Vildanden + En folkefiende – Enemy of the Duck. Nationaltheatret 2016. Foto: Øyvind Eide

Eksploderer i alle retninger

– I Ibsenfestivalens kombinasjon av “Vildanden” og “En folkefiende” må prøvetiden ha hatt mye å si. I stedet for å spisse forestillingen inn mot dens uttalte tema, har den eksplodert i alle retninger, skriver Chris Erichsen.

”He’s a mad man”, sa regiassistent Mikael Torfason under et arrangement før forestillingen, på spørsmål om hvorfor han innimellom forlater sitt virke som forfatter og blir med regissør Thorleifur Örn Arnarsson ut i teaterverdenen.

Det er lett å skjønne hva han mener etter å ha sett Gamle Ekdal i Kai Remlovs skikkelse opptre som burlesk eurodiskotranse, lille Hedvig (Kjersti Tveterås) besatt av absurde, mimiske tvangshandlinger hver gang hun skal hente noe på den andre siden av rommet, en fysisk utesende redaktør Hovstad i fatso-kostyme (Terje Strømdahl) med prostataproblemer og så videre.

I Vildanden + En folkefiende – Enemy of the duck, som åpnet årets Ibsenfestival, vil absurditetene ingen ende ta. Ingen tar hverandre på egentlig alvor. Ingen lytter til hverandre. Alle kjemper en desperat kamp for å holde seg selv flytende, hjelpeløst innestengt i sine egne bobler.

Fin de siecle-rom
Det hele foregår i et forfallent, støvete, sprukkent fin de siecle-rom og starter med at et pyntet persongalleri fra de to Ibsenstykkene gjør seg klar til selskap. På et langbord foran på scenen ligger det en rekke runde gipshoder som skuespillerne trer over sine egne hoder. De setter seg ned, snakker i munnen på hverandre, så vidt hørbart, som en vedvarende mumling. Etter en stund kommer sannhetsjegeren Gregers Werle (Mads Ousdal) inn iført en hverdagslig hettejakke. Han tilhører åpenbart en annen verden, den ”egentlige” verden, selv om han er en del av familien. Han ser på de oppvaglete figurene med sine rare hoder. Han ser på de ledige hodene, tar ett av dem, snur litt på det og forkaster det, som for å si: Jeg er ikke en del av den gjengen, men nå skal de pinadø få det, rett i trynet. Hele denne rituelle og replikkløse åpningen er full av spenning.

En spenning som forsterkes ved det hemmelige, parallelle livet som leves på en balkong oppunder taket, en dyreverden, inkludert lille Hedvigs favoritt villanden, gestaltet av fem dansere. Under store deler av forestillingen bare er de der, som en påminnelse om et underliggende, eller rettere sagt overordnet, alvor.

Vildanden + En folkefiende – Enemy of the Duck. Nationaltheatret 2016.
Vildanden + En folkefiende – Enemy of the Duck. Nationaltheatret 2016. Foto: Øyvind Eide

Å kombinere En folkefiende og Vildanden er en idé regissøren har båret på lenge. Stykkene er i tid skapt tett på hverandre, men sees av forståsegpåerne som svært forskjellige og deler av to ulike perioder i Ibsens forfatterskap: En folkefiende avslutter en serie ”samfunnskritiske” Ibsenstykker, sparsomt besatt med undertekst, mens Vildanden vender seg mer innover og inntar en mer symbolsk og tidløs posisjon. Arnarssons valg viser at forskjellene kanskje ikke er så store likevel. Miljøforkjemperen og folkefienden Stockmann kjemper også en personlig, moralsk og etisk kamp mens observatøren og outsideren Gregers Werle setter søkelyset på løgn og moralsk fordervelse i et vaklende borgerskap.

Begrepet sannhet
En fellesnevner for de to stykkene er utforskningen av begrepet sannhet og hvorvidt den alltid er overordnet alle andre faktorer. Med det som grunnsetning har regissørene skrevet de to stykkene sammen til ett, noe de har lykkes godt med – bortsett fra at de har falt for fristelsen til å aktualisere det ved å erstatte det forurensende badeanlegget i En folkefiende med oppdaterte oljerigger. Det utenpåklistra og strengt tatt meningsløse i et sånt grep blir for meg enda tydeligere når det blir klart at det ikke har noensomhelst betydning for helheten i forestillingen. Og derfor kan vi like godt glemme det med en gang.

For meg ser det ut til at prøvetidens egendynamikk har hatt usedvanlig mye å si i dette tilfellet. I stedet for å spisse forestillingen inn mot dens i utgangspunktet dominerende tema, har den eksplodert i alle retninger og blitt et frodig, viltert og kaotisk sammensurium av slapstick, burlesk, personlige bekjennelser, høylydt krangel over hodene på publikum og, selvfølgelig, en konstant tilstedeværende mer eller mindre underliggende tragedie. Skuespillerne spiller som nyutslupne kalver på vårbeitet, som om de endelig er blitt sluppet fri og får lov å gjøre det de alltid har drømt om. Det smitter selvfølgelig over på publikum, som er med hele tiden.

Brecht og Berlin
Den islandske regissøren er utdannet ved Ernst Busch-akademiet i øst-Berlin, som befinner seg innenfor en slags utvidet Brecht-tradisjon. Det ”brechtske” og ”berlinske” er da også tilstede i fullt monn, synlig bl.a. gjennom kraftig stilisering og groteske overdrivelser og karikeringer av karakterene, av digresjoner og absurde innslag som er strødd utover forestillingen og av en grenseløs selvtillit som har smittet over på skuespillerne. Underveis tenker jeg at omtrent sånn ville det sett ut om filmskaperen Quentin Tarantino skulle begitt seg inn i teaterrommet – minus noen liter blod og avkappete legemsdeler.

Grunntemaet, spørsmålet Sannheten for enhver pris?, er det også fort gjort å glemme i dette overflødighetshornet av en forestilling. I stedet utkrystalliserer det seg et annet, beslektet og enda ”sannere” tema. Under det avsluttende folkemøtet forteller Mads Ousdal om sin oppvekst på siden av den samme scenen som han står på, og hvor hans berømte skuespillerfar Sverre Anker Ousdal sto. Han peker på scenografien og antyder beløpet det har kostet å bygge den. Han forteller om sitt eget arbeid blant flyktninger i Sør Sudan, lysår mer relevant for forestillingen enn den rituelle påkallingen av oljerigger. Det blir til en metateatral, bekjennende og litt sorgfylt refleksjon over det nytteløse i å spille teater.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER