Foto: Marit Eggen. Kostyme: Kjersti Eckhoff, Anne Spets

Farse i fjøset og Wagner på låven

Både i den norske fjellheimen og dypt i de svenske skoger er det mulig å høre opera i sommerferien.

Som en fortsettelse av prosjektet der jeg skrev anmeldelser fra alle landets statsstøttede distrikts- og regionoperaer, har jeg nå satt meg fore å besøke alle tilsvarende foretak uten slik støtte (se faktaboks). I mars så jeg La traviata ved Opera Bergen, og i sommer har jeg vært i Nord-Østerdalens eneste operahus, det private initiativet Opera di Setra i Tylldalen, Hedmark.

I tillegg har jeg fått med meg en svensk distriktsopera. Det viste seg nemlig at det ligger et annet ildsjeldrevet operahus noen timers bilkjøring mot sørøst, i en spesialbygget “konsertlåve” i det lille tettstedet Vattnäs i Dalarna. Siden de hadde en oppsetning i overlappende tidsrom, og de ambisiøst nok har tatt mål av seg til å gjøre Wagner i distriktsformat, var det ikke annet å gjøre enn å forlenge reisen.

Fylkesharselas
Men først, norsk seteropera. Opera di Setra ligger oppe på fjellet, på en faktisk seter, og scenen er utendørs, men under tak. Tilskuerne sitter på benker i en skråning som danner et naturlig amfi ned mot scenen, og fra sin innhegning rett ved siden av bidrar kuene med et og annet raut. Årets forestilling, den åttende i rekken, er en bearbeidet versjon av Den Glade Enke, Franz Lehárs lettbeinte operette fra 1905. Handlingen utspiller seg opprinnelig i det fiktive fyrstedømmet Pontevedros ambassade i Paris, der ambassadøren har sin fulle hyre med å sikre at den nyslåtte, svært velstående enken Hanna Glawari gifter seg med en landsmann, så formuen hennes forblir i fyrstedømmet. I denne versjonen er Pontevedro blitt til Hedmark og Frankrike til Oppland. Diplomatiske og adelige titler er byttet ut med kommunale stillingsbetegnelser, og målet er at enkens formue skal havne på hedmarkske hender før den forestående fylkessammenslåingen.

Det er ikke til å komme fra at den opprinnelige handlingen fremstår ganske utdatert, med stereotype rollefigurer, gammeldagse kjønnsroller og banale poeng. Musikken er lettfordøyelig og munter. Men med regi-/koreografiteamet Ronald Rørvik og Toni Herlofson sin utmerkede adapsjon til traust norsk forvaltning får historien nytt liv, og det komiske potensialet tynes for hva det er verdt, i treffsikker (så vidt en utenforstående kan bedømme) og godlynt harselas med lokale forhold.

Førsteklasses karakterspill
Det beste ved oppsetningen er likevel det høye nivået på karakterspillet. Samtlige utøvere gestalter forseggjorte, troverdige rollefigurer som overgår hverandre i outrerte egenskaper. Karakterene St. Brioche og Cascada er blitt til de OL-søknadsfikserte landmålerne Sandbråten og Carlsen, glimrende spilt og sunget av henholdsvis Endre Aaberge Dahl og Sivert Jullumstrø. Torstein Fosmo fyller Svarthammerlia med sin ruvende tenor og er kostelig som den frustrerte og manipulerte hemmelige elskeren Camille de Rossilon, nei, unnskyld, Emil Røsslyng. Hans utkårede, den gifte Valencienne, er den eneste som har beholdt sin franskhet, som alibi for at parisiske burleskdansere fremdeles er en naturlig del av nattelivet på Lillehammer i 2019. Gudims helhjertede innsats forvandler den utslitte sjablongen “kokett forførerske med fransk aksent” til en overbevisende komisk rollefigur, og sangen hennes er like overbevisende.

Midt i alt fjolleriet greier hovedrolleinnehaverne, Gunda-Marie Bruce (enken) og Lars Eggen (kultursekretær Daniel Dagali), også å skape et par vare øyeblikk, der de sårede følelsene mellom dem pipler frem gjennom stoltheten og fasaden. Eggens siste følelsesutbrudd før det hele får en lykkelig slutt er rett og slett gripende. Han imponerer nok mer som skuespiller enn som sanger; han har absolutt sine musikalske øyeblikk, men høres iblant litt uforløst ut. Bruces sang er klar, lett og aldri vaklende.

Opera di Setras eget operakor viser hva de er gode for i stort anlagte ensemblenumre, og det lille musikkensemblet bestående av Rannveig Ryeng (fiolin), Karoline Vik Hegge (bratsj), Siri Snortheim (cello) og musikalsk leder Eva Holm Foosnæs ved pianoet, gjør hva de kan for å fylle rollen som orkester. Intonasjonen er ikke alltid helt på topp, men samspillet mellom musikere og sangere er imponerende godt med tanke på at de ikke har dirigent og umulig kan se hverandre hele tiden.

Låve-Wagner
Konsertladan (“Konsertlåven”) i Vattnäs er startet og drevet av operasangerne og ekteparet Anna Larsson og Göran Eliasson og har vært i drift i syv år, omtrent like lenge som Opera di Setra. I motsetning til Setra, som gjorde gull av gråstein ved å optimalisere effekten av en tøysete operette, har man i Vattnäs bokstavelig talt gått rett for indrefileten: Wagners Rhingullet, den første operaen i den mektige Ring-syklusen. På sikt skal de gjøre alle syklusens fire operaer.

Foto: Kjell Janson. Kostyme: Mika Luther.
Lysdesign: Jimmy Svensson.

Først og fremst er det bare å ta av seg hatten for ambisjonsnivået. Det finnes få mulige snarveier hos Wagner. Hans Gesamtkunstwerker så gjennomkomponert, og musikken, teksten og handlingen så nennsomt sammenflettet, at det ikke er så lett å gjøre tilpasninger og endringer. I Rhingullet er handlingen mytologisk og magisk, og guder, jotner og dverger kjemper om makt og rikdom. Uhåndgripelige elementer som en himmelsk borg, en forhekset ring, en usynlighetshjelm og en regnbuebro presenteres i dypt dramatisk alvor, og troverdige sceniske løsninger er vanskelige selv i de største operahus. Rollene er mange og store, og krever spesialister i sine respektive stemmefag.

Forseggjort og provisorisk
Oppsetningen er til dels imponerende forseggjort og til dels i overkant provisorisk. I likhet med Den Glade Enke har også denne forestillingen en lokal vri. Hele Ring-prosjektet har fått navnet “Siljansringen”, oppkalt etter den lokale innsjøen Siljan, som sammen med andre omkringliggende sjøer og elver danner en “ring” av vann. I denne oppsetningen ligger gullet på bunnen av Siljan istedenfor Rhinen, og forestillingens scenograf, Bernt Janusch, som visstnok også er sølvsmed, har lager halssmykker til gudene, formet som den såkalte Siljansringen. Forestillingen begynner med at en animasjon projiseres mot bakveggen, som viser en gyllen meteoritt som lander på jorden. Bildet har dobbel bunn: Siljansringen ble i sin tid faktisk skapt av en meteoritt, og her antydes det også at dette er forklaringen på hvordan gullet i fiksjonen havnet på innsjøens bunn.

Jeg synes denne geografiske vrien er en veldig god idé og skulle ønske den var tatt lenger; den er tydeligst i programmet og helt i begynnelsen. Jeg savnet i det hele tatt en mer helhetlig regi. Man har lagt seg på en forsøksvis “realistisk” fremstilling, og mange ting fungerer fint, som at dvergene spilles av barn, at kulissene er projiserte lysbilder, og at Rhinsøstrene som vokter gullskatten dobles av dansende barn. Men så er det lagt inn visse brudd, der fraværet av sceniske spesialeffekter forsøksvis er gjort til komiske poeng. Som for eksempel da gulltyven Alberich ved hjelp av den magiske ringen “gjorde seg om til en padde” ved å gå bak et forheng mens han kastet en lekepadde ut på gulvet, akkompagnert av de bevingende ordene “kvakk, kvakk”. Det kunne vært morsomt nok i seg selv, men når virkelighetsnivåene blandes gir det et litt tilfeldig helhetsinntrykk.

Musikk i hovedrollen
Kanskje skyldes den forholdsvis enkle regien at musikken krever så mye, og den er virkelig tatt på det største alvor. Ingenting er kuttet, men på fiffig vis er det lagt inn en pause mellom andre og tredje scene, i musikk som egentlig ikke lar seg dele opp. I tillegg har dirigent Joakim Unanders gjort en formidabel innsats med å nedskalere orkestersatsen fra de originalt drøyt 90 musikerne til Vättnes’ rundt 30. Det låter selvsagt spakere og mindre monumentalt i en så redusert versjon, og alle ledd i orkesteret er heller ikke like sterke, med de kjente ledemotivene og den mytiske stemningen er godt bevart, og i det store og hele er det imponerende hva de har fått til.

Nivået på sangerne er jevnt over ganske høyt, selv om noen skiller seg ut i begge retninger. Alle er ifølge programmet aktive og profesjonelle operasangere, men langt fra alle er spesialister på Wagner, og de fleste gjør rollene sine for første gang. Noen kan derimot vise til en internasjonal Wagner-karriere, som operasjef Anna Larsson selv (Fricka/Erda). Hun er solid og blank i høyden, men høres iblant litt tilbakeholdt og luftig ut i lavere leie. Fredrik Zetterström som Alberich var det klare høydepunktet før pause, selv om det iblant hørtes litt presset ut, og etter pausen virket han sliten. Johan Schinkler (Wotan) har jevn og varm klang, men han nådde ikke alltid ut over orkesteret. Størst inntrykk gjorde Johan Rydh som Donner, en av de mindre rollene.

Selv om det å lage vellykket seteroperette på en liten utendørs fjellscene på ingen måte er en liten bragd, må man kanskje kunne påstå at Wagner i en hjemmelaget låve er hakket vanskeligere å få til. Å finne riktig sted å legge listen er i det hele tatt noe jeg har opplevd som et gjennomgående suksesskriterium ved mange distriktsoperaer. Samtidig er det vanskelig å argumentere for å la være å tilpasse også de store mastodontene til dette fantastiske formatet – opera overalt, til alle, og for alle.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER