Feriemarerittet, igjen og igjen

Sørsiden. Tittelen på dramatiker og komponist Fredrik Brattbergs (f. 1978) skuespill kunne like gjerne vært navnet på et nytt hyttefelt med moderne ferieeiendommer i en boligannonse på Finn.no, som navnet på et dramatisk verk. Ganske umiddelbart vekker tittelen assosiasjoner til nettopp et idyllisk sommersted der sola alltid skinner og det bestandig er varmt: Altså selve innbegrepet på den norske feriedrømmen. I Sørsiden begynner imidlertid ferieidyllen ganske raskt å slå sprekker før den til slutt ender i oppskakende kaos.

Urovekkende Den underliggende stemningen av at det dypest sett er noe urovekkende som skjuler seg under overflaten, etableres allerede i åpningsscenen. Publikum sitter på hver sin side i den lille black boxen på Den Nationale Scene, og på scenegulvet mellom oss er et langstrakt, florlett, mørkeblått teppe strukket ut. Det blåses i teppet mens lyden av bølger kan høres fra høyttalerne, og det skapes en illusjon om at det er havets bølgekast jeg betrakter. Plutselig kommer et jentebarn i lysende gul badedrakt ut av en dør til venstre på scenen, og hun begynner å trekke i teppet til det er vekk. Det som åpenbarer seg likner noe midt mellom en forlatt strand og en øde byggeplass: Hele scenen er dekket av sand, og i to klynger ligger fire sovende mennesker blant to-tre runde og firkantede gjenstander dekket av jordfargede tekstiler og sand. Menneskene er dekket av støv og sand, og ansiktene er bleke. Mest av alt ser de ut som de er blitt blåst på land av havet.

«Et sommerhus. Inne i huset er et kjøkken og en stue, dører til to soverom, en ytterdør og en dør ut til verandaen. Verandaen ligger helt inntil sjøen, det går en badestige ned i vannet […]». Det sommerhuset Brattberg skildrer i de opprinnelige sceneanvisningene til skuespillet, kan man altså bare så vidt ane konturene av i Leiko Fuseyas scenografi. Karakterene, situasjonene og replikkene er derimot de samme. Når forestillingen begynner er det tilsynelatende en helt vanlig sommermorgen i ferien, og paret Magnus og Henne har reist på hytta sammen med Bestemor, Bestefar og datteren Frida.

Visuelt og fysisk Brattberg, som er utdannet komponist, bruker musikalske komposisjonsprinsipper i dramatikken, og det har resultert i et særegent formspråk med vekt på repetisjoner og variasjoner, gjerne av de samme motivene. I Sørsiden spilles de samme scenene på nytt og på nytt, men med små forandringer. I tillegg vokser handlingsforløpet for hver gang, da det legges til én ny scene på slutten før handlingen begynner på nytt. Situasjonene er hverdagslige og gjenkjennelige – besteforeldrene våkner, familien står opp, spiser frokost og tar morgenbad med den lille datteren Frida. Ettersom språket er både enkelt og fullt av gjentakelser, har sceneteksten en minimalisme i seg som gjør det fristende å sammenlikne Brattberg både med Jon Fosse og Arne Lygre.

Situasjonene Brattberg skriver fram har en rekke åpne replikker med lite føringer, noe som naturlig nok gir regissøren og skuespillerne mye frihet i tilnærmingene sine. Tolkningsrommet kan potensielt utnyttes på mange måter når den dramatiske teksten møter teaterrommet, men det som er særlig tydelig i Tyra Tønnesens regi er hvordan det visuelle aspektet gjennom scenografien utnyttes aktivt for å skape undertekst i skuespillernes replikker. I tillegg til det øde strandlandskapet består scenografien nemlig av en rekke overdimensjonerte objekter som blir synlige etter hvert, deriblant en firkantet gul boks med samme emballasje som margarin fra merket Bremykt, en rund boks av merket Stabburet Leverpostei, samt en kniv, en flaske med øyedråper, en Fjellrävensekk, en bilnøkkel og en vegglampe. Det fysisk uhåndterlige i disse objektene i møtet med skuespillernes kropper bidrar ikke bare til å bygge opp komikken i flere av situasjonene, men gjør også at universet karakterene befinner seg i får noe veldig absurd og uvirkelig ved seg. Det oppleves som det som skjer på scenen nærmest er en blanding av drøm og virkelighet.

Antydningens kunst Noen ganger gir scenografien ekstra mye å spille på rent fysisk for skuespillerne, som når boksen med Bremykt plutselig blir et kjøkkenbord og ensemblet løfter den opp mens de lener seg ned mot lokket med små sandhauger på, og slurper og smatter mens de spiser frokost. I en annen, konfliktfylt scene forsvinner moren plutselig inn i Fjellrävensekken, og åler seg rundt i den i frustrasjon over at faren skal ta med Frida, den lille datteren deres, på tur til Sørsiden. Ekstra ladet er det også når moren og faren delvis holder rundt hverandre, delvis bryter med hverandre i Bremyktboksen som er fylt med vann mens moren skriker «hold rundt meg, bare hold rundt meg» og han svarer «jeg…Jeg holder…».

Det er en produktiv kollisjon på gang mellom den psykologisk realistiske spillestilen og den absurde scenografien, men jeg synes likevel aldri denne dissonansen blir ordentlig forløst. Kanskje er det fordi jeg blir sittende å tenke at materialet egentlig krever en annen tilnærming i både spillestil og regi for at det virkelig skal fungere og bli ordentlig interessant som teater. Det som gjør Brattbergs tekst både krevende og spennende å sette opp i teaterrommet er at karakterenes motivasjon og motiver forblir skjulte, og at man bare kan gjette seg fram til hva som ligger bak konfliktene. Historiene som ligger i og rundt situasjonene er det opp til tilskueren å dikte opp. Denne tvetydigheten kunne gjerne vært utnyttet mer systematisk og gjennomgående i samspillet i ensemblet. Når bestemoren starter dagen med å si «Og så tenker jeg bare på, at det er siste gangen. At det er siste runde» mens hun senere ytrer at hun ikke orker å se på barnebarnet Frida og barnebarnet virker litt sykt, oppstår en ubehagelig usikkerhet i meg. Er det bestemoren som snart skal dø? Eller har familien reist ut til sommerhuset fordi barnebarnet skal dø?

Litt umusikalsk Litt av problemet i denne oppsetningen er at regien ikke riktig får fram de små nyansene det kjennes som den formsterke teksten krever. Det veksles raskt mellom tragedie og komedie, men istedenfor å bygge de sceniske forløpene opp og ned med en bedre flyt i rytmen og dynamikken i replikkene og pausene, glir scenene litt for ofte over i spill som ligger tett på det melodramatiske. Innimellom får jeg inntrykk av at skuespillerne strever med å forstå motivasjonen for det de sier og gjør, og det virker ikke som om det er verken tilsiktet eller bevisst. I kjernen av Brattbergs dramatiske tekst finnes det en musikalitet som regissøren og ensemblet rett og slett ikke klarer å gripe tak i, til tross for flere fine øyeblikk og enkeltscener.

Selv om oppsetningen av Sørsiden er ujevn, er det utrolig forfriskende å se en tekst som dette på en norsk scene. Fredrik Brattberg er den fjerde mest spilte norske dramatikeren i utlandet, etter Henrik Ibsen, Jon Fosse og Arne Lygre, men dramatikken hans er knapt nok spilt her hjemme. Den Nationale Scenes oppsetning av Sørsiden gjør det vanskelig å slippe tanken på at den repetitive, nesten sirkulære formen gir en inngang til å nærme seg karakterene som fragmenterte, usammenhengende størrelser, snarere enn personer med en vanlig menneskelig psykologi i en iscenesettelse for scenen. I forlengelsen av det er det lite annet å gjøre enn å håpe at noen tør å angripe materialet fra helt andre og mer utradisjonelle innfallsvinkler i framtiden.