- Det gir ikke mening at vi skal tas ut av ordningen nå

I slutten av august vedtok fagutvalgene for teater og dans i Kulturrådet å bevilge kunstnerskapsstøtte til fem nye kompanier. Dette er første tildeling etter at ordningen som tidligere het basisfinansiering skiftet navn i fjor. Med navnebyttet ble det også gjort noen andre endringer, den såkalte 12-årsregelen som sa at kompanier ikke kunne få støtte i mer enn 12 år ble for eksempel fjernet. Det ble også slått fast at det skulle bli lettere å falle ut av ordningen etter først å ha fått støtte. Når fem nye kompanier nå har fått støtte er det også tre kompanier som har vært lenge på ordningen som har fått avslag. Ingun Bjørnsgaard Prosjekt (IBP) har mottatt basisfinansiering siden 2010, winter guests siden 2012 og Goksøyr & Martens siden 2014. Nå står de alle uten støtte fra og med 2020.

Vi har snakket med Ingun Bjørnsgaard, kunstnerisk leder for IBP om hva det betyr for dem å få avslag på søknaden om kunstnerskapsfinansiering

Hva betyr det for dere å ha fått avslag på støtte?

Det betyr at vi ikke kan arbeide slik som vi gjør i dag, og at arbeidet vårt stoppes opp. Vi håper at annen støtte vil komme på plass, men siden det per i dag ikke eksisterer andre ordninger for mer stabile og solide tilskudd, vil aktiviteten vår gå ned, og i verste fall stoppe helt opp. IBP består i dag av en liten og effektiv stab, som gjennom produksjon og turnéer i inn- og utland skaper unike arbeidsplasser for dansere i det frie feltet, komponister, lyd- og lysdesignere med mer. I år har vi 16 dansere prosjektansatt i IBP, hvorav flere også er ansatt i Skuespiller- og danseralliansen (SKUDA). IBP har turnert til Tyskland, Peru og Italia i år, og er i gang med viktige samarbeidsavtaler for årene som kommer. Vi er nå i full gang med en ny produksjon og utover høsten skal vi på Norges-turné. Vi har både mottatt og fått avslag på prosjektstøtte fra Kulturrådet opp igjennom årene, men det er først de siste ti årene at vi har fått solide tilskudd gjennom basisordningen. Det gir ikke mening at vi skal tas ut av ordningen nå når vi er kommet opp på dette nivået i kunstnerskapet

Kulturrådet har vært tydelig på at noen må ut. Var dere forberedt?

Når man hele tiden søker om støtte er man jo klar over at det er en sjanse for at man ikke får det. Også de siste ti årene på Basisfinansiering har vi søkt og fått støtte for perioder på maksimalt fire år. Vi vet at vi må skrive svært gode søknader, men akkurat nå føler vi ikke at det har hatt noe å si i det hele tatt. Jeg har i hele mitt yrkesliv søkt støtte, fått avslag og tilsagn, og levd med denne usikkerheten. Vi forstår og er enig i at andre også må få slippe til på ordningen, men vi synes det er oppsiktsvekkende at Kulturrådet nå kaster ut kunstnerskap de har bygget opp, i håp om at noen andre skal ta imot, for så å ta inn hele fem nye på ordningen. Dette gjelder jo også flere enn oss.

Er noe av problemet at det ikke finnes noen annen mulighet?

Ja, absolutt. Vi har blitt oppfordret til å søke flerårig prosjektstøtte, og fått beskjed om at denne er justert for å ligne mer på basisordningen, men vi kan ikke se at den gjør det. Tilskuddene på prosjektstøtteordningen er vesentlig lavere, og det er høy konkurranse om midlene. Vi måtte kaste oss rundt og få inn en søknad der, som vi får svar på i november, kort tid før vi slutter å få midler fra den ordningen vi er inne på nå. Vi har folk ansatt og behov for å planlegge. Det føles veldig useriøst. Det er ingen tegn til at det skal komme en annen politisk løsning. Det snakkes om det, men det finnes ingen annen løsning nå, og det er ikke noen tegn til at det skal skje. Alle midlene til dansekunst er i dag plassert i Kulturrådet og der bestemmer fagutvalgene.

Hva tenker du om fagutvalgenes avgjørelser?

Selvfølgelig må det komme nye til, men problematikken virker å dreie seg om at sånne som meg står i veien for «den nye generasjonen». Kulturrådet spisser det veldig og spiller på motsetninger. Det blir veldig snevert. Jeg mener at Kulturrådet overdriver når de snakker om at grupper som oss blir til institusjoner, og jeg synes det er provoserende. Det er også uklart for oss hva de her legger i begrepet institusjon. Én ting er at det faktisk er veldig få institusjoner for dans, noe som gjør dansen sårbar, men på den annen side er det ikke det vi bygger opp heller. Vi er et lite ensemble, med et nettverk av frilansere som også tilhører forskjellige grupper. Da er man med på å opprettholde et viktig felt, mer enn å drive med institusjonsbygging. Det er innenfor et stort mangfold at samtidsdansen klarer å holde seg levende. For meg er dette et viktig aspekt, å bidra til at mange dansere er i arbeid, samtidig som jeg som koreograf får muligheten til å utvikle en tydelig signatur og fordypning. Dette virker det som om Kulturrådet og fagutvalgene er helt likegyldige til. Det er et paradoks, og veldig trist, at Kulturrådet, som har styrket og utviklet IBP, nå stopper oss helt.