Foto: Ben Mergelsberg. Lysdesign: Minna Tiikkainen. Scenografi og kostymer: Cristina Nyffeler

Den store stillheten

The Quiet er en overveldende, intens opplevelse som setter seg dypt under huden og blir der en stund.

Mitt første møte med arbeidet til Jefta van Dinther var i 2015 da jeg så forestillingen As It Empties Out på Dansens Hus. Den intense, fysiske opplevelsen sitter fortsatt godt i minnet og kroppen. Van Dinther er opptatt av hvordan menneskets indre landskap uttrykkes rent kroppslig. Ved hjelp av et tett samarbeid med Minna Tiikkainen (lysdesign), David Kiers (lyddesign) og Cristina Nyffeler (kostyme og scenografi) forsterkes det sanselige og skaper en verden der tid og rom får en alternativ dimensjon. The Quiet har et mer konkret narrativ enn det jeg har sett av ham tidligere, men bærer likevel preg av et spesifikt bevegelsesspråk og det kroppslige uttrykket i sentrum.

Utøverne består av seks kvinner i alderen 40 til 60 år. Alle har mange år med dans bak seg, og de har alle hatt innvirkning på koreografens kunstneriske utvikling. Van Dinther har vært interessert i konseptet tid, og utforsker hvordan man kan transformere den og manipulere den. The Quiet tar også for seg tiden som noe som er knyttet til en uunngåelig aldringsprosess. Men hvor er vi egentlig på vei hen?

En mørk, mystisk verden
Vi kommer inn i et mørkt rom. På scenen er noen metallstenger formet som noe som ligner på en skisse av et hus. Er huset nedbrent eller er det et hus som holder på å bli bygget? Under huset er det grå gulvbrikker, det ligner på sånne man kan pusle sammen. Fem skikkelser, som er kledd i lyse topper, boblevest, skjørt og joggesko, forflytter seg langsomt med små rykninger. Fokuset deres er på gulvet, og de krumme ryggene gir meg umiddelbart assosiasjoner til bestemødre. Lydbildet er en konstant during. Det er lyden av å være ute på kvelden. Jeg hører noe pulserende i det fjerne. Er det musikken fra en nattklubb? Er det trafikklyder? Vinden? Stillheten. Jeg forestiller meg at vi befinner oss i en øde, forlatt, alternativ verden. En slags skygge eller et skjelett av virkeligheten.

De fem utøverne har et tydelig indre fokus. De har en konstant knaende bevegelse som skaper sammentrekninger i magen og brystet. Dette resonnerer fysisk hos meg. Det er som om de har en skapning inni seg som prøver å komme ut. Hverdagslige gester med hender og hodet er en del av bevegelsesspråket, men de krumme ryggene og de unaturlige rykningene gir en umenneskelig kvalitet. Vi hører en mannlig stemme si: “Is this where it starts?” En kvinne svarer: “Yes, you could say that.” Dialogen fortsetter, og jeg ser for meg en dialog mellom en lege og en pasient. Stemmen blir etter hvert en forlengelse av kvinnene på scenen som beveger seg til teksten. Nesten mekanisk og robotaktig: “You keep walking and walking”. Kvinnene går sakte mot et felles punkt med en enorm motstand i kroppen. Mot det ukjente? Mot døden? De drar med seg en svart stol i hver sin hånd mens de går, som om de holder fast ved noe.

De åpner etter hvert en dør i gulvet, og et rødt lys kommer opp. Er dette undergrunnen? Vi hører en forvrengt lyd av sang. Tonen er melankolsk og lengtende. Kvinnene svarer med sang tilbake. Lyset fra undergrunnen er skiftende. En storm av energi kommer over utøverne og får dem til å riste og bevege seg nesten krampaktig. Bevegelsene og musikken blir mer repeterende, fragmentert og intens, før den finner roen igjen. De fem kvinnene går gjennom ulike tilstander og ritualer som glir inn i hverandre uten begynnelse eller slutt.

Falmende minner
The Quiet er en psykologisk thriller som med sitt konstante, intense driv langsomt lokker meg dypere inn i sin mystiske verden. Det tar ikke lang tid før man dykker inn med hele kroppen og går inn i en hypnotisk tilstand. Stemningen er mørk og dyster, men har en overraskende letthet over seg. Det er kanskje denne kontrastfylte opplevelsen som er det mest gripende i forestillingen. Van Dinthers forestillinger er blitt omtalt som performativt dop, og det er akkurat slik det føles. Jeg vil ikke at det skal ta slutt og vil bare ha mer og mer.

I ettersnakken nevner van Dinther filmen Marjorie Prime som en inspirasjonskilde til både tekst og tematikk. Det er en science fiction-film som handler om en gammel kvinne som ved hjelp av et dataprogram gjenkaller sin døde ektemann som et hologram. Kvinnen bruker dette som et slags desperat forsøk til å oppbevare og gjenoppleve sine minner. Teksten, scenografien og bevegelsesmaterialet har flere referanser til minner. Huset minner om et slags barndomshjem. På et punkt bygger utøverne et telt og går inn i det som om de er tilbake i barndommen. Gulvbrikker brukes også som et symbol på barndom eller på det å prøve å pusle sammen minnene. Et minne er alltid i ferd med å forsvinne. For en eldre person, og spesielt mennesker med demens, er denne prosessen mer brutal. Jeg kan se for meg smerten av å grave i sitt falmende minne. Det er smertefullt å miste sine minner, for når vi mister dem mister vi oss selv. Hva er det som står igjen når minnene blir glemt?

Omfavne den store stillheten
Mot slutten av forestillingen står de fem utøverne vendt mot lyset. Armene strekker seg opp, og de bøyer hodene bakover som om de tilber eller overgir seg til lyset. Det er som en evig, langsom utpust. De omfavner skjebnen og tidens brutalitet, og en nytelse og en varme vokser i kroppene deres. De våkner opp fra sin transelignende tilstand, som om de plutselig husker noe. De går inn i huset og begynner å dra gulvbrikkene fra hverandre. Den skinnende svarte undergrunnen kommer frem. Det mystiske, store, svarte hullet vi alle kommer fra og er på vei mot: En evig runddans vi alle befinner oss i.

Jefta van Dinther har enda en gang skapt en intens emosjonell opplevelse som rokker ved noe dypt inni meg jeg ikke helt kan forklare. The Quiet graver i undergrunnen både helt konkret på scenen og kroppslig, og tar meg med på en reise som fester seg fysisk i kroppen. Utøvernes prosess stammer hele tiden fra det indre. Den insisterende, indre motivasjonen krever et intenst fokus og lytting som gjør at man blir sårbar som tilskuer. Hele kroppen er investert i en prosess og reise gjennom utmattelse, lengsel, sorg, rastløshet, lettelse, fred, ro som til slutt etterlater en overveldende tomhet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER