske eller villedende utsagn. Og kan han så kan vel noen millioner andre også.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER