Bilde fra forestillingen Love and the Ocean Foto: Laimonas Puisys. Spjelkavik Lysdesign: Phillip Isaksen. Scenografi og rekvisitter: Svein Spjelkavik. Kostymer: Anne Kari Spjelkavik

Festivalen med mange rom

Årets Meteorfestival var preget av en satsning på små formater og et oppriktig ønske om å invitere publikum nærmere de kunstneriske prosessene.

nicSiden 2008 har BIT Teatergarasjen vært husløse. Da den tiende utgaven av den internasjonale teaterfestivalen Meteor, som arrangeres annethvert år, fant sted, ble det med ett ekstra tydelig hvilken risikovilje den nomadiske tilværelsens hjemløshet har resultert i. Årets festival bydde på få storskalaproduksjoner, og USF Verftet, ett av Bergens sentrale kulturhus, utgjorde ikke samme stedlige tyngdepunkt som tidligere år. Isteden orienterte det kunstneriske programmet seg i større grad mot mindre formater, publikumsdeltakelse og intime forestillingsopplevelser spredd over flere scener i byen. Kanskje er det nettopp denne husløsheten som gjør at festivalen ikke er redd for å gi seg i kast med nye tilnærminger til rom, steder og sammenhenger, og dermed satte meg i en festivalmodus ledsaget av en vedvarende følelse av uforutsigbarhet og forventning.

Med barn og ungdom som aktører
En rød tråd, både i diskursprogrammet og i forestillingene, var interaksjon og deltakelse. I år var det spesielt to produksjoner som skilte seg ut gjennom sin bruk av barn og unge som aktører. Forestillingene A Teenage Songbook of Love and Sex av Ásrún Magnúsdottir og Alexander Roberts og Working with Children av Nicola Gunn demonstrerte to helt ulike innganger til hvordan slikt arbeid kan gjøres.

I A Teenage Songbook of Love and Sex står 23 ungdommer fra Bergen og Reykjavik på scenen og synger popsanger som kretser rundt kjønn, kjærlighet og sex akkompagnert av piano og gitar. En workshop med ungdommene danner utgangspunktet for de egenskrevne låtene, og publikum får servert tekstlinjer som «I’m a slut, you’re a slut, he’s a slut, she’s a slut, we’re all sluts». Til slutt synger publikum også med på det. Selv om forsøket på å utfordre heteronormative popsanger er i overkant forsiktig som frigjøringsprosjekt, fungerer konseptet som helhet godt fordi aktørene er så samkjørte i gruppekoreografien. Samtidig har de en naturlig, spontan og ektefølt energi. Små introduksjoner der aktørene presenterte seg selv og fortalte hva de heter og hva sangene handler om, ga også en autentisk og ufiltrert opplevelse.

Den australske dansekunstneren Nicola Gunns forestilling Working with Children representerte en diametral motsetning til lykkepillen A Teenage Songbook of Love and Sex. Slik tittelen tilsier, er det snakk om en iscenesettelse der hun bruker amatører, nærmere bestemt en gruppe med seks barn i alderen 11-14. Gunn er opptatt av å avkle og utforske tendensen kunstverdenen har til å iscenesette barn og unge. I en koreografi som baserer seg på at de seks barna på scenen kontinuerlig strever med å etterlikne og holde tritt med Gunns bevegelser, forteller hun dessuten konstant små anekdoter om livet sitt som går langt over hodet på barna, og etter hvert er de både grove og direkte pinlige. Barna blir ufrivillige vitner til det hun forteller oss i publikum, og det fremprovoserer et ubehag for meg som ser på. Til tross for en original idé, var forestillingen uforløst da den sjokkeffekten det virker som Gunn tilstreber, aldri helt inntreffer.

Med musikk i kjernen
For å hjelpe publikum å navigere i det tidvis tilsynelatende uoversiktlige festivalprogrammet, opererte programkatalogen med en rekke kategorier, eller «programstier». Flere av årets forestillinger gikk under merkelappen «Feel the beat». De var alle sammen musikkdrevne og befant seg i skjæringspunktene mellom musikk, koreografi og teater, men på veldig forskjellige måter, og ikke alltid med like vellykket resultat. Scenekunstnerne Hans Petter Dahl og Anne Sophie Bonnemas duo MaisonDahlBonnema gjestet festivalen med Yoga for Theatres, en forestilling som er fascinerende kompromissløs i sin insistering på form, men både sprikende og utilgjengelig. De fire aktørene, kledd i selskapskjoler og dress, sang enstemmig til ferdig innspilt musikk mens de beveget seg i forskjellige formasjoner overalt i rommet rundt publikum sammen med en liten hund. I programbladet er forestillingen beskrevet som «en økologisk opera om nazister og bærplukking», og det synges mye om både teaterets forhold til verden, naturen og yoga. Dette gjør ikke at sammenhengene blir noe klarere for meg utover at det store fellesskapet mennesket inngår i gjør oss til en liten brikke i verden.

Mette Edvardsens og Matteo Fargions opera Penelope Sleeps, demonstrerer derimot en ganske annen tilnærming til tekst og musikk som kompositorisk og romlig prinsipp. I forestillingen, som Anette Therese Pettersen har anmeldt tidligere i år, ligger Edvardsen, Fargion og sopranen Angela Hicks på gulvet mesteparten av tiden i sentrum av det mørke gallerirommet på Kode 2. Jeg ble spesielt begeistret over formen, og hvordan Edvardsen fortalte små prosaisk-essayistiske historier fra livet sitt som gled sømløst over i Hicks’ lyse stemme og lange, repetitive melodilinjer og akkorder fra Fargions harmonium. Videre ble Penelope Sleeps liksom stående i relieff til den to og en halv timer lange koreografikonserten Symphonia Harmoniæ Cælestium Revelationum av François Chaignaud og Marie-Pierre Brébants, som fremførte Hildegard von Bingens musikk gjennom sang og bandura på et platå i midten av gallerirommet.

Bilde fra Penelope Sleeps av Mette Edvadrsen og Matteo Fargion. Foto: Laimonas Puisys

Pop-punk musikalen Love and the Ocean av teaterkompaniet Lost and Found productions, som består av Nikoline Spjelkavik og Victoria Røising, var definitivt en av de mest visuelt slående produksjonene. En stor, litt skrå madrass dekket av et silketeppe som fylte mesteparten av scenen i Studio Bergen, og skulle forestille en gigantisk seng, utgjorde scenografien. Storslåtte landskaper – deriblant en blinkende stjernehimmel og nordnorsk natur – inntok scenerommet gjennom utstrakt bruk av videoprojeksjoner på et lerret bakerst på scenen. Handlingen foregikk i et rom midt mellom virkelighet og fantasi, og vekslet mellom fragmenterte, dialogbaserte scener og sangnumre, men fant aldri retning i virkemiddelbruken med det resultat at å tematisere vår tids klimakrise ble hult, klisjéfullt og overtydelig.

Tett på i små formater
Belgin, et midlertidig lokale på Kode 2, som for tiden huses av Bergen Assembly, en internasjonal kunsttriennale, utgjorde et sentralt samlingspunkt. Lokalet, som ikke har vært offentlig tilgjengelig på mange år, har et hjemmelaget, flerfunksjonelt preg med et eget barområde og flere skillegardiner som, sammen med store, flyttbare klosser til å sitte på, forvandler stedet fra arbeidsrom til visningsarena. Som visningsrom utmerket Belgin seg ikke bare gjennom en uformell og avslappet atmosfære for deler av det omfattende diskursprogrammet, men også som et sted som tilrettela for uvanlig nærkontakt mellom kunstnere og publikum. Løsrivelsen fra konteksten som gjerne følger med en black box førte til en mer spontan stemning enn ellers, og utgjorde et usedvanlig godt utgangspunkt for den publikumsdeltakelsen flere kunstnere la opp til.

Den afghanske kunstneren Kubra Khademi gjestet Belgin med performancen And so! der hun beveget seg rundt og byttet om på klærne og gjenstandene publikum hadde med og på seg. Ikke bare tok hun selv på seg flere av plaggene, det oppsto langsomt en forvirrende og mangslungen ombytting av både sko, øredobber, ølflasker, vesker, gensere og jakker i regi av Khademi. Khademi er kjent for en helt annen performance. I den gikk hun gjennom Kabuls gater iført en rustning modellert etter sin egen nakne kropp i protest mot diskrimineringen av kvinner. Det førte til at hun måtte flykte fra Afghanistan. And so! har på ingen måte samme politiske slagkraft som det prosjektet, men det fungerte først og fremst som en påminnelse om de hårfine grensene mellom mennesker.

I et scenekunstlandskap der interaktive strategier ofte føles mer som en obligatorisk pliktøvelse enn et integrert aspekt, var det et sjakktrekk å legge Steelo & Th’Future av Th’Line til Belgin. Det er fristende å gi den humoristiske danseforestillingen merkelappen «ufrivillig selvhjelps- og danseworkshop» fordi det intime lokalet gjorde det vanskelig å unnslippe den belgiske koreografen og influenceren Steelo, spilt av Kristina Søetorp Wallace, ikledd sølvskinnende bukser, hodebånd og en kroppsdrakt med overdimensjonert brystkasse. Steelo oppfordret oss til å delta, holde hender og veive som om armene var sjøgress. Også i finske Juha Valkeapää & Taito Hoffréns Pelko/Fear, der spilleplassen foran på scenegulvet var overstrødd med scenografiske objekter det dessverre var vanskelig å se når man satt bakerst, kjentes Belgin likevel som skapt for den intime, samtaleaktige formen aktørene arbeider med.

Spreafico Eckly & Theatre Replacements monologforestilling Footnote number 12 utmerket seg også i denne sammenhengen. Selv om forestillingen ble spilt i black boxen på USF Verftet, var den et markant eksempel på hvordan en så enkel strategi som å gi alle i publikum en fysisk bok hver som det kollektivt leses i underveis, kan bidra til å bryte ned skillet mellom scene og sal og gi publikum større eierskap til sceneteksten. I forestillingen står James Long alene på scenen ikledd t-skjorte og caps i en slags gjennomborende undersøkelse av den amerikanske forfatteren David Foster Wallace (1962-2008) sitt essay «Federer both flesh and not» som handler om en av verdens største tennisstjerner, Roger Federer.

Bilde fra forestillingen Footnote number 12 av Spreafico Eckly. Foto: Laimonas Puisys

Fra innsiden av prosessen
I forlengelsen av satsningen på små formater, virket det som Meteor i år ønsket å invitere publikum nærmere de kunstneriske prosessene. I samarbeid med Cornerstone ble resultatet av en fire dager lang workshop i kollektiv skriving med forfatter, dramatiker og stipendiat i scenetekst ved Kunsthøgskolen i Oslo, Tale Næss, vist på Cornerteateret. Jeg ble vitne til en interessant teaterliknende kollektiv lesning etterfulgt av en samtale om Næss sitt arbeid mellom henne og kurator, dramaturg og forfatter Florian Malzacher.

Størst inntrykk for min del gjorde nok likevel In First Person Research, en sjangeroverskridende og koreografisk work in progress-visning på Belgin. Forestillingen var en fortsettelse av Daniel Mariblancas 71BODIES1DANCE som hadde premiere på Oktoberdans ifjor. Utgangspunktet for fjorårets forestilling var 71 intervjuer med transkjønnede personer og Mariblancas egen transkjønnede erfaring. I In First Person Research utvides dette synliggjøringsprosjektet gjennom samarbeidet med filmskaper Ursula Kaufmann og transpersonen Tonje Havstad. Havstad har ingen sceneerfaring, og etter visningen av en kort film som dokumenterer det kunstneriske arbeidet og deler av Havstads liv, setter Havstad seg på scenen og begynner å fortelle om bruddstykker fra sitt eget liv. Det opplevdes risikofylt og overskridende – som om hele publikum holdt pusten. Etter en kort samtale om prosjektet, fulgte andre del der Mariblanca presenterte koreografiske variasjoner over materialet i fjorårets forestilling, blandet med noen helt nyskrevne, aggressive raplåter om kjønn der fire-fem dansere beveget seg nakne rundt oss i rommet. Å bli invitert så tett på et uferdig arbeid på denne måten ga mersmak.

Kunst som samværsform
Programmet på Belgin, med filmvisninger og kunstnersamtaler, vitner om en festival som arbeider iherdig med å utvikle nye formater for å kaste lys over det kunstneriske programmet. Møtepunkter som dette, som igangsetter refleksjoner om forestillingene, og potensielt kan strekke seg mer ut til publikum og et stykke godt utover den interne sfæren som gjerne oppstår på en festival med mange tilreisende, nettverksbyggende kunstnere, akademikere og produsenter, ønsker jeg meg flere av på fremtidens Meteor. Årets festival inneholdt ikke de helt store høydepunktene, men snarere mange små begivenheter. Det gjennomgående fokuset på prosess og mindre formater, illustrerer at det fremdeles finnes mange uutforskede muligheter til å invitere nye publikummere inn, og jeg håper at Meteor i fremtiden vil fortsette å utvide rommene i og rundt forestillingene ytterligere.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER