Bilde: Wee / Scavetta Foto Wee/ Florindo Rilli

Fragmenterte og underfundige kontraster

Wee/Scavettas forestilling And I just stood there, watching
the sky and the people below byr på underfundige kontraster
mellom det barnslige og det voksne. Og kanskje er forestillingen
som kontekst for bevegelse viktigere enn selve dansen, spør vår
anmelder, Thor Sannæss etter premieren på Dansens HusŽ høst på
Kunsthøgskolen i Oslo igår.

Forestillingsnavn: And I just stood there, watching the sky
and the people below

Spillested: Dansens Hus/Kunsthøgskolen i
Oslo

Koreografi/lyddesign: Francesco Scavetta i
samarbeid med utøverne

Medvirkende: Gry Kipperberg, Laida Azkona
Goñi, Juan Dante Murillo Bobadilla, Arnulfo Pardo Ravagli

Scenografi: Wee, Sabastiana Di Gesu

Dramaturg: Sasa Bozic

Lysdesign: Stefano Stacchini

Kostyme: Gjøril Bjercke Sæther

Forestillingen begynner med at Doffen dauer. Han lander på hodet i
et forsøk på dobbelt salto. Det kan ha vært Ole eller Dole, men
dukken forestiller i hvert fall en av brødrene. Doffen dauer flere
ganger i løpet av forestillingen, for gutten som leker med ham
utsetter ham stadig for slike ulykker. Denne urovekkende kontrasten
mellom den smilende, uskyldige gutten og hans morbide lek slår an
en tone som klinger gjennom hele forestillingen.

And I just stood there… ønsker fra
starten av å gjøre oss tilskuere usikre på vår rolle ved å føre oss
inn i en avlukket del av scenerommet, blant aktørene og som
tilskuere av hverandre. Det hele er gjort i all vennlighet, men det
gjør at du forventer det uventede.

Forestillingens psykologi

Denne kontrastfylte følelsen sitter du med under hele
forestillingen. Bak det åpenbare ligger dets motsetning. Det er en
lys og lett forestilling. Det kan jo fort bli litt kjedelig, og det
gjør det i blant når kontrastene ikke holder spenningen oppe. Men
her er ingen absolutter: Formspråket kunne vært kjølig slik
rekvisittene er oppstilt som objekter på hvite firkanter langs
spillerommets ytterkant som i den kuleste kunstinstallasjon. Men
aktørenes lek med de samme rekvisittene smelter det kule ved
objektene. Sentralt i scenerommet er et stort hvitt felt. Dets
asymmetri kontrasterer de hvite firkantene, og dets mykhet tar
sympatisk imot aktørenes harde fall. Bak det asymmetriske feltet
står en lav hvit vegg som leker med vår romoppfattelse, ved at den
kan settes i forskjellige vinkler.

Med mer enn en aktør på scenen vil alltid
relasjonen mellom disse uunngåelig være en avgjørende
spenningsskaper. Her er relasjonene stort sett uklare, men av og
til oppstår det møter. De er selvfølgelig tilsynelatende vennlige,
men har ofte en bakside. Søtest er en pas de deux mellom Juan Dante
Murillo og Gry Kipperberg. En slags electric boogie som begynner
svært nølende, gjennomføres meget haltende og hele tiden liggende
eller sittende på gulvet. Enkeltvis eller i møter skaper aktørene
små historier, men fordi de aldri bindes sammen, fragmenterer de
forestillingen.

Vrang forestilling

Hvis det finnes et underliggende tema for forestillingen, er det
kanskje den Chet Baker formulerer når han i åpningen synger: Legg
skylden på ungdom. Aktørene fremstår ofte barnlige eller
ungdommelige. Derfor oppfattes deres tvetydige handlinger som
særlig urovekkende. Rekvisittene gir også et ungdommelig preg. Fra
de barnslige, som Doffen og en karusell, til de sportslige som
boksehansker, bowlingkjegle, tennisracket og ishockey på TV. Wee
skriver i sin presentasjon av forestillingen at at verden ikke
alltid er som vi tror den er, og de utfordrer grensene mellom
fiksjon og virkelighet, drøm og realitet. De vil peke på distansen
og uroen som preger det moderne liv, og problematiserer hvordan vi
forholder oss til og skiller mellom det personlige og det
upersonlige, det naturlige og det konstruerte. De har til en viss
grad lykkes i sine ambisjoner, men gjør ikke forestillingens
barnlig preg temaet mindre farlig? Samtidig er jo dette en del av
det å bli voksen. Hvis du ikke klarer å skille mellom fiksjon og
virkelighet, drøm og realitet, kan det gi vrangforestillinger som
gjør det vanskelig å takle livet. Kanskje slutter forestillingen i
overgangen til voksenlivet, der guttestreker ikke lenger er nettopp
det. Avslutningen er i hvert fall sterk, i kontrasten mellom det
vakre og det brutale.

En danseforestilling?

Jeg har konsekvent skrevet aktører og ikke dansere. Det er
selvfølgelig et minefelt. Er ikke all koreografert bevegelse dans?
Jeg bruker begrepet aktør for å beskrive at jeg opplever deres
bevegelser som fremvisning av handling, slik man kjenner det fra
performance-estetikken. Når de danser er det fremvisning av dans.
Forestillingen som kontekst for bevegelse er derfor viktigere enn
bevegelsenes eget betydningsinnhold. Dette møtet mellom dans og
performance har etter hvert blitt et egen tradisjon, som har gitt
dansen en viktig perspektiv. Det har også skapt irritasjon hos dem
som mest at alt ser etter et originalt bevegelsesspråk, og som i
tillegg gjerne vil ha noe som gir gode dansere noe å bryne seg på.
Det er her jeg skulle ha sagt noe om Gry Kipperberg. Noe om henne
som danser og noe om hennes karriere, men skulle det bli
fyllestegjørende måtte jeg skrive kapitelet om de siste femten år
av norsk samtidsdans, og det har jeg ikke plass til her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER