Wozzeck, DNO&B, 2017, foto Erik Berg

Distansert Wozzeck med uforløst slagkraft

Regissør Christof Loy forsøker å skrelle seg inn til beinet og eksponere stykkets kjerne, men plukker vekk noe vesentlig i prosessen.

Alban Bergs opera Wozzeck fra 1925 er basert på Georg Büchners ufullstendige teaterstykke Woyzeck, som igjen er løst basert på historiens første rettsak der gjerningspersonens tilregnelighet ble vurdert: I 1821 drepte Johann Christian Woyzeck sin samboer etter det han opplevde som ordre fra stemmer i hodet, men ble til slutt likevel funnet tilregnelig og dømt til døden.

Berg skrev selv libretto til operaen, og holdt seg nært opptil handlingen i teaterstykket. Tilregnelighetsspørsmålet er sentralt i begge versjoner. Var Wozzeck virkelig tilregnelig? I så tilfelle, hva drev ham da til å begå dette mordet? Og hva vil det egentlig si å være tilregnelig? Allerede tidlig i handlingsforløpet viser fiksjonens Wozzeck tegn til sterk indre uro og forvirring – han ser apokalyptisk ildebrann der andre ser solnedgang, hører stemmer som ikke er der og roper skrekkslagen ut sin angst for frimurerne. Samtidig er han stadig utsatt for et strekt ytre press og skjeve sosiale strukturer: I en liten by der en militærforlegning setter sitt preg på dagliglivet, sliter lutfattige menig Wozzeck med å holde hode liv i seg selv, kjæresten Marie og deres såkalt uekte barn. Han tjener noen ekstra slanter som barberer og løpegutt for Kapteinen, og deltar i Doktorens tvilsomme eksperimenter, blant annet ved å spise bare én matsort i lange perioder av gangen. Han er således nederst på rangstigen, både sosialt og militært, og både Doktoren og Kapteinen behandler ham deretter. Samtidig er han gjenstand for landsbyens moralske fordømmelse for sitt utenomekteskapelige forhold. Når han finner ut at Marie er utro med Tamburmajoren, rakner det for ham. Han stikker henne ihjel, og drukner i en dam når han skal kvitte seg med kniven og skylle av seg blodet.

Uten kontekst
I denne oppsetningen er den konkrete konteksten og de ytre omstendighetene for det meste skrelt bort. Scenebildet er en enorm koksgrå boks, der to flyttbare vegger danner tre rom som stadig endrer størrelse. Det er minimalt med rekvisitter og kulisser – noen enkle plattinger, lengre og kortere rader med stoler, og i mange scener er rommet helt bart. Handlingen er også brutt opp og fragmentert: Karakterene gjør ofte ikke det dialogen tilsier at de holder på med, rollefigurer som ikke egentlig er med i den pågående scenen står eller går tause rundt i bakgrunnen, og det skjer stadig ting i alle rommene samtidig. Det psykologiske spillet mellom karakterene er langt på vei oppløst, og de betrakter hverandre utenfra snarere enn å virkelig interagere, som om hver og en har nok med seg selv og sin egen elendighet.

Wozzeck, DNO&B, 2017, foto: Erik Berg

På én måte er dette et effektivt grep som likestiller alle karakterenes virkelighetsoppfatning. Her virker alle like gale – eller normale – som Wozzeck selv. Samtidig tilsløres alles beveggrunner: Når Doktoren og Kapteinen oppfører seg usammenhengende og irrasjonelt og tilsynelatende ikke har noen reell makt over Wozzeck – hvorfor lar han seg herse med? Tamburmajoren virker som en forfyllet, rallende slask – hva ser Marie i ham som lokker henne vekk fra Wozzeck? Forholdet mellom Wozzeck, Marie og barnet er abstrahert og mekanisk – hvorfor jobber han og sliter i ydmykende strøjobber dag ut og dag inn for deres skyld?

Med rollefigurene i hver sin boble får utøverne lite å spille på. Audun Iversen synger strålende og overbeviser som en desperat og fortvilet Wozzeck. Siste scene, som ender med at han dør, er et musikalsk og emosjonelt høydepunkt. Men han er i grunnen nesten like desperat i første scene, og jeg savner en tydeligere oppbygning. Stemmen til Asmik Grigorian (Marie) flommer over av en uttrykksfull, klokkeklar klang som i seg selv er fengslende, men det er likevel vanskelig å la seg gripe av Maries apatiske likegyldighet. Thorbjørn Gulbrandsøy (Andres) trenger gjennom sangerensemble og orkester med en intens stemme full av kjerne, men hans relasjon til og betydning for Wozzeck er også uklar.

Wozzeck, DNO&B, 2017, foto: Erik Berg

Tamburmajoren (Henrik Engelsviken), Kapteinen (Thor Inge Falch) og Doktoren (Frode Olsen) er riktignok karikerte fra Bergs (og Büchners) side, og utøverne overdriver utmerket, men der savner jeg en annen dimensjon: Alle tre fremstilles mer eller mindre som hensynsløse bøller, men er det ikke noe mer der? Doktoren og Kapteinen tråkker ikke nødvendigvis på Wozzeck bare av kaldblodig ondsinnethet, men snarere av en formyndersk selvfølgelighet og oppdragerplikt som de har lært at hører med til deres rang. Innenfor systemet de er en del av har Tamburmajoren stående blankofullmakt til å herse med Wozzeck og ta Marie fra ham – Wozzeck er både militært underordnet og en taper i samfunnet.

Å grave vekk kjernen
Regissør Christof Loy lykkes utvilsomt med å lage et forstyrrende, mørkt og opprivende innblikk i menneskenes mentale avgrunner, men det er som om han blir så opptatt av å grave seg inn til selve kjernen at han plukker vekk for mye vesentlig på veien. Selvsagt handler dette verket om Wozzecks sjelekvaler og menneskesinnets innerste hemmeligheter, men ikke som isolert fenomen. Er det ikke nettopp i relasjon til omstendighetene rundt, til samfunnsstrukturene, til det sosiale og militære hierarkiet, og gjennom de glødende mellommenneskelige forbindelsene, at tilregnelighetsspørsmålet i spill? Hvor mye kan et menneske tåle, av sosial urettferdighet, av psykisk press, av utfrysning, av svik? Er det Wozzeck eller samfunnet det er noe galt med?

Alban Bergs musikk, forøvrig glimrende spilt av Operaorkesteret under Lothar Koenigs ledelse, er enormt kompleks og direkte på samme tid. Den rommer så mange dissonerende, kantete, tilsynelatende kontrasterende elementer, samtidig som den likevel framstår som en voldsom enhetlig kraft som driver handlingen fremover og treffer lytteren med stor slagkraft. Mange steder blir musikken stående i kontrast til den utflytende og distanserte sceniske gjennomføringen, og den fulle slagkraften av Wozzeck som satirisk, politisk, emosjonelt og mellommenneskelig drama forblir langt på vei et uforløst potensial.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER