S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Judith Dybendal – 16. desember 2020

Energiløst ekteskap

Foto: Magnus Skrede. Scenografi- og kostymedesign: Kari Gravklev. Lysdesign: Arne Kambestad


Publisert
16. desember 2020
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

Scener fra et ekteskap av: Ingmar Bergman

Teaterkjelleren, Den Nationale Scene i Bergen

Premiere anmeldt 12.desember 2020

Regi: Mikael Berg Scenografi- og kostymedesign: Kari Gravklev Lysdesign: Arne Kambestad Lyddesign: Tor Endre Kalvenes Dramturger: Morten Kjerstad og Annika Silkeberg Medvirkende: Jonatan Filip, Susann Bugge Kambestad og Stine Robin Eskildsen

Forlag: Bergmanstiftelsen


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/energilost-ekteskap/
Facebook

Oppsetningen av Ingmar Bergmans Scener fra et ekteskap på Den Nationale Scene i Bergen lykkes i å blande humor med dystert alvor, men mangler intensitet.

Mens jeg ser filmversjonen av Ingmar Bergmans Scener fra et ekteskap (1973) alene på iPaden min, forsvinner hendene mine hele tiden opp til ansiktet: Jeg får mest lyst til å holde meg for øynene og se filmen gjennom sprekkene mellom fingrene mine. Det er vondt å se på Liv Ullmanns triste og angstfylte ansikt i rollen som Marianne, og flere av scenene mellom henne og medskuespiller Erland Josephson i rollen som ektemannen Johan, skaper en dirrende, utmattende ubehagsfølelse i meg. Bergman pøser på med vold, sjalusi, abort, utroskap og krangler som blander seg med hverdagslige hendelser og samtaler. Fascinasjonskraften i materialet ligger i hvordan Ullmann og Josephson lykkes i å formidle alle nyansene i det kaotiske, motsetningsfylte og grenseoverskridende forholdet mellom Marianne og Johan. Det har gått nesten 50 år siden filmen, men rolletolkningene er stadig uforglemmelige, og den umiddelbare tanken som melder seg hos meg er at det er et risikoprosjekt å gi nytt liv til dette stoffet på teaterscenen.

Når Den Nationale Scene setter opp Scener fra et ekteskap er teatret heller ikke alene om å programmere Bergman dette året. I april strømmet Rogaland Teater oppsetningen sin av Scener fra et ekteskap med Nina Ellen Ødegård og Anders Dale som hadde premiere i 2019. I februar hadde Trøndelag Teater premiere på Høstsonaten, og i høst satte Det Norske Teatret opp en teaterversjon basert på Bergmans film Persona. Selv om Bergman i 2018 ville fylt 100 år, og begivenheten den gang ble markert med en rekke bokutgivelser, teateroppsetninger og filmvisninger, fortsetter Bergmans klassikere å finne veien til institusjonsteatrene.

Naken stue Scener fra et ekteskap ble opprinnelig laget som en TV-serie i seks timelange episoder i 1973, og ble senere lansert i en kortere kinoversjon. Ingmar Bergman satte dessuten opp Scener fra et ekteskap som teaterforestilling på Theater im Marstall i München i 1981, og ifølge programbladet er det denne iscenesettelsen som utgjør utgangspunktet for oppsetningen på Den Nationale Scene i Mikael Bergs regi. For meg som kun har kjennskap til kinoversjonen, virker teateroppsetningen å være laget over samme lest med tilsvarende episodiske scener, i tillegg er et par ekstra scener inkludert.

Kari Gravklevs scenografi er enkel og markerer konturene av en nesten hvilken som helst gjennomsnittlig leilighet med masseproduserte Ikea-møbler: På midten av scenen står en grå lenestol og til høyre for den er en grå sofa mens det til venstre på scenen er en dobbeltseng med tilhørende nattbord. På gulvet utenfor scenen har Marianne og Johan hver sin garderobe med klesstativ og sminkespeil, og i de gjentatte, små pausene i handlingen underveis der musikk strømmer ut av høyttalerne går skuespillerne hit for å skifte klær. Det er stilig nok, men i likhet med flere av regigrepene og de dramaturgiske valgene i denne oppsetningen, fremstår det som litt tilfeldig og umotivert.

I nyansene Det er imidlertid også flere ting å glede seg over. Allerede fra starten aner man at det tilsynelatende lykkelige ekteskapet mellom Marianne og Johan er i ferd med å slå sprekker, og i likhet med i originalen begynner forestillingen med et intervju hjemme hos paret som i Bergs regi er minst like beklemmende og flaut som i filmen. Stine Robin Eskildsen er troverdig i rollen som fremoverlent og ivrig journalist. Bruken av det som likner live-film av skuespillerne, projisert på et lite lerret til venstre bak på scenen, underbygger den kleine stemningen på en måte som gir meg assosiasjoner til morgenprogrammer på tv der kjendispar intervjues. Susann Bugge Kambestad og Jonatan Filip i rollene som Marianne og Johan gjør her en solid jobb med å formidle en herlig og selvmotsigende miks av trygghet og usikkerhet til samme tid, og nærbildene av ansiktene deres på lerretet forsterker og forstørrer på effektivt vis de små nyansene i spillet fra øyeblikk til øyeblikk.

En styrke ved regien er hvordan skuespillerne gis mye rom til å formidle og betone også de humoristiske sidene av materialet. I Jonatan Filips rolletolkning er Johan en karakter som fremstår som mye mer passiv og livstrøtt enn han var i Bergmans film, og kombinert med Filips timing i flere scener skapes ofte en tørr, kjølig komikk som medspiller Susann Bugge Kambestad bygger videre på. Hun sier for eksempel replikkene sine akkurat så sent at stillheten mellom dem får vokse. Det gjør at jeg som tilskuer får kjenne på hvor lite som skal til for at en dagligdags samtale eller et ømt øyeblikk glir over i raseri og forakt. Stort sett fungerer balansegangen mellom humoren og det dystre alvoret godt, og Bugge Kambestad og Filip viser at de er stødige skuespillere.

Mangler intensitet Likevel er ikke dette nok i seg selv til å gjøre oppsetningen til noe mer enn en helt middels opplevelse. Først og fremst er det som om regissør Mikael Berg ikke har klart å ta tydelige nok valg, og resultatet er at konseptet som helhet blir anonymt og forglemmelig. Bruken av videoprojeksjoner av skuespillernes ansikter er blant annet vellykket i forestillingens begynnelse, men etter litt retningsløs, sporadisk videobruk i noen etterfølgende scener, sitter jeg igjen med inntrykk av at det mangler en samlende tanke om hva man ønsker å oppnå med dette virkemiddelet. Likeså er det med de små pausene der skuespillerne skifter klær mens musikk spilles over høyttalerne – det er jo litt gøy, men det finnes så mye annet man kunne ha gjort som hadde vært mer scenisk interessant.

En annen gjennomgående utfordring er at avstanden mellom skuespillerne på scenen blir for stor fordi de gjerne står plassert langt fra hverandre. Kanskje har poenget vært å skape en kontrast til scenene der de faktisk er svært nær hverandre fysisk, men litt for ofte er effekten snarere at replikkvekslingen blir unaturlig og stiv og at flyten i spillet forstyrres. Dermed mister også enkelte avgjørende scener ladning og energi. På denne måten står regien i veien for den fysiske intensiteten i materialet til Bergman. Med mer fysisk kontakt og nærhet mellom skuespillerne hele veien og en litt annen tilnærming til bruken av scenerommet, tror jeg dette kunne ha blitt en langt mer levende og dynamisk oppsetning. Dessverre er det for lite temperatur i denne iscenesettelsen til at jeg noen gang virkelig kommer under huden på personene og lar meg rive med.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no