En verden på Økern

For størstedelen av Oslos befolkning er Økern et trafikknutepunkt, et sted der E6 møter ringveien, med store veier og industri. Men dette er i endring, i bydelen som har fått navnet Hovinbyen, legges det til rette for boligvekst og annen infrastruktur. Industrien er på vei ut og menneskene på vei inn. Kunstnerisk leder for Kloden, Kjell Moberg, møter meg i Kabelgata, en gate som går gjennom et område som tidligere huset en kabelfabrikk. Det skal ha gått damplokomotiver i gaten. Fabrikken var i sin tid Oslos største arbeidsplass og de skal ha brukt 20 000 liter diesel i uken for å holde det hele gående. Nå står bare skallet igjen. Hele området skal redefineres, det skal bygges boliger der noen av bygningene står i dag, og i tillegg til Kuben videregående skole, Oslos største yrkesfagsskole, en blomsterbutikk og kontorer, vokser det frem et teater.

Det som skal hete Kloden og som skal være et teater for scenekunst for barn og unge er igangsatt av Scenekunstbruket. Scenekunstbruket er en nasjonal formidler av scenekunst for barn og unge. De jobber tett med Den Kulturelle Skolesekken (DKS) og det frie scenekunstfeltet gjennom å tilby et repertoar av scenekunst for barn og unge. De arrangerer også bransjefestivalen Showbox hvert år i desember. Scenekunstbruket eier foreløpig Kloden. Daglig leder for Scenekunstbruket som også er direktør for Kloden, Ådne Sekkelsten, sier at han ser på Scenekunstbrukets rolle i byggingen av Kloden som en parallell til den rollen Danse- og teatersentrum (DTS) tok da Black Box teater ble bygget. DTS eier fremdeles Black Box teater, men er ikke involvert i driften, og jeg forstår det sånn at han ser for seg at Scenekunstbruket på sikt skal trekke seg ut av administrasjonen av Kloden.

Jeg ble tatt i mot i midten av en gate som vitner om alt annet enn kultur for barn og unge. I det gamle fabrikkområdet bygges det nå en midlertidig scene de har kalt Kloden Pilot. Bygningen som Kloden Pilot ligger i skal rives for å gi plass til boliger, men mens man venter på det ferdige teatret, som skal romme to scener, et foajéområde og et loft med fem prøvesaler, skal piloten fungere som scene. Kloden er støttet av Oslo kommune, Sparebankstiftelsen og Bergesenstiftelsen, men prosjektet er sårbart økonomisk, og piloten bygges i stor grad på dugnad. De skulle egentlig få en del hjelp av elevene på Kuben der mange utdanner seg nettopp innenfor bygningsfag, men dette ble igjen vanskeliggjort av den pågående pandemien. Kloden Pilot skulle også åpnes nå i høst, men åpning med faktisk publikum på plass er nødvendigvis utsatt.

Jeg spurte Moberg, Sekkelsten og produsent Eirik Willyson om behovet for en scene som dette og grunnene til at de har satt i gang et såpass ambisiøst prosjekt.

Ådne: Vi begynte med å gjennomføre en mulighetsstudie for å finne ut av om det faktisk var behov for et sted som dette. Noe av bakgrunnen har vært å lage noe som kunne komme hele scenekunstfeltet til gode. I det internasjonale nettverket har vi sett hvordan prosjekter som dette kan være med i en byutviklingsprosess, og det gav i hvert fall meg masse motivasjon. Det var faktisk eiendomsselskapet som eier dette som henvendte seg til oss. De hadde hørt at vi lette etter et sted og lurte på om vi ikke ville bygge noe her.

Kjell: I prosessen så vi også en del på plassering for å finne ut hvor det er størst befolkningsvekst og hvor det vil være flest barn i fremtiden. Dette området er i vekst, men det er altfor lite kultur i denne delen av byen.

Hva er behovet for et teater for de yngre målgruppene?

Ådne: Scenekunstfeltet for barn og unge i Norge holder et høyt kunstnerisk nivå. Vi ser at der man tidligere mente at Sverige og Danmark var i front, har Norge nå overtatt den posisjonen, og vi møter stadig vekk folk i det internasjonale nettverket som er spesielt interessert i norsk scenekunst. Det har nok blant annet strukturelle årsaker. Man kan si hva man vil om prosjektstøtten i Norge, men det har ført til mange forskjellige konstellasjoner. I det bildet så vi at det var veldig få steder som tok vare på og foredlet og videreutviklet akkurat denne scenekunsten. Vi så også på de internasjonale referanseprosjektene at det hadde betydning for kunsten å ha et sånt sted. På Kloden skal det ikke bare være folk som driver med scenekunst for barn og unge, men hele scenekunstfeltet skal inkluderes. Jeg er virkelig veldig negativ til det jeg opplever som en større grad av oppsplitting mellom scenekunst for barn og scenekunst for voksne. Vi har for eksempel et Kulturråd for de voksne og en Kulturtanke for de små. Det har vært en større utvikling i scenekunst for barn og unge enn det det har vært på det voksne institusjonelle feltet, så man kan gi til hverandre, og det skal vi jobbe med her.

Hva er tanken om forholdet til Den kulturelle skolesekken, skal Kloden presentere forestillinger innenfor DKS-systemet?

Ådne: Ja, det er kjempeviktig. Det er der man når det brennende kvantumet av barn og ungdom, så et samarbeid med DKS Oslo vil være sentralt. Samtidig har vi nasjonale og internasjonale ambisjoner om å kunne være et møtested for de som skal programmere for DKS rundt omkring i landet og se ting i sammenheng. Vi får også muligheten til å vise forestillinger gjennom DKS på dagtid og de samme produksjonene som åpne forestillinger på kveldstid og i helgene. For offentligheten blir DKS-teatret nærmest usynlig, men ved å ha åpne forestillinger kan vi gjøre forestillingene mer synlige og ha en større offentlig samtale rundt prosjektene.

Kjell: Men vi skal ikke bare være et visningssted for DKS. Vi ser for oss at vi skal være litt som Black Box teater. Noe skal være en del av programmet og noe skal være leietakere. Vi synes det er viktig at barn og unge skal få møte det profesjonelle teaterrommet. Særlig for de barna som vanligvis ikke har muligheten til å bli tatt med i teatret er det viktig. Vi skal også åpne hele teatermaskineriet sånn at publikum kan få se hva dette er. Vi vil at det skal være lavterskel, som ungdommene som var her sist sa: «Det ser ut som om det er et bibliotek bare at det er et teater!» Følelsen av at det kan være et offentlig sted der det går an å henge synes vi er viktig.

Eirik: I skissen til teaterhuset er det tegnet inn at det skal være en gate gjennom bygget som skal koble Kabelgata sammen med det som blir tårnplassen, et parkaktig område på baksiden. Det er noe med å kjenne til stedet og ha vært der før og kanskje hilst på noen som jobber der. Da er det enklere å føle tilhørighet til et sted.

Kjell: Vi skal ikke bare vise forestillinger, men for eksempel også lage et ungdomskompani. I tillegg til at vi selvfølgelig skal vise forestillinger for barn og familier er det først og fremst ungdom jeg tenker å rette huset mot. Det er ungdom som er viktigst og som trenger det mest.

Hvorfor er teater viktig for den målgruppen? Vi som synes teater er viktig i våre liv har ofte en tendens til å mene at det er viktig for alle, men så er det jo mange andre ting det er fint å drive med.

Kjell: Jeg vet ikke om det er noe svar på det, men mine erfaringer er at ungdommer finner fellesskap i prosjekter der de kan være medvirkende. Jeg gjorde et prosjekt i Asker i fjor der jeg prøvde å rekruttere så bredt som mulig og fikk inn ungdommer med ulike utfordringer. Det var noen med spisevegring som måtte skriver lister over hvor mye de spiste og nyankomne flyktninger. Men dette er blitt en gjeng, og de henger sammen fremdeles, et og et halvt år etterpå. Særlig for de nyankomne flyktningene åpnet det døren fullstendig.

Eirik: Når man jobber med teater for barn og ungdom er det ofte mye snakk om målgruppen som om det er en ensartet gruppe hvor alle har de samme behovene, men det er det jo ikke. Derfor er det så lurt å lage et programmerende teater som viser bredden og mangfoldet innenfor det beste og mest interessante. Selvfølgelig vil det være forestillinger som ikke er noe særlig interessante, kule eller morsomme for absolutt alle, og det kan være at 10% elsker det og 90% hater det, men det er noe med å treffe enkeltmennesket med det som kan bety ganske mye.

Kjell: Det er jo forskning på at mennesker som oppsøker kulturopplevelser har mindre sjanse for depresjon og lever lengre. Hvis man ser til amatørene for eksempel, da er jo alle med og opplever fellesskap og å ha en rolle i lokalsamfunnet. Jeg er helt sikker på at de som er med på det har det bedre. Det tror jeg også kan oversettes til det profesjonelle.

Kan dere si litt om arbeidet fremover?

Ådne: Nå har vi en pilot vi skal snekre litt til på. Det første målet er å få den ferdig. Vi må teste driftsmodeller, programmering, publikum og bygge det sakte, men sikkert opp. Litt avhengig av hva vi får i støtte skal vi begynne planleggingen sammen med eiendomsselskapet. Det vil ta litt tid, for vi skal gjøre det grundig, og så har vi et mål om at innmaten i bygningen skal være ferdig i 2024/2025. Det er det tekniske. Utfordringen er at lokalet for piloten er midlertidig, så når vi søker midler til piloten får vi beskjed om at vi må ha et perspektiv på 25 – 30 år. Det får vi i det ferdige huset

Eirik: Tanken et at produksjonsrommene i det ferdige huset skal være tilpasset scenerommene sånn at det blir mulig å flytte rett inn på scenen før premiere. Da kan man frigjøre mest mulig i tid på scenene og stimulere til mest mulig aktivitet.

Hvordan tenker dere at modellen skal se ut? Kjell, du er kunstnerisk leder. Skal du programmere?

Kjell: Ja, jeg skal programmere sammen med et kunstnerisk råd. Kloden Pilot har noen begrensninger, så i første omgang prøver vi å programmere det vi synes er best, men vi jobber også med å initiere prosjekter i miljøet. Eirik har for eksempel jobbet med Mia Habib som sammen med Jassem Hindi skal være kuratorer for fem-seks performative hendelser som skal foregå over hele byen. Vi kan ikke gjøre alt i det lokalet, vi må gjøre ting andre steder også. Og så må vi se på et program som kan ta inn barnefamilier. Et av mine mål er å få tak i noen av de scenekunstnerne som ikke produserer for barn i utgangspunktet fordi de kanskje ikke har fått de rammene som passer til deres kunstnerskap, men som kan komme til å lage veldig fine ting for yngre målgrupper.

Eirik: Vi skal også være aktivt ute å kunne tilby noen gode muligheter til nyetablerte kunstnere. Det å være på et sted der det kan være andre kunstnere samtidig og skape møteplasser tror jeg er viktig.

Ådne: Det skal ikke bare lages et kunstnerisk program, det skal også lages et fagprogram. Jeg hadde en drøm om at vi kunne hatt et litteraturhus for scenekunsten. Det å ha et sted der fagsamtaler oppstår og arrangeres, der det er plass til unge stemmer og faglige stemmer fra utdanningsinstitusjoner tror jeg kan bli fint. Jeg har hatt lyst til å ha et sted der vi nærmest kan ha Showbox hele året.

Kjell: Det er også viktig for oss å få inn kunstnere som vil og kan lage teater fra bunn av, og jeg tror det kommer til å bli viktigere i årene som kommer. Vi ser at institusjonene i økende grad har skjønt at DKS er et bra sted for å formidle. Det som kommer til å skje i større grad er at teatre som Brageteatret, Unge Viken Teater eller Østfold Internasjonale Teater tar inn unge skuespillere som kunne ha skapt teater fra bunn av og setter dem til å spille i en forestilling med en engelsk eller tysk dramatiker. Det er det som skjer nå, og det gagner oss ikke. Vi trenger det motsatte, og det vil vi være.

Ådne: Det er veldig viktig det der. Det er en frykt for det frie feltet. Vi ser at regionteatre og institusjoner, heldigvis egentlig, har oppdaget Den kulturelle skolesekken, men de er billigere, og de kan kjøre ut mer og mer organisert, så kommer det et kompani og honorarene er høyere og logistikken er vanskeligere. Plutselig kan et regionteater få monopol på DKS i et fylke. Da blir det mindre mangfold. Vi vil ha mangfold.