Bilde fra generalprøven til Stormen på Vinterpalasset. På bildet kan man se kontrolltårnet. I enkelte utgaver av bildet ble tårnet redigert vekk, og bildet ble brukt til å illustrere den faktiske, historiske revolusjonen fremfor iscenesettelsen av den.

Den teatrale revolusjonen

Tre år etter den russiske revolusjonen iscenesatte Nikolaj Evreinov den større og mer virkningsfullt enn den historiske revolusjonen noen gang var.

7. november 1917 ble Vinterpalasset i St. Petersburg stormet av bolsjevikene, den største kommunistiske grupperingen i Russland. Det hadde vært en revolusjon i februar samme år da tsar Nikolaj 2. ble tvunget fra tronen, og en ny midlertidig interrimregjering ble satt inn. Da bolsjevikene stormet palasset, som var hovedsete for regjeringen, måtte statsminister for interrimregjeringen, Alexander Kerenskij, flykte. Revolusjonshelten Vladimir Iljitsj Lenin tok makten, og det som ble Sovjetunionen ble sendt ut i borgerkrig. I 1920 begynte landet og det nye regimet å komme seg til hektene igjen, og det ble vesentlig å bygge opp revolusjonen som en avgjørende og omveltende historisk hendelse. Til treårsdagen for revolusjonen ble regissøren Nikolai Evreinov hentet inn for å iscenesette og gjenskape revolusjonen fra tre år tidligere.

Den amerikanske performanceteoretikeren Richard Schechner skriver i boken The Future of Ritual at revolusjoner i sin innledende fase er karnevaleske. Revolusjoner kan være folkefester med egne regler, en periode der hemningene slipper og man føler et dypt fellesskap. Den russiske revolusjonen var innledningsvis ingen fellesskapsøvelse. Det var ingen karnevaleske hierarkiendringer. Kanskje var det nettopp derfor viktig å iscenesette hendelsen. Med gjenskapingen oppnådde revolusjonens seierherrer og Evreinov å skape en versjon av revolusjonen som overgikk det som hadde skjedd tre år tidligere.

Et skudd i natten
Forestillingen begynte i 22-tiden på kvelden på plassen foran Vinterpalasset i byen som på det tidspunktet het Petrograd, og som noen år senere skulle bli omdøpt til Leningrad før den igjen fikk det opprinnelige navnet St. Petersburg tilbake. Det hele ble satt i gang av et skudd i natten. På plassen foran palasset stod det to store plattformer eller forhøyninger, én for de røde styrkene og én for de hvite. Mellom dem var det en bro. På toppen av den store søylen som står midt på plassen var det plassert en lyskaster som vekslet på å belyse de ulike plattformene og selve palasset. På broen mellom plattformene spilte et orkester Marseillaisen. Sangen, som har vært den franske nasjonalsangen nesten helt siden deres revolusjon i 1789, ble også forbundet med den russiske interrimregjeringen som ble dannet etter at tsaren ble fordrevet fra tronen tidligere det samme året.

På den hvite forhøyningen kunne man se skuespillere og dansere som spilte regjeringen og statsminister Kerenskij. De holdt et møte der det skulle avgjøres om Russland skulle trekke seg ut av første verdenskrig eller ikke. Dette ble avbrutt av lyder fra den røde forhøyningen. Der kunne man se arbeidere, kvinner, barn og handicappede bevege seg slitne hjem fra fabrikkene. Man kunne se skadede soldater under broen som stimlet sammen fordi det var blitt erklært at nye tropper måtte samles. Samtidig kunne man se kapitalister som brukte de store magene sine til å dytt sekker fulle av penger i retning Kerenskij mens ministrene samlet verdisaker i en haug. Sakte, men sikkert kunne man høre ropene øke i styrke fra den røde plattformen: «Lenin, Lenin, Lenin.»

25 x Kerenskij, 30 x Lenin
På den hvite siden var det 25 ballettdansere som alle spilte Kerenskij mens det var 30 som spilte Lenin på den røde siden. Det var av avgjørende betydning at det var flere Leniner enn det var Kerenskijer. Marseillaisen ble etter hvert overdøvet av Internasjonalen. Innledningsvis hadde Marseillaisen blitt spilt høyt og tydelig, men gradvis ble den vanskeligere å høre, og sangen ble spilt falskt mens bevegelsene til skuespillerne og danserne rundt ble mer kaotiske. Samtidig kunne man altså høre Internasjonalen overta lydbildet mens aktører stimlet sammen rundt et rødt flagg på den røde forhøyningen. De sang Internasjonalen gjentatte ganger før deltakere fra den røde siden gikk over broen og angrep de hvite.

To biler kom kjørende inn på plassen og evakuerte Kerenskij og ministrene inn i palasset mens bevæpnede soldater fra Den røde armé og arbeidere fulgte etter mens det var slåssing på broen mellom plattformene. Nå ble palasset belyst for første gang, og skyggekamper ble synlige gjennom vinduene. En kanon ble avfyrt fra skipet Aurora som lå til kai på den nærliggende elven Neva, og 40 000 mennesker begynte å synge Internasjonalen mens palasset ble opplyst av røde stjerner. Skipet Aurora spilte også en viktig del av den faktiske revolusjonen i 1917, og skipet ble brukt som symbol i regimets propaganda i årevis etterpå. Nærværet av skipet i forestillingen var derfor av stor symbolsk betydning. En siste komisk ting skulle avslutte forestillingen: Kerenskij ble sett flyktende i kvinneklær før det hele ble avsluttet med en parade og fyrverkeri.

Store menneskemengder
Det er usikkert hvor mange mennesker som egentlig deltok i forestillingen. Teaterhistorikerne synes å enes om at det var flere mennesker på den røde enn på den hvite siden, og teaterhistorikeren František Deák skriver at det var 2685 aktører på den hvite siden og at det inkluderte 125 ballettdansere, 100 sirkusartister og 1750 statister. I tillegg skal det da altså ha vært flere enn dette blant de røde. Hvis man inkluderer tilskuere, antas det at det var mer enn 100 000 deltakere i hendelsen. Dette overgikk på alle mulige vis det antallet som hadde vært til stede under hendelsen i 1917 som kanskje mer enn det kan omtales som revolusjon ut fra performanceteoretiske begreper, må anses som et statskupp.

Det regimet og Evreinov oppnådde med denne storslåtte forestillingen var å skape en hendelse som tok innover seg alle de teatrale aspektene ved en revolusjon, men som ikke hadde vært en del av den faktiske historiske hendelsen. På den måten gjorde de revolusjonen til en iscenesatt, karnevalesk fellesskapsøvelse. Det var ikke spørsmål om hvor hierarkiene lå i denne forestillingen, Lenin står frem som den øverste seierherren, men innenfor leken er det Kerenskij som rives ned fra tronen. Dette kunne ha en samlende og karnevalesk funksjon formidlet gjennom en stor, regissert folkefest. Evreinov skapte her en teatral verden som overgikk den hverdagen.

Som regissør og teaterteoretiker var Evreinov opptatt av teatrets rolle som lek i livet, og han sammenligner liv uten teatralitet med mat uten krydder. Det er interessant at Evreinov ikke sympatiserte med bolsjevikene, og i 1924 emigrerte han til Frankrike. Han var heller ikke spesielt opptatt av at teatralitet var noe som krevde store menneskemengder, tvert i mot er han blitt kjent som én som argumenterte for teatralitet som indivduell erfaring. I Stormen på Vinterpalasset ble han imidlertid utdelt et lerret det selve livet kunne teatraliseres og hvor hver enkelt tilskuer og deltaker kunne gjøre livet hakket mer teatralt. På den måten ble muligens hans egne interesser for en tid forent med bolsjevikenes.

 

Beskrivelsen av forestillingen er basert på Huntley Cartes øyenvitneskildring i boken The New Theatre and Cinema of Soviet Russia fra 1924Se ellers litteraturliste i faktaboksen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER