Ways of Seeing. Foto: Leif Gabrielsen

Et angrep på teatret

Rettssaken mot Laila Anita Bertheussen er i gang. Jeg håper den vil vise på hvilken måte teater er viktige ytringer.

Etter forestillingen Ways of Seeing på Black Box teater i november 2018 ble det utført en rekke kriminelle handlinger mot huset til daværende justisminister Tor Mikkel Wara og samboeren Laila Anita Bertheussen. Huset hadde spilt en liten rolle i forestillingen, og det ble antatt å være en kobling mellom hendelsene og teaterforestillingen. Det ble også sendt trusselbrev både til Wara og til ekteparet Tybring-Gjedde. Ingvill Smines Tybring-Gjedde var på det tidspunktet sikkerhets- og beredskapsminister. Hendelsene mot huset, taggingen av ordet Rasisit i rødt på veggen, hakekorsene, trusselbrevene og antydningene om at de som hadde laget forestillingen var de som utførte handlingene, er etter hvert relativt godt kjent. Teaterkompaniet skal ha mistenkt Bertheussen selv en stund, de syntes det var påtakelig hvordan hendelsene i huset fulgte annen merkelig oppførsel fra Bertheussen knyttet til arrangementer som ble holdt i forbindelse med forestillingen. Men det var først etter at bilen til samboerparet var blitt tent på i mars 2019 at PST fattet interesse for at Bertheussen var gjerningspersonen. De mente at det ikke kunne vært utført av noen andre, og bare fire dager senere tok de ut tiltale. Bertheussen nektet straffeskyld på alle punkter da rettssaken åpnet 8 september.

På rettens åpningsdag sa statsadvokat Marit Formo at påtalemyndigheten anser at formålet for de handlingene Bertheussen er tiltalt for var å ramme teaterforestillingen Ways of Seeing. Motivet hennes har altså vært å rette mistanke om hets, trusler og ødeleggelse til en liten gjeng scenekunstnere. Bertheussen er tiltalt for «angrep på de høyeste statsorganers virksomhet» i tillegg til brudd på den alminnelige trusselbestemmelsen, brudd på brannvernloven og for urettmessig å vekke mistanke om at en straffbar handling er begått. Statsadvokat Formo påpekte i retten 8. september at dette var angrep på demokratiet.

Selv om jeg ikke skal undergrave det ubehaget disse handlingene må ha påført Wara spesielt, men også ekteparet Tybring-Gjedde, så mener jeg at det ikke kan være tvil om at konsekvensene har vært hardest for kunstnerne og at disse handlingene er å lese som et voldsomt angrep på dem. Handlingene ble utført nærmest utelukkende for å ramme dem. Da statsministeren gikk ut med at hun mente Ways of Seeing gjorde det vanskeligere å være politiker og ba Pia Maria Roll om å la være å spekulere i at handlingene var iscenesatt, hadde Bertheussen oppnådd å få Erna Solberg på sitt parti. I dag er det ikke vanskelig å påpeke at Roll rett og slett bare forsvarte seg mot pågående anklager. Det er klart det er vanskelig å være politiker, for ikke å snakke om å være statsråd, men det Bertheussen oppnådde var mest av alt at det ble vanskeligere å være scenekunstner.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg mener at handlingene til Bertheussen bare kan forstås i sammenheng med høyredreide mediers og Facebooksiders angrep på scenekunsten. På andre dag av rettssaken kom det frem hvordan Bertheussen har hatt løpende kontakt med Rita Karlsen i Human Rights Service (HRS) parallelt med hendelsene og hvordan hun har gitt dem informasjon. HRS har også vært delaktig i å knytte hendelsene  til forestillingen, teatret og scenekunstnerne. Handlingene er derfor ikke bare noe som har oppstått i et desorientert vakuum, men henger tett sammen med en generell undergraving av kunst og teater og et ønske om å begrense teatrets ytringsfrihet og muligheter til å skape fri scenekunst.

Fordi teater er ytringer er teatret en viktig del av demokratiet. At det finnes politisk teater er et sunnhetstegn for ethvert demokrati. At myndigheter ikke alltid liker det standpunktet som formidles skulle bare mangle. Det er, ærlig talt, noe av poenget. Det er en fare for at Bertheussen blir frikjent i hvert fall for noen av tiltalepunktene. Det er opp til dommerne å dømme og juristene å prosedere, men at handlingene defineres bort som noe annet enn angrep på statsmakt må kunne være et av de mulige utfallene. Skulle det skje håper jeg allikevel at det kommer frem at handlingene like fullt har vært et angrep på demokratiet, på den frie ytring og på den frie kunsten. Jeg håper også inderlig at denne rettssaken retter fokus der fokus skal være og at kunstnerne bak forestillingen blir behandlet med den rettferdigheten de fortjener. Det var de som ble satt under press og feilaktig anklaget for å være noe annet enn en demokratisk nødvendighet. Et angrep på teatret som ytring er et angrep på demokratiet.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER