S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Vilde Standal Bøyum – 25. oktober 2021

Det som ingen ende har

Foto: Tale Hendnes. Ljosdesignar: Ingeborg Olerud. Kostymedesignar: Ali Hazara


Publisert
25. oktober 2021
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Dans

How to die – Inopiné Premiere 6. februar 2020, Norrlandsoperan, Umeå, Sweden. Bærum Kulturhus 21.-23. oktober 2021. Anmeldt 23. oktober 2021.

Konsept, koreografi og dans: Mia Habib Konsept og forskningskurator: Namik Mackic Kunstnarisk rådgjevar: Steinunn Ketilsdottir Dansarar: Charlotte Madeleine Utzig, Otto Ramstad, Nina Wollny, Jean-Baptiste Baele Lyddesignar: Jassem Hindi Ljosdesignar: Ingeborg Olerud Produsent og internasjonal formidlar: Siri Leonardsen Kostymedesignar: Ali Hazara Forskarar: Marie Kraft, Ashkan Sepahvand Kostymekonsulent: Christina Lindgren Scenografikonsulent: Trond Solberg Produsent og dagleg leiar: Grethe Henden Før-produksjon: Kira Senkpiel Foto: Tale Hendnes/Dansens Hus

I samarbeid med: Norrlandsoperan Umeå Støtta av: Kulturrådet I co-produksjon med: Black Box teater/Oslo Internasjonale Teaterfestival, Dansens Hus Oslo, BIT Teatergarasjen Bergen, Rosendal Teater og DansiT Trondheim


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/det-som-ingen-ende-har/
Facebook

Mia Habib gjev oss ein konstruksjon som blir demontert, men den blir ikkje avslutta.

Overveldande. Det er kjensla eg sit att med etter å ha sett How to Die, Inopiné på Bærum Kulturhus. Eg fekk ei aning om at det kunne bli ei heftig oppleving då eg fekk tilbydt øreproppar på veg inn til kulturhuset si store scene. Vi blei oppfordra til å flytte oss forsiktig over golvet då vi skulle finne seter i salen. Stolane stod plassert langs alle fire veggar i to rader, og dei stod vendt mot midten der ein merkeleg konstruksjon er blitt bygd opp. Det er eit uryddig, stort bygg, og eg tenkjer fort på noko etterlatt midt i ingenmannsland. Det minner også om noko Peter Pan kunne ha bygd og budd i. Eg ser ein stige av tre bunden saman av tau. Dei har brukt pallar av tre, lange greiner og tøy. Nokre tønner av metall er sett oppå kvarandre og ser ut som ei industriell pipe.

Dansarane er på golvet frå starten når publikum kjem inn. Dei er iført ei kvit heildrakt med forskjellege mønster på. Eg ser raude roser og paljettar sydd inn. Draktene gir dei ein jordnær vibb, ein effekt eg likar godt. Musikken er også i gang, men det tar litt tid før eg tenker over den. Den er hypnotiserande gjentakande og cirka fem tonar blir spela om att og om att medan dansarane beveg seg rundt på scena. Dei startar å byggje ned konstruksjonen av tre, og dette brukar dei lang tid på. Det er mykje som skal demonterast, men det gjer også at eg lurer på kva som skal skje når alt av tre ikkje lenger heng saman.

Den einsforma nedbygginga endar og dansarane stoppar. Musikken bygg seg opp, medan dansarane sakte løfter armar i vêret. Andleta til dansarane som er vendt mot meg uttrykk redsel, og armane strekk seg lenger og lenger opp, inntil dansarane står på tærne. Musikken verkar effektivt her, då det er nokre riff som minner meg om skot frå maskingevær. Her kjenner eg at øreproppane kjem godt med, då lydnivået fortsett å auke. Ljoset endrar seg og to røykmaskiner spyr røyk frå kvar side av rommet. Dansarane hiv seg ut i ein kaotisk dans på forskjellege stadar i rommet medan ljoset blinkar febrilsk mellom blått og kvitt. Etterkvart kjem det også flimmer av raudt, og med den ville dansen tenkjer eg på uttrykket ‘å sjå raudt’. Ljoset er neonbasert, og til mi overrasking ser eg små prikkar lyse opp kringom heile rommet; det er øreproppane som lyser. Dette er ein artig effekt som får meg til å smile. Det er alltid kjekt når den minste detalj får plass i framsyninga, så dette likar eg godt.

Den andre delen av verket tar sted ute ved Sandvikselva. Fire bål er plassert ved Byscena og vi får sjølv velje kva bål vi vil gå til. Det betyr at eg berre får høyrt ein historie, og eg får høyre Otto Ramstad sin. Det er ein utruleg forteljing eg får høyre om symbiose, om at sopp er nærmare i slekt med dyr enn med planter. Det er ein forteljing om korleis alt heng saman, og korleis det verkar som om liv ikkje har ein avslutning. Det er denne forteljinga om hans tap av sin barndomslærar som knytt verket saman for meg. Det eg så vidt kunne ense frå den fyste delen vart definert av Ramstad sin forteljing. Eg ville likt å vite om eg hadde fått same openbaring om eg hadde høyrd på ein av dei tre andre forteljingane.

Det som er så fint er måten begge delane av verket ender på. I slutten av fyste del, sit publikum med greiner, kvistar og plankar i fanga våre. Dansarane har lagt dei der, og ingen veit heilt kva vi skal gjere med det som var rammene til trekonstruksjonen i byrjinga. Og så sit publikum aleine. Dansarane har etterlatt oss på scena, sjølv om vi sit i forventning på at noko meir skal skje. Det blir ein stille utgang frå store scene, og eg lurer på kva som vil skje vidare. I slutten av andre del er det enden av forteljinga frå ein av dei fire dansarane som er avslutninga på verket, men det kjennest ikkje som ein ende. Vi kan bevege oss fritt i parken etterpå, og vi klappar ikkje for ensemblet slik ein gjer på slutten av dei fleste verk.

Kjensla av å vere overvelda kjem av dei sterke inntrykka verket gjev, då spesielt med tanke på korleis musikken byggjer seg opp og ned, korleis ljoset blinkar og tempoet på koreografien. Måten framsyninga går brått fram og tilbake mellom det valdsame trykket og det dørgande stille gjer at eg føler eg har vore med på eit ritual. Den overvelda kjensla kjem av å vere mentalt utmatta etter alle desse inntrykka, og hadde det ikkje vore for forteljinga i andre del, ville eg nok sete att med ei kjensle av noko overflatisk. Men forteljinga blei knytt saman med nedbygginga og oppbygginga av trekonstruksjonane i fyste del på ein måte som fekk alt saman til å gå opp i ei høgare eining og gjer at det heile ikkje får ein ende.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no