Flytende haier og innbilte fellesskap: Kulturrikets tilstand 2018

Hvordan regionreformen og den kanskje tilhørende kulturpolitikken, eller frykten for den, viser oss hva det er å være norsk, og hvordan Kulturrikets tilstand viste oss, ja, nettopp det.

Helt siden 1814 har nordmenn klamret seg til en idé om en selvstendig norsk nasjon. Den britiske nasjonssosiologen Anthony D. Smith skriver i boken National Identity om fremveksten av europeiske nasjoner. Smith tror at det finnes et historisk grunnlag for nasjonene i Europa, men at fremveksten av nasjonen i stor grad er knyttet til konsolidering av makt, og at når makthavere har trengt å legitimere sin posisjon i bredden av befolkningen, ikke bare hos aristokratiet, har det vært viktig å naturalisere nasjonen som enhet. Når de nasjonale grensene må forstås i sammenheng med naturaliseringsprosesser får vi det Benedict Anderson kaller imagined communities, innbilte fellesskap, for selv om nasjonen er en reell enhet er den mer eller mindre tilfeldig sammensatt, og enhetstanken derfor basert på symboler.

Til tross for at fellesskapet Oslo-folk har med finnmarkinger er konstruert, er og blir nasjonen en faktor for hvordan politikk, tilhørighet, identitet og kultur forstås i Norge. Helt siden nasjonens spede begynnelse i 1814 har nasjonen vært det bærende leddet i den norske identitetsutviklingen. I alle institusjoner som har hatt dannelse som mål, som skoler, kirker og teatre, har tilknytningen til ensrettingen av nasjonen spilt en stor rolle. Uansett hvor mye man konstruerer dannelsesfellesskap kan man ikke helt konstruere geografi, og Norge er et land med geografi og geologi og en hel mengde andre lokale forhold som det er vanskelig for enkeltmennesker og småsamfunn å se helt bort fra fordi de skal sverge troskap til nasjonen. Det har ført til en omfattende desentraliseringspolitikk der det som finnes av opposisjon mot nasjonsprosjektet defineres som det lokales opprør mot makta i Oslo. Er det en ting som har slått meg når jeg har reist rundt i Norge og sett spel er det imidlertid hvor påfallende sterkt det nasjonale prosjektet står i det lokale kulturuttrykket og hvor viktig det er for lokalmiljøene å påpeke det lokale stedets betydning i det nasjonale prosjektet. Det er altså ikke snakk om en mistillit til nasjonen, men en anerkjennelsespolitikk der det lokale stedet søker nasjonal betydning.

By og land – hand i hand?
Årets utgave av konferansen Kulturrikets tilstand, den tiende i rekken, handler, ikke uventet, om regionreformen. Det er det store usikkerhetsmomentet i norsk kulturpolitikk om dagen og der frontene er steilest. By står mot land, og særlig har ideen om at en institusjon som Den Nationale Scene skal bli regionalt finansiert vakt harme. Der det helt klart er litt ulogisk at det som er nasjonalt må knyttes til ett bestemt sted, hovedstaden, blir det allikevel rimelig å stille spørsmål om det vil spille så stor rolle for institusjonene å bli styrt fra regionene. Det er ikke gitt at det må bli verre. Ideen om nasjonal styring, både fra Kulturdepartementet og Kulturrådet, virker som en idé preget mer av symboler og anerkjennelse enn av praktiske hensyn.

Jon P. Knudsen, samfunnsgeograf og førsteamanuensis ved Universitetet i Agder, som var medlem ”ekspertutvalget” som først foreslo en flytting av det kulturpolitiske ansvaret til de nye regionene, trakk i sitt innledningsinnlegg frem historiske perspektiver på regionene. Han mente at det er i regionene miljøene ligger, det er der arbeidet gjøres. Det er en dynamikk mellom regionale og nasjonale miljøer som må til for å skape det han kalte eksellente miljøer. Hvis regionene og miljøene skal hevde seg, og være eksellente, må de også hevde seg på den internasjonale arenaen. Erik Henningsen fra by- og regionforskningsinstituttet NIBR snakket om fremveksten av en desentralisert kulturpolitikk der fylkeskommunene spilte en viktig rolle. Det desentraliserte er også en viktig del av norsk ideologi og selvoppfatning, men noe av det viktigste Henningsen påpekte var at den nasjonale kulturpolitikken også henger sammen med en anerkjennelsespolitikk. Mange kulturaktører som helst vil knyttes til nasjonen vil det selv om det betyr at de vil tape på det økonomisk fordi nasjonen gir anerkjennelse til prosjektet. Altså må vi ut på et mer semiotisk nivå hvis vi skal forstå hvorfor nasjonen og dermed nasjonal finansiering virker så forlokkende på kulturaktører rundt omkring i landet.

Faktisk politikk
Etter de to innledende, og mer teoretiske innleggene, kom to korte innlegg fra kulturpolitikerne Kristin Ørmen Johnsen fra Høyre og deretter Freddy André Øvstegård fra SV. Begge to er medlemmer av familie- og kulturkomiteen på Stortinget, førstnevnte leder komiteen, og begge steppet inn på kort varsel som erstatning for kulturminister Trine Skei Grande. Selv om de to politikerne kom fra hvert sitt sted, den ene nærmest programforpliktet til å støtte reformen, den andre nesten like programforpliktet til å være mot, synes jeg det ble tydelig at begge var mer orientert rundt å finne faktiske løsninger enn å skape polariseringer. Freddy André Øvstegård avsluttet med å si at det viktigste var å legge til rette for at det skal være mulig å skape god kunst og gode ytringsvilkår. Det er viktig at det skal være mulig å leve av kunsten og at den skal være tilgjengelig for alle. Han la her til at da er noen løsninger nasjonale, noen regionale og noen lokale. Kristin Ørmen Johnsen var opptatt av at det måtte bedre dialog til mellom de ulike forvaltningsnivåene, og på den måten viste begge to seg løsningsorienterte.

Neste punkt på programmet var en paneldebatt med deltakere fra organisasjoner som vil måtte møte konsekvensene av en regionreform. I panelet satt direktør for Norsk teater- og orkesterforening (NTO), Morten Gjelten, teatersjef på Den Nationale Scene (DNS), Agnete Haaland og leder for Stormen kulturhus i Bodø, Rolf-Cato Raade. Ingen var spesielt begeistret for reformen. Agnete Haaland har, som nevnt, tidligere uttalt seg sterkt skeptisk til ideen om at DNS ikke lenger skal være et nasjonalt økonomisk anliggende, men heller ikke lederen for Stormen kulturhus i Bodø syntes det ville ha så mye for seg å flytte på beslutningsmyndighet og understreket at det tjente dem helt fint at kompetansen lå i Oslo. Han var også en tilhenger av å skape mindre regionale kulturfond og bedre dialog mellom de nasjonale og de regionale nivåene av forvaltningen. Det ble også fremhevet at Kulturrådets fagutvalg benytter seg av kompetanse fra hele landet, og det er ikke sånn at beslutningene sånn sett er sentraliserte selv om kontorene til byråkratene er det. Det ble imidlertid svært tydelig at det frie feltet ikke var representert i diskusjonen, og utover dagen ble det for meg i økende grad klart hvor ulike utfordringene knyttet til regionreformen er for institusjonene og det frie feltet.

Promobilde fra Steven Spielbergs Jaws (Haisommer) fra 1975.

Erfaringer
Etter et innlegg av to svenske forskere, Jenny Johannisson og Roger Blomgren, som forklarte om ulike erfaringer fra Sverige i deres arbeid med regionreform, og som i all hovedsak konkluderte med at resultatet har vært en sterk mistillit mellom forvaltningsnivåene, var det klart for dagens siste paneldebatt. Denne gangen var panelet satt sammen av representanter for forvaltningen: Karen Espelund, fylkesdirektør for kultur og folkehelse i Trøndelag, Kristin Danielsen, direktør for Kulturrådet, Tone Østerdal, daglig leder i Norske Konsertarrangører, Liv Ramskjær, generalsekretær i Norsk Museumsforbund og Jenny Følling, fylkesordfører i Sogn og Fjordane (SP). Strengt tatt var ikke alle representanter for forvaltningen, men alle hadde i det minste perspektiver på forvaltning.

Selv om denne siste debatten på mange måter handlet om at perspektivene man sitter med avhenger av hvor man sitter med dem, ble det også helt til slutt en påminner om hvorfor vi satt der i det hele tatt. Representantene for fylkeskommunene ville, kanskje ikke så overraskende, at regionene skulle få mer makt og myndighet. Representanten for Kulturrådet syntes ikke det var en like god idé og fremholdt prinsippet om armlengdes avstand som eksempel på hvorfor Kulturrådet best forvalter midlene til det frie feltet. Igjen fikk jeg følelsen av at de ofte snakket forbi hverandre fordi det er to forskjellige ting å ha finansieringsansvar for en stor teaterinstitusjon og bevilge penger til frie scenekunstgrupper. Ved ikke å skille står man i fare for å svartmale, for å fokusere mer på frykt for det ukjente enn på faktiske løsninger. Tidligere på dagen hadde Agnete Haaland fremholdt sin mistillit til Hordaland fylkeskommune. Med rette brukte hun som eksempel hvordan de hadde oppført seg i saken om nytt scenekunsthus i Sentralbadet. Der klarte ikke fylket å ta ansvar, og det ble opp til staten og til slutt Bergen kommune å sikre planene for bygget. Jeg forstår godt at Haaland ikke ser Hordaland fylkeskommune som det forvaltningsnivået som på mest kompetent vis skal sikre driften til DNS. Nå skal imidlertid Hordaland fylkeskommune legges ned til fordel for storregionen Vestland (som jeg alltid har lyst til å lese som Velstand), og hvem kan med sikkerhet si at de kommer til å være like dårlige som Hordaland fylkeskommune? Det er langt til Førde, og det er vanskelig for bergensere å forstå at styring skal komme derfra, det må jo være verre enn Oslo, men man kan ikke med sikkerhet si at Førdeværinger er dårligere til å forvalte enn Oslo-folk. Da avhenger det av andre ting, som dialog, midler, kompetansenivåer, forvaltningsplaner og så videre.

Mens jeg lytter til debatten får jeg en Haisommer-assosiasjon. Det er kanskje søkt, men haien i Haisommer er skummel, den er et mekanisk symbol på det som skal ødelegge idyllen, men det er usikkert hva helt konkret haien symboliserer. Mer enn å symbolisere en faktisk frykt blir den et åpent symbol som uten å vise til en konkret ting viser at vi er redde for noe. Hvis vi legger til litt semiotisk godvilje, kan vi si at haien er en flytende signifikant. Vi erkjenner at den er et symbol for noe, men mest av alt viser haien at vi er redde uten at vi vet hvorfor. Det er kanskje å dra det langt, men her kommer da denne regionreformen inn. Frykten for regionreformen virker enorm. Regionreformen kommer mot oss som en frådende hai, og vi vil gjerne kverke den før den begynner å spise vennene våre eller i verste fall oss selv. Så kommer vi kanskje dit at vi innser at haien er mekanisk, den kan slås av eller skrus igjen. Den er bare et symbol på at vi er redde, ikke på hvorfor vi er redde. Kanskje er det noe annet som står på spill enn flytting av forvaltningsmakt, kanskje er vi redde for at det skal forsvinne helt, for at ytringsklima skal forverres og for at det skal bli vanskeligere å lage kunst fritt. Flere ganger i løpet av dagen ble det i bisetninger referert til ungarske tilstander. Kanskje det er det vi er redde for, at det som skikker oss godt, som gir oss de tross alt trygge rammene vi har skal oppløses uten at vi skjønte hva som foregikk.

Mens jeg sitter der og lager språklige finesser omkring flytende signifikanter og populærkulturelle fryktobjekter går debatten mot slutten. Jenny Følling argumenterer hardt for at mer kultur kan forvaltes fra Sogn og Fjordane, eller det som blir Vestland. Hun får en siste kommentar, og så sier hun med stor fynd at ”kunst og kultur skal jo begeistre!” Jeg ser Kristin Danielsen nærmest hoppe i stolen, se seg rundt, og hviske: ”eller ikke!?” Konferansen er slutt, ingen fikk sagt Følling i mot, men stemningen i salen har snudd.

Kanskje kom haien frem der. Kanskje sprakk trollet i solen. For kunst skal ikke være ensidig begeistrende, kunst skal være kritisk, utfordrende, annerledes, grensesprengende, stygg, fæl, pen, fin eller hva du vil egentlig. Det som begeistrer en kan frastøte en annen. Dagen etter konferansen, 25. oktober, publiserte Journalisten en sak om at bare fem av 100 saker fra lokalavisene er kritiske. Korte avstander mellom hånden som mater og munnen som spiser kan føre til at man ikke biter, om det nå er avisabonnentene, publikum eller fylkeskommunene som gir en mat.

Den norske nasjonen er en innbilt enhet. Også nasjonen som symbol kan vokse seg til en flytende signifikant som omfatter mer enn det kan stå for. Når det kommer til stykket handler det om mennesker. Mennesker som skal lage og oppsøke kunst, og som skal få sine perspektiver utfordret. Vi trenger en kulturpolitikk som tar innover seg kompleksiteten av tilhørighet, betydningen av å skape kunst og å formidle den. Vi trenger en kulturpolitikk som tar livet av flytende haier og lager løsninger som kommer kunsten til gode, ikke forvaltningen.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER