Det ytre og det indre raset

«We have to be careful with words», står det på t-skjorta til skuespiller Jonas Steglich mens han roter rundt i ruinene etter forslag til svar på hvordan det som skjedde 22. juli 2011 kunne skje. Fram til da hadde jeg vært mest åpent avventende og måtelig berørt, men den setningen trigget noe i meg og satte meg på sporet av noe jeg lenge var opptatt av, og som siden er blitt trengt i bakgrunnen av alt annet som har skjedd.

«Å skrive dikt etter Auschwitz er barbarisk», hevdet den tysk-jødiske filosofen Theodor Adorno i 1949. Sitatet er også blitt hyppig brukt med referanse til Hiroshima. Uten sammenlikning forøvrig så har ingen hittil, så vidt jeg har kunnet se, hevdet det samme etter 22. juli. Tvert imot har språket og ordbruken vært et hovedtema, mens alt det andre, det som ikke handler om å ordlegge seg, har druknet i støyen fra alle ordene.

Stillheten i gatene Du seier at du elskar meg/ Men det blir for enkelt, skrev Maria Tryti Vennerød tirsdag 1. mai 2012 i sin daglige poesiblogg under rettssaken mot han som mange av oss lenge har hatt vondt for å nevne navnet på. Og hvorfor har vi det? Når så mange andre, som først

fikk det travelt med å slette alle facebookstatusene sine, så raskt kom til hektene og tok opp igjen sine daglige ytringer som om ingenting hadde skjedd? Er det av høflighet? For å vise hensyn? Eller er det fordi vi, kanskje enda mer nå enn før, tillegger ordene en tyngde og en betydning som går lengre enn den tiden det tar å uttale dem? Og fordi ordene, når de blir sagt eller skrevet, hvisket eller brølt, virker flere veier samtidig, ikke minst innover i oss selv? Jeg glemmer aldri stillheten i gatene i dagene etterpå. Hvordan vi viste hverandre respekt, ga hverandre plass. Hvordan alt dette ble viktigere enn å bekrefte med ord det vi allerede var enige om.

Men så gikk rosetogene hjem, og etterlot seg et tomrom som Solberg, Jensen, Listhaug og deres mørke bakland uhindret kunne storme inn i. Den situasjonen som da oppsto liknet skummelt på det tomrommet som i utgangspunktet var rammene rundt det som skjedde: Morderen spaserte inn på arenaen mens alle så en annen vei.

15:25:22 Ordene på t-skjorta gjorde at alt dette kom tilbake til meg, i et indre ras, som et ekko av det raset som ble utløst kl. 15:25:22 den mørke sommerdagen for åtte år siden. Da hadde vi gått rundt på gulvet på Scene 2, spist vafler og snakket gemyttlig mens vi studerte innskriftene på de mange trekassene som sto stablet opp midt i rommet.: «Protest», «Angst», «Heil», «Moral», «Tvil», «Influencer», «Aleinemor», «Tabloid», «Fiende», «Politikk». Ett ord for hver av de 469 kassene, som representerer hver av de som overlevde på Utøya. På veggen oppunder taket lyser en klokke som teller ned til det avgjørende tidspunktet, 15:25:22, da hele installasjonen rives med bulder og brak og rommet går i svart. Etter en stund tennes noen lommelykter og aktørene går på vandring i ruinene på leting etter relevante ord å bruke i den prosessen som skal og må pågå. Jeg tenker tilbake på et videoopptak på mobil som noen la ut på youtube rett etter eksplosjonen, en mann løper rundt i kaoset rundt regjeringsbygget og roper: Hallo? Er det noen her? Noen som trenger hjelp?

De veksler på å ta ordet, de forteller de historiene som vi alle har fortalt til oss selv og hverandre i hver vår variant; Hvor var du da det skjedde? Hva gjorde du? Så fortsetter de å lete før de setter seg ned igjen, leser utdrag fra den boka av Åsne Seierstad som forestillingens tittel er hentet fra, En av oss. Sitatene kommer herfra og derfra: Fra morderens manifest, Morgenblad-redaktør Lena Lindgren, Knausgård, Gustave Flaubert og ikke minst Hjalmar Söderbergs berømte ord fra Doktor Glas: «Man vill bli älskad, i brist därpå beundrad, i brist därpå fruktad, i brist därpå avskydd och föraktad. Man vill ingiva människorna något slags känsla. Själen ryser för tomrummet och vill kontakt till vad pris som helst.»

Feminismens slagside Dette er i bunn og grunn ikke noe annet enn det ritualet vi som bor i Oslo går gjennom hver gang vi passerer regjeringskvartalet. Det som sies er blitt tenkt og sagt før – mange ganger. Men det gjør ingenting merker jeg.

Det gibber riktignok litt i meg når Gjertrud Jynge trekker inn feminismen og spør om den har fått ei slagside: «I dag er det framleis like vanskeleg, nærmast umogleg, for ein far å få omsorgsretten etter samlivsbrot når mor ikkje vil, som det var for terroristens far på 80-talet». Dette er, eller burde være, potensielt eksplosivt materiale. At ingen, som jeg har sett, har reagert på det ennå: skyldes det at ordene faller i et tilsynelatende lukket teaterrom, eller er den toneangivende delen av feministrørsla rett og slett fornøyd med tingenes tilstand?

Konseptet er enkelt og ujålete. Lars Rambergs scenografiske installasjon, nærheten mellom skuespillerne og publikum, den innbakte muligheten for improvisasjon – ingen vet hvilke kasser som havner hvor – setter rammene for hva som skjer. På et tidspunkt går Gjertrud Jynge på trynet mellom to kasser og slår seg så blodet renner fra nesa. En publikummer iler til med en serviett.

Prosjektet, som hadde urpremiere ved det tyske Staatstheater Hannover i mars, er blitt til i et samarbeid mellom de to teatrene, med to skuespillere fra hvert av dem. Alle tekster framføres og oversettes på begge språk. Det kler uttrykket. Tyskerne er jo vant til å leve med og bearbeide nasjonale traumer. Det gjør at vi lytter enda litt nøyere til hva de sier. At tekstene deres oversettes på veggen bak gir oss også muligheten til å lytte litt ekstra til klangen i språket deres. På 1980-tallet gikk første sesong av den legendariske tv-serien Heimat sin seiersgang i Tyskland, og mange andre europeiske land. Den tok for seg tysk historie fra 1919 til 1980, sett gjennom livet til en rekke innbyggere i landsbyen Schabbach. Tyskerne fikk ikke nok av den, og den endte opp med å reise på turné til kinoer over hele landet, hvor den ble vist i sin helhet i et døgn. Folk tok med seg soveposer og mat og var sammen om å gjenoppleve og bearbeide sin historie.

Gjenoppbygging På Det Norske Teatret går forestillingen mot slutten og publikum inviteres til å delta i gjenoppbyggingen av den sammenraste installasjonen. Symbolikken er enkel og skaper en lun stemning av samhold som ender opp i at alle klapper for hverandre.

OK, denne forestillingen gir oss kanskje ingen avgjørende ny innsikt, men det opplever jeg heller ikke er poenget. Ja, vi må komme oss videre i livet, men hva betyr det? Å legge ting bak seg, som man sier? Men 22. juli er ikke noe vi skal legge bak oss!

Jeg hadde kontakt på facebook med noen av de som fikk travelt med å rydde i tidslinjene sine; de var påfallende opptatt av at morderen bare skulle settes i fengsel og nøkkelen kastes, slik at vi kunne glemme ham og det han hadde gjort (og det de hadde skrevet og fjernet). Den enkle handlingen som Ein av oss er og representerer bidrar til at dette ikke skjer.