Bilde: richardsen 1

Frustrert mellom følelse og formidling

Lyster/Richardsen mestrer dessverre det kunststykke å
konfrontere publikum med sterke følelsesutbrudd, uten vilje til å
fortelle om utbruddenes årsak og virkning, mener Thor Sannæss, som
her anmelder A minor place for danseinfo.no og
scenekunst.no.

Forestillingsnavn: A minor place

Med: Lyster/Richardsen

Spillested: Black Box Teater, Oslo

Koreografi, rom, kostyme: Eva-Cecilie
Richardsen

Dansere: Janne-Camilla Lyster, Gry
Bech-Hanssen, Kristianne Mo og Hege Holte Østbye.

Musikk: Justin Bennett og Erik
Ljunggren

Lys: Lise Risom Olsen

Co-produksjon: Black Box Teater

Eva Cecilie Richardsen har blitt en koreograf å regne med etter vel
10 år i faget, og med et imponerende antall forestillinger på CV’n.
Først med Demodans, og fra 2000 med Kreutzerkompani i samarbeid med
scenograf og videokunstner HC Gilje.
Nå er Kreutzerkompaniet oppløst, og Richardsen har gått i
kompaniskap med danseren Janne-Camilla Lyster. Lyster/Richardsen
ser, med forestillingen A minor place, ut til å fortsette
der Kreutzerkompani sluttet med forestillingen I
got places to go, right?

Uttrykkskraft

Det kan se ut som om koreografen under prøveperioden har gitt
hver danser i oppgave å skape et fysisk uttrykk for sterke
følelser. Det lykkes de med. Dansen er ekspressiv uten å bli
klisjéfylt. Noen har fått rekvisitter å improvisere med: En minst
to meter høy badevaktstol eller et par truger. Disse bidrar også
til det enkle og vakre scenebildet som domineres av et
gjennomsiktig teppe fra gulv til tak.

De sterke følelsene presenteres i korte episoder
som kan gi øyeblikk av sterk uttrykkskraft. Mellom disse episodene
beveger danserne seg avslappet over scenen, gjerne med blikket
rettet lett utfordrende mot publikum. Det blir en kontrast mellom
episodenes sterke introverte følelser og mellomspillenes
distanserende frontalitet.

Det er tilsynelatende ingen annen sammenheng
mellom episodene enn ønske om sterke følelser. Hver episode er uten
ytre motivering. De begynner og slutter uten forklaring. Dermed
blir man stadig mindre involvert i de følelsene som kommer til
uttrykk i de korte, private skjebnedramaene som utspiller seg foran
oss. A minor place gir en følelse av noe uformidlet fordi
man aldri tillates inn i forestillingen.

Kommunikasjonssvikt

Jeg sitter igjen med en fornemmelse av at Lyster/Richardsen
ønsker å utprøve et materiale for publikum, men utprøvelsen blir i
seg selv ikke nok til å bære forestillingen. Jeg tror publikum
heller vil se resultatet av disse utprøvelsene.

A minor place er uten sammenheng mellom
episodene på scenen. Det er heller ikke tilstrekkelig sammenheng
mellom danserne. En slik mangel på sammenheng forhindrer
opprettholdelsen av de båndene mellom scene og sal som er
nødvendige for å skape kommunikasjon. Forestillingen ”lykkes” i å
skape desillusjon i det frustrerende paradokset mellom
uttrykksbehov og kommunikasjonssvikt. Jeg håper det en gang kommer
noe ut av Lyster/Richardsens prøvelser, og at det er mer givende
enn prøvelsene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER