Den pedofile djevelen i forkledning

I et stort, staselig 1800-talls herskapshus i Oscars gate på beste Frogner i Oslo ligger TBS Gallery. Initialene står for den 80 år gamle skulptøren og maleren Tore Bjørn Skjølsvik, som hele galleriet er viet til. Hans skulpturer står overalt, både ute i hagen og inne. I en stor, drivhusliknende bygning på baksiden av hovedhuset står en lang rekke byster oppstilt langs veggen, og i den ene enden av rommet står en liten, opphøyd scene. Her har et skuespill skrevet av ingen ringere enn Odd Nerdrum nylig hatt premiere. Jeg ankommer stedet dagen etter Det Norske Teatrets premiere på Bestialitetens historiesom er basert på hovedverket til en av Nerdrums i utgangspunktet viktigste inspirasjonskilder, hans gamle lærer på Steinerskolen Jens Bjørneboe.

Odd Nerdrum er en figur det er lett å gjøre seg morsom på bekostning av. Noe han jo rett som det er selv inviterer til, sist da han protesterte mot at hans «skattepenger blir brukt til å finansiere avføring på offentlig scene». Det var selvsagt det berømte youtube-klippet med Vegard Vinge, heftig eksponert av den såkalte Sløseriombudsmannen, som utløste protesten. I stedet mente Nerdrum at pengene som Vinge får burde brukes til å kjøpe inn hans egne verk, alternativt betale ned bompengegjeld «som så hardt rammer det norske folk».

En viktig norsk kunstner Men det er fort gjort å stirre seg blind på sånne utspill og glemme at Odd Nerdrum er en viktig norsk kunstner. Ett av hans hovedverk er maleriet Mordet på Andreas Baader, som hang over den brede trappeoppgangen på Studentsenteret i Bergen hvor jeg hadde min daglige gange mot slutten av 1970-tallet. Maleriets påstand er altså at terroristen Andreas Baader ikke begikk selvmord i Stammheim-fengselet, slik tyske myndigheter påsto. Måten det er malt på, det dramatiske, rembrandtske klassisk-figurative formspråket som gjør Baader til en martyr, utgjorde en viktig del av maleriets kraft. Det traff essensielle, samtidige politiske og åndelige nerver, ja, selve tidsånden på en måte som jeg ikke har sett mange andre har klart. En tidsånd den gamle anarkisten Nerdrum selv i ettertid har gjort alt han har kunnet for å distansere seg fra. Spørsmålet er imidlertid om det, i stedet for å frigjøre ham fra samtida, bare har kommet i skade for å drive ham langt inn i en annen del av tidsånden hvor han frivillig eller ufrivillig deler seng med ultraliberalistene på ytre høyre fløy.

Hadde kunsthistorikeren Øyvind Storm Bjerke fått det som han ville, hadde det modernistiske Henie-Onstad kunstsenter, hvor han (og jeg) var ansatt på 1980 og -90-tallet, påtatt seg ansvaret for den definitive retrospektive Odd Nerdrum-utstillingen. Det er lett å forestille seg at dersom dette hadde skjedd kunne nyere norsk kunsthistorie sett annerledes ut. Vi befant oss da midt i den postmoderne gullalderen, som på sett og vis gjorde alle til postmodernister, inkludert den tidligere Joseph Beuys-eleven Odd Nerdrum. Da ville kanskje Nerdrums mer eller mindre pålagte og/eller selvpålagte outsiderstatus vært vanskeligere å etablere, begrunne og vedlikeholde.

Syk kunstideologi Han mener nå at en institusjon som Norsk Kulturråd burde nedlegges. De er, ifølge ham, «tjenere av en syk kunstideologi», en «internasjonal konspirasjon med tyske aner» hvis prosjekt er å «forvirre og avlede oss til å fornekte våre sanser» og «nedbryte den klassiske sivilisasjon». Han mener at en av opphavsmennene til denne ideologien er filosofen Immanuel Kant (1724-1804) med sin vektlegging av fornuft, renhet, orden og plikt.

Dette har maleren altså skrevet et skuespill om, Immanuel Kants siste dager, som visstnok ble antatt ved Nationaltheatret i 2003 men aldri oppført. Nå er det altså blitt satt opp ved hjelp av privat finansiering, i et samarbeid mellom tidsskriftet Sivilasjonen og TBS Gallery. Sivilisasjonen er et tidsskrift i Nerdrums ånd, «for klassisk kultur og filosofi», med minst to av mesterens egne barn, Bork og Aftur, i redaksjonen. Sistnevnte har både regissert og spiller i forestillingen sammen med den andre broren, maleren Öde. Barna stiller opp for faren sin! I tillegg har de klart å få med seg Per Christian Ellefsen til å bekle hovedrollen og Kristoffer Hivju til å håndtere dramaturgien. Promovideoene gir inntrykk av en entusiastisk gjeng. «Wow, for et stykke!», utbryter Per Christian Ellefsen.

Modernistisk maltraktering I et intervju med regissør Aftur Nerdrum i Sivilisasjonen legges lista høyt. Det varsles at vi har et stykke «kvalitetsteater på klassisk vis» i vente, dette som et positivt alternativ til alle teateroppsetningene her til lands som har «vært begredelig i generasjoner, med modernistisk maltraktering av klassikere». Det hele foregår i Immanuel Kants arbeidsværelse hvor det står et skrivebord og en gammel klokke som er stanset. Der sitter den aldrende Kant (Per Christian Ellefsen) og skriver. Rundt ham tripper tjeneren (Fredrik Hermansen) og tjenestepiken (Aftur Nerdrum). Det forberedes til fest og høytidelighet neste dag da filosofen skal tildeles et æresdoktorat. Men så skjærer det seg: På natta oppsøkes han av spøkelset etter Han van Meegeren (Öde Nerdrum), den nederlandske maleren som var notorisk kjent som forfalsker, spesielt av den nederlandske barokkmaleren Johannes Vermeer. Unge Nerdrum er kledd i bare et lendeklede og malt hvit over hele kroppen og i ansiktet. Samtalen med Meegeren snur opp ned på Kants liv og tar form av en syndsbekjennelse hvor det etter hvert kommer fram at han lever et skjult liv som pedofil skaphomse. Nå går det for alvor utfor med den gamle filosofen, og han ender opp på gulvet ydmyket og avslørt, uten pudderparykk og med buksene rundt anklene.

Svin på skogen Denne vendingen i historien er selvsagt bare spekulasjoner fra Nerdrums side, ut fra logikken at en ugift, barnløs mann som er så opptatt av renhet nødvendigvis må ha noen svin på skogen. For meg er denne typen fiksjonalisering helt i orden, så lenge det understrekes at det er fiksjon. Men jeg kan skjønne at faghistorikere og filosofer steiler. I disse fake news-tider vet jo alle at man kan komme unna med hvilke som helst påstander, bare de er ekstreme nok. Det Nerdrum gjør er jo i praksis å omskrive historien slik at den passer inn i hans eget verdensbilde. Det er Immanuel Kants skyld alt sammen. Han er modernismens far, den pedofile djevelen i forkledning, den historiske årsaken til at Nerdrum og hans disipler må leve et liv som utstøtte på utsiden av samfunnet. Og Kulturrådet er pedofilosofens budbringer i vår tid.

Men så var det forestillingen. Fungerer den, som teater? Svaret på det er Per Christian Ellefsen. Han er en gudbenådet skuespiller av den gamle skole. Han har alt: stemme, mimikk, kropp, scenisk tilstedeværelse. Han spiller på hele repertoaret sitt og gjør Kant til en Ibsensk figur som rives i stykker av tvil, tro og skam. De fleste skuespillere vil vokse på å ha gode medspillere. Dette ser ikke ut til å bety noe for Ellefsen. Han setter alle andre i skyggen og evner å gjøre sine medspilleres svakhet til sin egen styrke. Gi ham kladdeboka til en elev i grunnskolen, en gammeldags telefonkatalog eller en diskusjonstråd under et kattebilde på Facebook og han gjør det til stor dramatikk.

Hjelpeløst stiv På sett og vis gjør han sine medspillere en tjeneste ved å overstråle dem. På den måten kan de heller ikke kritiseres for å gjøre seg bort. Her er unge Öde Nerdrum et unntak. Han er allerede blitt anerkjent som en talentfull maler, men det må være lov å si at skuespiller er han ikke, hjelpeløst stiv som han er på scenen både i kropp og stemme.

Det er likevel noe rørende over dette prosjektet, som jo dypest sett er en kjærlighets-, støtte- og tillitserklæring fra Nerdrumbarna til sin hardt prøvete far. Det Immanuel Kants siste dager handler minst om er Immanuel Kant. Det handler ganske mye om Per Christian Ellefsen. Men mest av alt handler det om Odd Nerdrum. For at det ikke skal være løgn står Tore Bjørn Skjølsviks tause byste av ham plassert på skrå rett ved siden av scenen, godt synlig for alle hele veien.