Fragmenterte og underfundige kontraster

Forestillingsnavn: And I just stood there, watching the sky and the people below

Spillested: Dansens Hus/Kunsthøgskolen i Oslo

Koreografi/lyddesign: Francesco Scavetta i samarbeid med utøverne

Medvirkende: Gry Kipperberg, Laida Azkona Goñi, Juan Dante Murillo Bobadilla, Arnulfo Pardo Ravagli

Scenografi: Wee, Sabastiana Di Gesu

Dramaturg: Sasa Bozic

Lysdesign: Stefano Stacchini

Kostyme: Gjøril Bjercke Sæther

Forestillingen begynner med at Doffen dauer. Han lander på hodet i et forsøk på dobbelt salto. Det kan ha vært Ole eller Dole, men dukken forestiller i hvert fall en av brødrene. Doffen dauer flere ganger i løpet av forestillingen, for gutten som leker med ham utsetter ham stadig for slike ulykker. Denne urovekkende kontrasten mellom den smilende, uskyldige gutten og hans morbide lek slår an en tone som klinger gjennom hele forestillingen.

And I just stood there… ønsker fra starten av å gjøre oss tilskuere usikre på vår rolle ved å føre oss inn i en avlukket del av scenerommet, blant aktørene og som tilskuere av hverandre. Det hele er gjort i all vennlighet, men det gjør at du forventer det uventede.

Forestillingens psykologi

Denne kontrastfylte følelsen sitter du med under hele forestillingen. Bak det åpenbare ligger dets motsetning. Det er en lys og lett forestilling. Det kan jo fort bli litt kjedelig, og det gjør det i blant når kontrastene ikke holder spenningen oppe. Men her er ingen absolutter: Formspråket kunne vært kjølig slik rekvisittene er oppstilt som objekter på hvite firkanter langs spillerommets ytterkant som i den kuleste kunstinstallasjon. Men aktørenes lek med de samme rekvisittene smelter det kule ved objektene. Sentralt i scenerommet er et stort hvitt felt. Dets asymmetri kontrasterer de hvite firkantene, og dets mykhet tar sympatisk imot aktørenes harde fall. Bak det asymmetriske feltet står en lav hvit vegg som leker med vår romoppfattelse, ved at den kan settes i forskjellige vinkler.

Med mer enn en aktør på scenen vil alltid relasjonen mellom disse uunngåelig være en avgjørende spenningsskaper. Her er relasjonene stort sett uklare, men av og til oppstår det møter. De er selvfølgelig tilsynelatende vennlige, men har ofte en bakside. Søtest er en pas de deux mellom Juan Dante Murillo og Gry Kipperberg. En slags electric boogie som begynner svært nølende, gjennomføres meget haltende og hele tiden liggende eller sittende på gulvet. Enkeltvis eller i møter skaper aktørene små historier, men fordi de aldri bindes sammen, fragmenterer de forestillingen.

Vrang forestilling

Hvis det finnes et underliggende tema for forestillingen, er det kanskje den Chet Baker formulerer når han i åpningen synger: Legg skylden på ungdom. Aktørene fremstår ofte barnlige eller ungdommelige. Derfor oppfattes deres tvetydige handlinger som særlig urovekkende. Rekvisittene gir også et ungdommelig preg. Fra de barnslige, som Doffen og en karusell, til de sportslige som boksehansker, bowlingkjegle, tennisracket og ishockey på TV. Wee skriver i sin presentasjon av forestillingen at at verden ikke alltid er som vi tror den er, og de utfordrer grensene mellom fiksjon og virkelighet, drøm og realitet. De vil peke på distansen og uroen som preger det moderne liv, og problematiserer hvordan vi forholder oss til og skiller mellom det personlige og det upersonlige, det naturlige og det konstruerte. De har til en viss grad lykkes i sine ambisjoner, men gjør ikke forestillingens barnlig preg temaet mindre farlig? Samtidig er jo dette en del av det å bli voksen. Hvis du ikke klarer å skille mellom fiksjon og virkelighet, drøm og realitet, kan det gi vrangforestillinger som gjør det vanskelig å takle livet. Kanskje slutter forestillingen i overgangen til voksenlivet, der guttestreker ikke lenger er nettopp det. Avslutningen er i hvert fall sterk, i kontrasten mellom det vakre og det brutale.

En danseforestilling?

Jeg har konsekvent skrevet aktører og ikke dansere. Det er selvfølgelig et minefelt. Er ikke all koreografert bevegelse dans? Jeg bruker begrepet aktør for å beskrive at jeg opplever deres bevegelser som fremvisning av handling, slik man kjenner det fra performance-estetikken. Når de danser er det fremvisning av dans. Forestillingen som kontekst for bevegelse er derfor viktigere enn bevegelsenes eget betydningsinnhold. Dette møtet mellom dans og performance har etter hvert blitt et egen tradisjon, som har gitt dansen en viktig perspektiv. Det har også skapt irritasjon hos dem som mest at alt ser etter et originalt bevegelsesspråk, og som i tillegg gjerne vil ha noe som gir gode dansere noe å bryne seg på. Det er her jeg skulle ha sagt noe om Gry Kipperberg. Noe om henne som danser og noe om hennes karriere, men skulle det bli fyllestegjørende måtte jeg skrive kapitelet om de siste femten år av norsk samtidsdans, og det har jeg ikke plass til her.