Foto: Patroklos Skafidas

Elegant, matematisk dans

Opus prøver å legemliggjøre klassisk musikk uten å tolke musikkens emosjonelle aspekter. Det som serveres er elegant, matematisk dans som gjerne kunne utfordret de strenge rammene.

Den greske koreografen Christos Papadopoulos utforsker et kjent konsept, men jeg har ikke sett noen gjennomføre det så strengt og presist som i Opus, som nylig har besøkt Dansens hus. På forhånd har jeg lest både i programtekst og i promomaterialet hva forestillingen går ut på. Den er basert på klassisk musikk, og den ønsker å vekke til live et visuelt uttrykk som gjenspeiler de ulike instrumentene i musikken. Papadopoulos har ikke valgt hvilken som helst musikk, men bruker Johann Sebastian Bachs Art of Fugue. Forestillingen har et tydelig minimalistisk preg, men blir det altfor enkelt?

Svart og hvitt

Det åpne, hvite rommet fanger øyet mitt øyeblikkelig. Fra taket henger det en lyspære fra en tynn tråd helt ned til gulvet. En mannlig danser (Georgios Kotsifakis) begynner i en sittende posisjon med hendene på gulvet og blikket fram. Han har på seg en svart piqué-skjorte, svart dressbukse og svarte skinnsko. Enslige toner av fiolin spilles og styrer bevegelsene til utøveren. Det er fokus på skarpe arm- og hodebevegelser med presise retninger og linjer i rommet samt repetisjoner. Utøveren har et fokusert, men tomt blikk. Han ser tvers gjennom meg. Måten han fullfører hver bevegelse for så å gå til neste, minner meg om kvalitetene til en popper (popping er en robotlignende hiphop dans som er basert på raske sammentrekninger av musklene for å skape en skarp og sjokklignende kvalitet). Musikk og bevegelse er perfekt synkronisert, og det er et fornøyelig syn.

En kvinnelig utøver entrer scenerommet ikledd lignende svarte klær, og med samme fokuserte blikk og bevegelsesspråk som den mannlige utøveren. Musikkstykket på rundt fire minutter repeteres flere ganger under forestillingen, men det er blitt dekomponert slik at man kun hører ett instrument den første gangen det blir spilt. Videre introduseres flere instrumenter en etter en, og for hvert lag med instrument som spilles, kommer det en ny danser inn og beveger seg til ”sitt” instrument. Tanken bak er at hver utøver skal gjenspeile hvert sitt instrument, og til slutt hører (og ser) vi stykket i sin helhet.

Etter hvert står det fire svartkledde dansere i det blanke scenerommet. Svart på hvitt. Jeg får assosiasjoner til et piano eller musikknoter på et hvitt ark. Flere rytmer har gått sammen, og melodien i musikken kommer frem. Bevegelsene dikteres fortsatt av musikken og beholder sitt minimale og repetitive språk med noen glimt av møter mellom utøverne, små skift i formasjoner og blikk opp – som en slags anerkjennelse av det guddommelige.

Den strenge begrensningen får danserne til å virke som datastyrte objekter, på godt og vondt. Danserne imponerer med sin kroppsbeherskelse og presise musikalitet. (Jeg kan tenke meg hvor jævlig det må ha vært å pugge den komplekse musikken til punkt og prikke). Jeg glemmer at det faktisk er levende personer som står fremfor meg.

Altfor enkelt?

Papadopoulos har en tydelig ambisjon om å legemliggjøre musikken uten å tolke emosjoner eller dynamikker. Denne strenge tilnærmingen er spennende, men halvveis inn i forestillingen har vi allerede skjønt greia. Resten av forestillingen oppleves derfor som litt for enkel, begrensende og monoton. Jeg synes det er deilig når kunstnere holder seg til en tydelig idé og når de tør å utmatte denne. Likevel savner jeg kontraster, ulike dynamikker, variasjon i dramaturgi og mer kompleksitet.

Papadapoulos sammenligner verket med en skjermsparer på PC som følger lydene til musikken. Jeg husker det mer som visuelle effekter på Windows Media Player der fargerike mønstre og former beveget seg til musikken. Danserne utfører en svært kompleks musikal struktur, noe som er tilfredsstillende å se på, men kun til en viss grad. Det blir en frakobling, kanskje fordi vårt følelsesregister ikke blir stimulert? Når musikken er så spesifikk blir det i tillegg vanskelig å holde alle i publikum engasjert.

En naken lyspære
Samtidsdans skal oppleves, og man skal ikke alltid forstå alt. Det som utmerker seg i Opus er at jeg faktisk forstår det meste. Jeg vet akkurat hva konseptet er, hva danserne jobber med og hva målet er. Nysgjerrigheten blir derfor fraværende. Det eneste som får meg til å reflektere er lyspæren hengende fra taket som sakte ble dratt opp til taket, uten at jeg merket det. Dette fremstod som et abstrakt element som ikke var oppklart. Dette fikk meg til å tenke på tid og kontroll. Hvordan man kan se og høre på noe så repetitivt at man mister tidsoppfatning. Den nakne lyspæren kan også gjenspeile det nakne uttrykket der dansen er blitt nedstrippet for motiver, følelser og assosiasjoner. På ettersnakken hadde jeg lyst til å stille spørsmål om tanken bak lyspæren. Jeg lot være, for en del av meg hadde lyst til å holde på min egen undring, spesielt da alt annet var servert på et sølvfat.

Dans har en fantastisk evne til å vekke assosiasjoner og formidle følelser. Når man setter en så sterk begrensning som Papadopoulos har gjort, opplever jeg at det menneskelige uttrykket blir låst. Kanskje min oppfatning farges av mangel på interesse for klassisk musikk? Eller at jeg for noen måneder siden så det ekstraordinære TAO Dance Theater med sin forestilling 6 & 7 som hadde lignende minimalistiske og matematiske interesser? Eller at jeg ser dette i kjølvannet av at en viktig kamp for ytringsfrihet står i sentrum der det er mange følelser og sterke meninger i miljøet? Opus faller uansett gjennom og oppleves som anonymt. Papadopoulos har en kunnskapsrik og mangfoldig bakgrunn, og viser en sterk vilje. Jeg skulle bare ønske at han gav denne forestillingen et mer personlig og menneskelig preg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER