Fornuft og følelser

Det finnes ingen grenser for hva som kan gi impulser til å skape kunst, for eksempel algoritmer. Alle snakker om dem, men hvor mange av oss vet egentlig hva det er? Jeg innrømmer at jeg er en av dem som stadig drar ordet opp av hatten, strengt tatt uten annet enn en instinktiv, empirisk basert fornemmelse av å bli styrt av en automatikk, tilsynelatende utløst av egne preferanser, men planlagt av noen smarte hjerner med makt.

Eirik Blekesaune arbeider med blant annet algoritmer som grunnlag for å skape scenekunst. Han er en av hjernene og skaperne bak Verdensteatrets teknologisk styrte verk som har resultert i at levende aktører erstattes av gjenstander som lever sitt tilsynelatende eget liv foran øynene våre. Nå har han tatt steget ut i verden på egen hånd med verket Logos Pneuma.

Trinn for trinn En enkel definisjon av en algoritme er at det er en oppskrift som hvis den følges trinn for trinn gir et bestemt resultat, som for eksempel et brød, eller en alfabetisk sortering eller for den sakens skyld en dans. I internettverdenen er det hele programmert og automatisert i et sinnrikt system som utnytter våre egne og våre venners handlinger og tilsynelatende preferanser. Det gjør oss til potensielt lettlurte mål for kommersielle krefter eller høyreekstreme konspirasjonsteorier.

Blekesaune arbeider med egne ord «med scenetekst og teater som kunstige former». «Hva slags trussel utgjør (algoritmene) om vi slipper dem løs i teatret? Sitter vi bare igjen med et kunstig teater, eller vil de avsløre teateret som noe uekte – noe som kun ligner på teater?» spør han. Det er ikke lett å skjønne hva som menes med det. For hva er scenetekst og teater, om ikke «kunstige former»? En teaterforestilling popper ikke opp av jordsmonnet på egen hånd. Den er som regel undersøkt, planlagt, tenkt, følt, sanset og villet av mennesker på kunstig vis, også det uttrykket som framstår som såkalt ekte og naturlig.

Dette viser nok en gang det potensielt problematiske ved programtekster hvis hovedfunksjon er å fortelle om tanken, inspirasjonen eller en kunnskapsmessig føring bak et verk. Fordi vi, på samme måten som vi styres av algoritmer, også kan komme i skade for å la persepsjonen styres av programteksten, enten vi vil eller ikke. Vi blir dermed sittende og lete etter bekreftelser på det vi har lest i stedet for med et åpent sinn å ta til oss det som utspiller seg på scenen. Noe som på den annen side stiller desto større krav til at det som skjer på scenen har kraft nok til å bære seg selv.

Guden bak det hele Og det gjør det. På en forhøyning til venstre står komponist Espen Reinertsen, nummer to i hierarkiet bak dirigenten eller diktatoren, eller guden bak det hele, Eirik Blekesaune. Det er sistnevnte som hersker over både lys og lyd fra sin tilbaketrukne posisjon bakerst i salen og som på den måten framkaller og styrer det som skjer på scenegulvet. Reinertsen utstøter med sin saksofon noen enkle triller som multipliseres, forlenges og forsterkes, og dermed både sniker seg inn og omslutter alt, omtrent som en algoritme, eller en gudsbefaling? Og ganske riktig, noe begynner å bevege på seg i mørket. Det viser seg å være tre mobile (ekko?)kamre, eller kanskje skriftestoler. Noen hender kommer til syne bak gardinet i den ene, og der kommer, av alle, Jon Tombre til syne, som med Finn Iunkers ord forteller hvordan man baker det bibelske Esekielbrødet. Der er det algoritmer så det holder. Ikke bare skal kornene ligge i bløt i så og så mange timer, skylles så og så mange ganger og gå videre gjennom en langvarig og intrikat prosess. Det er også viktig at du steker det i din egen avføring, som selvfølgelig også skal ha vært gjennom en nøye bearbeidingsprosess for at sluttresultatet skal bli riktig.

I de to andre kamrene befinner Marika Enstad og Øyvind Borgemoen Lyse seg. De tre aktørene beveger seg rundt på scenen i samspill med musikken, ordene og lydene som sendes ut fra oven med sine mobile kamre. Lydlig veksles det mellom stødige loops og samples fra blant andre Richard Wagners Valkyrien som bearbeides og blandes med en stemme som forteller en historie med henvisninger til «byarkivaren i Kongsberg kommune», «ekteskapet med Tobias» samt navnene Steinar Jakobsen og Finn Iunker. Er det en algoritmisk konstruert tekst, mon tro? Aktørene synger med, og alt stiger i intensitet og volum. Den vitenskapelige, smått nerdete, inngangen til denne materien forhindrer ikke at det til tider svinger grassat av dette. Jeg kjenner hvor vidunderlig det er å igjen få hengi seg til en helhet hvor teksten ikke får lov til å sette standarden for alt annet.

Johann Sebastian Bachs fuger var bygd opp etter et strengt fastlagt system som er blitt lagt inn i dataprogrammer, som algoritmer: Lag et tema, legg det inn i maskinen, trykk på en knapp og ut kommer en fiks ferdig fuge. At den samme Bach var sterkt religiøs, både selv og i musikken, virker i denne sammenhengen for opplagt til ikke å nevnes.

Et overordnet prinsipp Ordet logos skal i denne sammenhengen, slik jeg forstår det, representere et overordnet prinsipp, en universell verdensorden. Pneuma må dermed være pusten, sirkulasjonen som holder systemet i gang. Summa summarum handler det om foreningen av det materielle og det åndelige, eller fornuft og følelser om man vil.

De religiøse referansene er det mange av. Veggen til høyre for scenen er tapetsert med kopier av kristne ikoner, aktørene tar, med hendene sine, hyppig i bruk blant annet det kristne tegnet for velsignelse, lyden av kirkeklokker kommer og går, og over det hele hersker mesterhjernen som styrer det hele, Eirik Blekesaune. Her synes jeg at påpekningen av bruken av algoritmer gir impulser til spennende ettertanker rundt den påfallende parallelliteten mellom det algoritmiske og det religiøse og guddommelige. Algoritmene har overtatt guds og religionens plass som en overordnet vilje og et overordnet system, noe vi alle er prisgitt, enten vi vil det eller ikke. De likner de bibelske, særlig de gammeltestamentlige, tekstenes detaljerte oppskrifter for hvordan handle og leve for å oppnå det optimale resultatet, for eksempel Esekielbrødet.

Det er en slags dans med ritualliknende innslag vi er vitne til. At aktørene ikke er dansere gir bare enda mer liv til bevegelsene. Jeg har sett mange oppsetninger hvor Jon Tombres navn står på plakaten, men alltid som regissør. At han godt oppi femtiåra griper tilbake til det han lærte ved École Jacques Lecoq i Paris i sin ungdom er friskt. Aktørenes hverdagslige påkledning, olabuksene, en synlig trusekant, de hengende, krøllete skjortene, sportsskoene, irriterer meg en god stund. Helt til de alle sammen dukker opp i halvmørket med selvlysende duckface-lepper, selve sluttresultatet av alle algoritmene, da er alt tilgitt.