Dobbelkropp

Det er ingenting som tydeliggjør ens egne fordommer så mye som å innse at de ikke blir møtt, og det skjedde med meg da jeg så Julie og Cecilie Solbergs forestilling Songs of Entanglement. Det var ikke det at det ikke var en dypt personlig og emosjonell forestilling, for det var det kanskje, men at der jeg forventet at det på grunn av det personlige skulle føles uinteressant, tok jeg feil.

Kropp Forestillingen begynner med at de eneggede tvillingene Julie og Cecilie Solberg står ytterst på scenen og ser på publikum. De er kledd nesten likt, men fargene på treningsbuksene deres er forskjellige. Jeg sitter og ser på dem, jeg ser at de er helt like, men begynner å se etter ulikheter. Har hun ene litt større øyne og hun andre litt rettere nese? Hva med pannene deres? Jeg lurer på om de har rynker, og om slitasjen i ansiktene vil arte seg ulikt, men jeg ser ingen rynker, ingen slitasje i ansiktene. Det denne stillestående innledningen har vist meg er at de er kropp, og det at de er så like lar meg ta dem inn som kropp og fysisk eksistens. Fordi de er helt like glemmer jeg å tenke på de kroppene som står foran meg som individer og personligheter, men den kroppslige tilstedeværelsen og kommunikasjonen blir altoverskyggende. De bjeffer sammen. Den ene begynner, men den andre følger umiddelbart som en slags lek. Det er noe basalt med denne bjeffingen, noe urmenneskelig, der stemmen og lyden kroppen kan bære blir en del av den fysiske eksistensen de presenterer.

Helt fra begynnelsen der de bare står der og ser på oss ikledd treningstøy og fuskepels gjør denne kroppsligheten at de drar meg inn. Deres faktiske erfaringer som tvillinger er underordnet, det er mer potensialet i kroppene som interesserer meg, og det er videre også dette potensialet som utforskes.

Koreografi Solbergtvillingene har hatt hjelp av koreografen Kristin Ryg Helgebostad, og noe av det som gjør forestillingen så inndragende er at den er stramt koreografert med en tydelig dramaturgi. Sekvens følger sekvens, og det episodiske understrekes av enkle kostymeskift. De tar av seg fuskepelsen, og så tar de av seg treningsbuksene som viser at begge har sølvglinsende tights under. Uten treningsbuksene er det ingenting som skiller dem, men jeg er ikke interessert i å skille dem fra hverandre lenger, for nå blir de i alle praktiske henseende til den samme performative organismen. De omfavner hverandre, og blir til ett, men omfavnelsen er også et brytegrep. Det tematiserer således et avhengighetsforhold som er både kjærlighetsfylt og destruktivt. Den ene kaster den andre av seg så det sier hardt dunk når hun treffer gulvet, men hjelper henne umiddelbart opp igjen. De roper inn i munnene på hverandre, lager fuglelyder og andre uartikulerte utrop. Det er nesten så de kysser når de har munnene så nært hverandre, og det som kan leses som et seksuelt grep får en helt annen dimensjon gjennom søsterskapet. Det er interessant, og bidrar til følelsen av kropp som fysisk avhengighet ut i det destruktive.

Forestillingen er også svært vakker. Det er tilsynelatende gjort lite med Lille scene på Black Box teater. Den sorte boksen er sort, og det er ikke noe scenografi utover det. Gulvet, som også er sort, er allikevel nesten glinsende, og rundt det ligger det lamper som rammer det inn. Lysdesigner Corentin JPM Leven har også hengt mange lyskastere i taket som gir et uvanlig pent og varmt lys samtidig som det gir en følelse av arbeidslys som har en praktisk dimensjon. Innimellom fungerer også kroppene som scenografiske installasjoner når de går over til å utforske det mindre menneskelige ved bevegelse og kropp. Tvillingene legger seg inn under de blå fuskepelsene sine, og de blir til noe umenneskelig, kanskje overjordisk, men samtidig ekstremt jordnært. Klumpen av kropp og fuskepels beveger seg glidende over scenegulvet, og fremstår som en blanding av mytologi og natur. Det mytologiske blir også tydelig når en av tvillingene setter seg oppå pelsen, mens den andre fremdeles har hodet under den mens hun dytter søsteren fremover. Da har de smeltet helt sammen til en menneskefigur med fire ben og én rumpe, som en slags blanding av en kentaur, havfrue og gallionsfigur.

Joda, forestillingen blir litt lang i sine seksti minutter. Sekvensene dras litt ut, og jeg tar meg i å tenke på jobb og familie et sted litt over halvveis uti, men når de gjør seg klar til å avslutte og begynner å synge, er det som om alt det er glemt igjen. Bjeffingen de innledet med som kom fra et kroppslig basalt, jordnært og fysisk, gutturalt sted er nå flyttet opp til en kastratsangsaktig klarhet. Den episodiske dramaturgien er med ett blitt syklisk, eller skal vi si som en spiral. Vi er tilbake ved begynnelsen, bare et nivå opp. Vi har vært med på en reise.