Fråtsing i lidelse

Blikktrommen føyer seg inn i den stadig voksende rekken av nye teateroppsetninger basert på romaner. I 2019 uttalte Hedda-juryens talsperson, Jan H. Landro, at altfor mange av nyoppsetningene det året var basert på romaner. Allerede i 2014 ble dette tematisert i et seminar ved Litteraturhuset i Bergen som en økende trend, og om man så bare følger scenekunstfeltet med et halvt øye, er det åpenbart at trenden bare fortsetter. Jeg hører til blant dem som mener dette er potensielt problematisk. Både fordi det kan komme i veien for utvikling av norsk dramatikk, men også fordi det er en fare for at romanene ikke adapteres i tilstrekkelig grad; bokens tekst visualiseres mer eller mindre rett frem, istedenfor at historien plukkes helt fra hverandre og fortelles med teatrets unike virkemidler.

Kjersti Horns oppsetning av Blikktrommen på Nationaltheatret er et eksempel på det siste. Historien fortelles på samme måte som i boken, fra én karakters synsvinkel, Oskar Matzerath, her i Olav Waastads skikkelse, vekselvis i første- og tredjeperson. Karakteren henvender seg til publikum, slik bokens tekst henvender seg til leseren. Teksten er så vidt jeg kan bedømme en ordrett, men sterkt forkortet, gjengivelse av romanens tekst. Dog med en og annen mer eller mindre planlagt parafrasering – mer om det senere.

Selvvalgt utenforskap Boken har form av Oskars memoarer, som han sitter og skriver på en institusjon av uspesifisert type. Vi får høre om hans barndom, ungdom og tidlige voksenliv gjennom 1920- og 1930-årene, krigen og etterkrigstiden, i den først tyske og så polske byen Danzig/Gdansk. Med sine to potensielle fedre – morens ektemann, den tyske nazisten Alfred Matzerath, og «familievennen» med dårlig skjult dobbeltrolle som morens elsker, polakken Jan Bronski – havner Oskar midt i tidens etnisk-nasjonale spenninger.

Oskar vil ikke være en del av voksenverdenen han ser rundt seg og bestemmer seg for å slutte å vokse i en alder av tre år. Hans intellekt var ifølge ham selv fullt utviklet allerede ved fødselen, men han skjuler det for omverdenen til halvvoksen alder – enda lenger for sine nærmeste – og gir inntrykk av at han også mentalt mer eller mindre forblir på treårsstadiet. Han begynner ikke å snakke, men trommer sine budskap på en blikktromme han fikk til treårsdagen, og som han siden fornyer hver gang den er utslitt.

Sanselig scenebilde I Malersalen er scenens fjerde vegg dekket av en plastduk. I disse tider gir alt som er dekket av plast assosiasjoner til koronatiltak, og avstanden til første rad er utvilsomt svært kort, men det er vel snarere en kunstnerisk begrunnet del av Sven Haraldssons scenografi. Signaleffekten er i alle tilfelle tydelig nok: Oskar har isolert seg fra omverdenen. Vi møter ham i et rotete husvære med gammelmodig, jordfarget og skittenhvitt interiør, som fint kan stamme fra omtrent da romanen ble skrevet (1959), med noen åpent anakronistiske detaljer som en moderne vannkoker og en pakke Bremykt. Leiligheten er nedslitt og uvasket og bærer preg av at den som bor der, sjelden eller aldri går ut eller får besøk. Den overdådige sjusketheten illustrerer slående bokens detaljerte og sanselige beskrivelser av omgivelsene, men det er ikke åpenbart for meg hvilken epoke i Oskars liv den stammer fra, ettersom settingen ser ut til å være den samme som i romanen – en karakter som fra sin nåtid forteller om sitt liv. Men i boken bor Oskar som sagt på institusjon mens han forteller, og den skitne leiligheten er så langt fra et klinisk institusjonsrom man kan komme. Det ligner mer på hans egen beskrivelse av barndomshjemmet. Kanskje er scenebildet like symbolsk som plastduken – Oskar er fanget i et barns kropp, og minnene fanget i barndommen.

Endimensjonal lesning Jeg har to store problemer med denne oppsetningen. Det første er mangelen på adapsjon av sceneteksten. Blikktrommen er en ekstremt kompleks bok, og jeg hadde håpet at teatret skulle åpne den opp, utforske tvetydigheter og selvmotsigelser, komme med noen innfallsvinkler og tolkninger jeg ikke hadde tenkt på og utforske det som ligger mellom linjene.

For meg fremstår denne forestillingen mest som en dramatisk opplesning av bokens tekst, og det i en kraftig forkortet versjon. Ingen nye rom åpnes, ingen nye tanker tenkes, isteden blir jeg sittende å tenke på – nettopp boken. Jeg gjenopplever alle lukter, stemninger, fornemmelser og indre bilder boken har etterlatt i meg, fremfor å få en ny opplevelse. Det er som å lese boken en gang til, men bare i utdrag, og jeg savner og tenker videre på alt som, riktignok av forståelige årsaker, ikke er med.

Det andre problemet er at så få av bokens mange hemmeligheter, magisk-religiøse elementer og ugjennomtrengelige villnis av spørsmål og uklarheter, er bevart – som nettopp uklarheter. Er Oskar er gal, eller er det han som er normal i en gal verden? Kan vi stole på det han forteller, eller er det fri fantasi? Kan han virkelig skrike så glass knuser, og det helt målrettet og spesifikt? Begynner Jesus-figuren i kirken faktisk å spille når Oskar gir ham blikktrommen mellom hendene? Har han selv virkelig, på magisk vis, besluttet å ikke vokse mer, eller er det hans livsløgn for å mestre å ha en annerledes kropp? Og er det på et eller annet nivå to personer i spill her, et «jeg» og en «Oskar»? I det minste inne i Oskars hode?

Jeg mener å huske at det konsekvent gjennom hele boken forblir et skille mellom «jeg» og «Oskar». Det står aldri, så vidt jeg kan huske, eksplisitt at «jeg» og «Oskar» er samme person. Alle setninger med «jeg» og «Oskar» i, er tvetydige. At jeg-et heter Oskar fremgår snart av sammenhengen, men i hvilken grad Oskar selv ser på seg selv som to personer, forblir uklart til siste slutt. Mitt inntrykk er at Oskar ofte har sin egen vilje, han gjør noe litt annet enn det «jeg»-personen vil, er litt frekkere, modigere og mer fandenivoldsk. Her sier derimot rollefiguren flere ganger tydelig at det er han som er Oskar, og selv om han tidlig i forestillingen i en kort sekvens poserer som kvinne, er ideen om disse to personlighetene ikke utforsket videre.

Helt fraværende er også Oskars sofistikerte distanse til alt som skjer – hvordan han hever seg over alt og alle og ikke nedlater seg til å virkelig bry seg om hverken den ene eller den andre utover de behovene de kan stille i ham selv. I boken får vi aldri svar på om dette er kulde og ondskap eller enda en mestringsstrategi.

Her er, slik jeg oppfatter det, de fleste av disse spørsmålene besvart: Oskar er klin kokos. Han er skadet og preget av sitt harde liv og har store arr på sjelen. Han er et slags stort barn som snakker som en foss, nynner og raller, raver rundt i en skitten underbukse, tilintetgjør en haug med poteter med kjøttøks og virker i det store og hele fullstendig utilregnelig. Hele historien fortelles fra innsiden av Oskars syke hjerne, som koker over av sorg, hat, frykt, raseri, ensomhet, begjær og utenforskap. Han drepte begge sine fedre i kaldt blod, men angrer som en hund. Han er traumatisert av sin mors død, av at hans første store kjærlighet Maria ikke tok ham alvorlig, benekter at noe skjedde mellom dem og isteden viste seg å ha et mer eller mindre frivillig forhold med hans far.

Troverdig galskap Jeg tror definitivt denne rå smerten er en viktig del av Oskars karakter, og det skal sies at skuespiller Olav Waastads lidelse er gripende og hans vanvidd overbevisende. Innlevelsen min blir riktignok litt forstyrret av at han stadig stokker om på noen ord og må rette på seg selv for å komme videre, selv om han ofte lykkes med å parafrasere eller tøyse det vekk. Likevel er det umulig å ikke bøye seg i støvet over hans to timer og tre kvarter lange sololøp, og han beholder intensiteten til siste minutt.

Men Oskar er så mye mer enn dette – han blir voksen, reiser ut i verden, har kjærlighetsaffærer, kamerater, han lykkes i yrkeslivet i flere omganger. Og han har alltid et mentalt overtak, fordi han nekter å følge spillereglene som gjør ham til offer. Uten disse sterke kontrastene mister Oskars desperate, barnslige mørke mye av effekten, uansett hvor troverdig fremstilt det er.