Hoods. Black Box Teater 2014. Foto: Signe Becker
Del 1: Utforsker totalkoreografi
Publisert
26. februar 2014
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av
Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/del-1-utforsker-totalkoreografi/
INTERVJU: I forestillingen Hoods som har premiere på Black Box Teater i kveld, vil publikum få utdelt kostymer. – Vi ønsker at publikum skal føle at de er inkludert eller oppslukt i det som skjer, sier koreograf Ingri Fiksdal til Venke Sortland.
Ingri Fiksdal er sammen med Signe Becker premiereklar med forestillingen Hoods denne uken. Med den går hun enda lengre i ønsket om å inkludere publikum i forestillingssituasjonen. Alle får utdelt hvert sitt kostyme som de må ta på seg før de entrer scenerommet. Fiksdal og Becker ønsker å trigge en aktiv persepsjon og viske ut skillet mellom utøvere, publikum og scenografi. Hoods er også det første prosjektet Fiksdal gjør som stipendiat på Kunsthøgskolen i Oslo i stipendprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid.
Du har premiere på Black Box Teater med forestillingen ”Hoods” nå førstkommende onsdag. Kan du fortelle litt om prosjektet?
– ”Hoods” er et samarbeid mellom meg og scenograf og kunstner Signe Becker. Utøverne Ingeleiv Berstad, Kristin Helgebostad, Pernille Holden og Eivind Seljeseth, samt komponist Camilla Vatne Barratt-Due og lysdesigner Tilo Hahn har også vært viktige i utviklingen av forestillingen.
Vi har sett på hvordan uttrykksformene koreografi og scenografi i størst mulig grad kan blandes. Ett av grepene vi har gjort er å lage en scenografi bestående av menneskelignende dukker. Dukkene har på seg samme kostyme som de fire utøverne i forestillingen. Publikum får også utdelt et slikt kostyme, som de må ta på seg før de kommer inn i scenerommet. Prosjektet er et forsøk på å blande publikum, utøvere og scenografi, og se hvordan disse tre gruppene sammen kan involveres i en slags totalkoreografi.
foto: Signe Becker
Nesten-menneskelig Et annet aspekt ved prosjektet er en utforskning av forskjellen mellom det levende og det døde. Selv om dukkene kan se ut til å bevege seg som mennesker, er de jo laget av dødt materiale. Vi har latt oss inspirere av en teori som kalles ”The Uncanny Valley” som handler om hvordan vi mennesker impulsivt, som en emosjonell respons, frastøtes av ting som er nesten menneskelige. Vi er veldig kjappe til å gjenkjenne menneskets form i andre objekter, denne koblingen skjer umiddelbart. Hvis for eksempel vannflasken din hadde fått øyne og munn påklistret, ville du umiddelbart tenkt at den er søt. ”The Uncanny Valley” forklarer den reaksjonen som skjer når vi møter noe som er nesten, men ikke helt, menneskelig – når vi sanser at ett eller annet er feil uten at vi greier å plassere dette nøyaktig. Ulike fagfelt forklarer denne responsen med ulike mekanismer. Innenfor evolusjonsteori har man sett den som en måte vi mennesker beskytter våre gener på – vi viker fra det som ser nesten menneskelig ut fordi vi ikke vil pare oss med noen som er syke. Innen psykologien er responsen forklart med at vår redsel for å dø blir synlig i møte med dette nesten, men ikke helt, menneskelige.
Ønsker dere å fremkalle en slik reaksjon hos publikum?
– Ja, men det handler ikke primært om å lage skrekkteater. Det handler mer om å trigge en aktiv persepsjon – at publikum hele tiden må forholde og reforholde seg til det de sanser. Vi søker å skape en forvirring i forhold til kategorier og roller; i forhold til hvem som er hvem, hva som er levende eller dødt, hvem som har ansvar for det som skjer osv.
Publikum får utdelt kostyme når de kommer – hva ønsker dere å oppnå med dette?
– For det første blir alle i rommet anonyme for hverandre. Alle har samme kostyme, med hatt og et slags slør som dekker ansiktet. På denne måten kan publikum bevege seg rundt og gjøre som de vil uten at de blir identifisert. Vi lurer på hvilke muligheter dette åpner for publikumsdeltagelse.
Fellesskap – Jeg er ikke interessert i publikumsdeltagelse som tar form som teatral interaktivitet. Jeg ønsker å utforske om det er mulig å skape et slags fellesskap innad i forestillingssituasjonen. Et fellesskap der alle, utøvere og publikum, blir en del av forestillingen. På engelsk ville jeg snakke om dette som ”immersion” (nedsenkning eller dyp, mental involvering). Vi ønsker at publikum skal føle at de er inkludert eller oppslukt i det som skjer. For å hjelpe dem på vei plasserer vi publikum inne i scenerommet, omsluttet av forestillingens lyd og lys. Slik inkluderes de uten at de faktisk må gjøre noe.
Foto: Signe Becker
Har du noen formeninger om hvordan publikum kommer til å reagere på dette?
– I arbeidet med forestillingen har vi hele tiden tatt høyde for at det skal være mulig for publikum enten å sette seg ned som observatør langs veggen, bevege seg rundt i scenerommet, eller å delta sammen med utøverne. Vi har hatt noen testforestillinger, og vi er positivt overrasket over testpublikummets reaksjoner. Vi opplever at det oppstår en mellomting mellom deltagelse og observasjon; publikum beveger seg rundt i rommet en god stund. Når utøvernes materiale utvikler seg og bli større, finner de seg en plass hvor de blir sittende.
Jeg opplever at du har blitt tydeligere og tydeligere i ditt kunstneriske prosjekt gjennom forestilingene ”Night Tripper” (2012), ”Band” (2013), ”Urskog” (2013) og nå ”Hoods” – kan du si litt om denne prosessen? Hva har ledet deg dit du er nå?
– Jeg har vært interessert i to ting: Det ene er i hvilken grad publikum opplever at de er inkludert i forestillingen. Det er jo selvfølgelig ikke noe i veien for at en slik inkludering også kan skje når du sitter langt bak i en mørk sal, men personlig opplever jeg at et slikt tradisjonelt format gjør det vanskeligere. Det er vel nettopp derfor jeg er interessert i å jobbe med mindre formater, der publikum er fysisk nær det som skjer.
Utenfor representasjon Det andre jeg har vært interessert i er å se hva det koreografiske arbeidet kan produsere hos publikum, heller enn hva det kan bety. Jeg prøver, i den grad det er mulig, å jobbe utenfor representasjon – jeg er ikke interessert i at koreografien skal symbolisere eller vise til en bestemt ting. Jeg er opptatt av hvilke sanselige opplevelser koreografi kan skape. Dette utelukker jo selvfølgelig ikke assosiasjon, men jeg synes det er stor forskjell på å være bevisst hvilke flertydige assosiasjoner forestillingen kan skape, og et ønsket om at publikum skal lese noe spesifikt ut av den.
Interessen for dette begynte egentlig allerede med The Orchard Ballads (2011). Dette var det første prosjektet jeg gjorde på ganske lenge som var mer en danseforestilling enn en danseteaterforestilling. Jeg var nok ikke så artikulert i forhold til min agenda på dette tidspunktet, men jeg var opptatt av at bevegelsene ikke skulle bety noe annet enn det de var.
Du velger nesten utelukkende å vise dine prosjekter her på Black Box Teater i Oslo (BBT), hva ligger bak dette?
Jeg har samarbeidet med BBT siden jeg var ferdig med masteren i koreografi på KHiO i 2006, og med BBTs kunstneriske leder Jon Refsdal Moe siden han tiltrådte i 2009, så å vise forestillingene mine her ,føles naturlig. Vi har rett og slett et bra samarbeid som jeg opplever at det er verdt å følge opp. BBT har vært en viktig co-produsent for meg fordi de har jobbet sammen med meg, ikke bare presentert mine forestillinger. BBT har også vært viktig i forhold til formidling av mine forestillinger. De inviterte blant annet meg, Ingvild Langgård og Signe Becker til å være en del av den internasjonale, co-produserende og omreisende festivalen ”Up to nature” med forestilingen ”Night Tripper”. Deltagelsen her har vært viktig for internasjonalisering av mitt arbeid.
En annen viktig støttespiller i Norge har vært Sven Åge Birkeland og BIT-Teatergarasjen. De har co-produsert arbeidet mitt – både mitt eget og Fiksdal/Lies – siden 2006. BIT har blant annet inkludert arbeidet mitt i apap (advanced performing arts project), som er et europeisk internasjonalt kunstnerisk nettverk for produksjon og formidling av scenekunst.
I annen del av intervjuet snakker Venke Sortland med Ingri Fiksdal om stipendiatprosjektet hun er i gang med på Kunsthøgskolen i Oslo:
