Hovedscenen på Nationaltheatret, uten publikum. Foto: Nationaltheatret

Det tomme teatret

De koronatomme teatrene kan komme til å ha langsiktige konsekvenser for tilgjengeligheten av teater for et større publikum.

Min kollega og skribent her på Scenekunst.no, Chris Erichsen, minnet meg nylig på at jeg i fjor på omtrent denne tiden, i en mailutveksling om tekst og teater og alt vi skulle få tid til, skrev at september ikke er laget for teaterkritikere. I år igjen føler jeg meg litt fanget i september. Det er nye premierer hele tiden. Jeg skal ikke late som om dette er svært problematisk, jeg er privilegert, bare litt stressa. Og etter en nærmest teatertom koronavår, er jeg litt som sirkushesten som kjenner lukten av sagmugg selv om jeg helst vil holde meg blant publikum. Det er utrolig fint å få være i teatersalen igjen.

Problemet er bare at det ikke er så mange andre som er der. I salene jeg oppsøker om dagen møter jeg for det meste kolleger. Utover dem ser jeg ansatte i markedsavdelingene, teatersjefer og noen skuespillere. Dette er jo ikke uvanlig på premierer, men det pleier i hvert fall å være fullt. På premieren på Vildanden på hovedscenen på Nationaltheatret 10. september var stillheten i foajeen i pausen nærmest uutholdelig. Det var ingen høye stemmer, ingen summing, bare noen få forsiktige møter.

Teater, særlig på de store institusjonene, er utilgjengelig for mange. Det koster ganske mye å gå på teater, så sjansen for at publikum består av folk med god økonomi blir stor. At mange som kunne ha likt å gå på teater velger ikke å gjøre det fordi de ikke helt vet hva det er og derfor ikke gidder å bruke mange hundrelapper på en billett, bør være selvsagt. Når jeg går på premierer og anmelder forestillingen har jeg derfor ofte lurt på hvem jeg skriver for. Er teater den åpne og inkluderende kunstarten jeg kjenner det som, eller er det for en liten intern klubb? I de tomme salene er spørsmålet enda mer presserende. Hvem lages dette teatret for? For hvem eksisterer diskursen vi skaper omkring det?

Det fører også til spørsmålet om hvordan vi kan åpne opp teatret og få publikum inn uten at det går på bekostning av smittevernet. For viruset er ikke borte, mens jeg skriver dette kommer det en ny oppdatering fra Folkehelseinstituttet om at vi må være forberedt på en ny smittebølge. For det teatret som ved et uhell huser et smitteutbrudd vil det (beklager ordspillet) være en tragedie. Etter det store smitteutbruddet i Bergen nylig, ble kulturen umiddelbart mest skadelidende når det for en periode ikke er lov med mer enn 50 publikummere. Kulturlederne i byen gikk sammen om å be byrådslederen finne fleksible tiltak som ikke i så stor grad gikk utover driften. For mange hjelper det også lite at det er lov med 200 publikummere hvis antallet blir umulig når all avstand skal overholdes.

Direktør i Norsk teater- og orkesterforening (NTO), Morten Gjelten, har 11. september skrevet en kommentar til de strenge tiltakene i Bergen, og ber om rimelige og treffsikre koronatiltak i bransjen. «Selv et tålmodig kulturliv begynner nå å trøtne på det urimelige i at uansett hvor og hvordan et smitteutbrudd skjer, så blir ett av tiltakene automatisk strengt å stenge ned offentlige arrangementer», skriver Gjelten. Videre ber han om doserte tiltak som tar lokale forholdsregler. NTO ønsker seg:

  • Publikumsbegrensninger som tar utgangspunkt i kapasitet og fasiliteter
  • Praktisk hovedregel: Ett ledig sete mellom hver publikummer/kohort
  • Lokal/regional vurdering: Dersom Bergen kommune kan kutte fra 200 til 50, må også lokale myndigheter kunne vurdere å tillate høyere publikumstall, om forholdene ligger til rette.

Jeg mener at disse tiltakene er av stor betydning for at kulturlivet ikke skal bli skadelidende på lang sikt. Fleksibilitet i kapasiteten vil bety muligheten til å selge noen flere billetter og hente inn noen flere publikummere. Det vil bidra til mer levende teaterhendelser. En ting er massivt utsolgte forestillinger, en annen ting er hvem det er som tenker på at de vil gå på teater når situasjonen er som den er. Hvordan rekrutterer man nye publikummere når det er begrenset kapasitet i salen og en haug av regler?

Teater er ingenting uten publikum. På premieren på Vildanden kunne jeg ikke annet enn å beundre skuespillerne som jobbet for fullt for en halvtom sal. Men på lang sikt vil tomme saler være uttørkende. Dersom det kan unngås må det det. Samtidig må jeg understreke at teatrenes pågangsmot i å møte krisen og forhindre smitte har vært til etterfølgelse. Nå må vi finne ut hvordan vi skal bevege oss fremover i en tid der vi skal leve samtidig som vi skal slå ned på smitten. Koronaviruset er et hinder på veien, men arbeidet for at teater skal være en tilgjengelig kunstform for alle som vil i tillegg til for dem som ennå ikke vet hvor fint det kan være, må være et overordnet mål. Teatret trenger publikum og publikum trenger teatret også når det er en pandemi på gang.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER