Foto: Anne Valeur. Avbildet: Line Heie Hallem og Hege Aga Edelsteen. Scenografi- og kostymedesign: Even Børsum. Lysdesign: Kristin Bredal

Burlesk tragedie

Goliat på nye Vega teater spilles som en stilisert, burlesk tragedie, og har mange fine anslag. Likevel er det som om regissør og aktører ikke har våget å ta de siste avgjørende stegene inn i det sceniske landskapet de har etablert.

I løpet av det siste året har jeg daglig kunnet bevitne reisningen av Vega scene på det som en gang het Sirkustomta rett ved siden av kulturhuset Hausmania, hvor jeg holder til. Hausmanittene har ikke vært udelt begeistret for at denne striglete kolossen limer seg tett inn til huset og dermed legger lokk på det grafittiprydete landemerket, som siden begynnelsen av 2000-tallet har signalisert et kunstnerisk, politisk og eksistensielt alternativ midt i Oslos gentrifiserte bykjerne. Men nå står huset der, og man skal nok klare å finne en måte å leve sammen på i dette tradisjonsrike kvartalet. Vega scene tar jo selv mål av seg å være et alternativ, dels ved å presentere et tvers gjennom kunstnerisk fundert filmprogram og derigjennom bryte det privatiserte, kommersielle kinomonopolet. Dels ved å produsere og programmere aktuelt, dokumentarisk, teater med kort avstand fra idé til ferdig produksjon. Og ikke minst ved, fra første stund og uten forbehold, å erklære seg som «Hovedstadens eneste teater utelukkende dedikert til nyskreven dramatikk».

Mytologisk kraft
Vega teater har altså lagt lista høyt og må sies å ha hatt suksess allerede før premieren på åpningsforestillingen Goliat, skrevet på bestilling av Maria Tryti Vennerød. Teksten er utviklet ved dramatikerverkstedet Bergman studio ved Dramaten i Stockholm og nå også kjøpt inn av Dramaten.

Som tittelen forteller tar teksten avsats i den bibelske beretningen om kjempen, krigeren og mobberen Goliat som ble beseiret av den vesle gjetergutten David. Fortellingen har mytologisk kraft og brukes stadig som bilde på at de små og maktesløse kan beseire de mektige store ved hjelp av tro og kløkt. Bildet er blitt brukt som illustrasjon på alt fra de cubanske revolusjonære som startet krigen mot Batista-diktaturet med 12 dedikerte geriljakrigere, og vant, til det norske fotballandslagets seier over Brasil under VM i Marseille i 1998.

I Goliat går Maria Tryti Vennerød inn i historien med en helt annen vinkling. Moren og familieoverhodet Borgny fyller 50 og skal feire dagen med sine to voksne sønner David og Goliat. Den hjemmeboende lillebroren David er mors lille gullgutt. Han gjør alt hun ber han om og passer på å rose henne så ofte han kan. Storebror Goliat er den fortapte sønnen som ankommer festen etter lang tids fravær, familiens sorte får som ikke slipper unna den rollen han siden fødselen er blitt tvunget inn i. Til alt overmål er den dominerende og manipulative moren demonstrativt høygravid med datteren Anette, som er til stede hele veien. Hun ser det hele med det ufødte barnets nullstilte, forutsetningsløse blikk. Scenen er satt for det klassiske familieoppgjøret, den nådeløse belysningen av all dritten som har samlet seg opp gjennom historien. Settingen kan sånn sett minne litt om danske Thomas Vinterbergs film Festen fra 1998. Maria Tryti Vennerød har skrevet en poetisk, stramt organisert tekst med mange åpninger og potensial for fortolkninger.

Stilisert tilnærming
Vega teater har i utgangspunktet valgt en stilisert, grotesk tilnærming til stoffet. Operaens maskør og parykkmaker, Julia Wilde, er blitt leid inn, og har skulpturert aktørenes hår og sminket dem hvite i ansiktene . De er påført hvert sitt stivnete ansiktsuttrykk og beveger seg som på kommando opp og ned i scenograf Even Børsums trappeformasjon etter sceneanvisninger som de selv framsier. Sceneskiftene markeres med korte blackouts. Skuespillerne omgås hele tiden en haug med uidentifiserte, lealause figurer som de bærer på, tynges under, bader i. Figurene bare er der, som ansiktsløse minner, spøkelser som de levende ikke slipper unna. Her inngis med andre ord ingen forventninger om noen form for psykologisk realisme.

Borgny (Hege Aga Edelsteen) står der, frodig utringet, i all sin gravide prakt med sin store, røde munn og stivnete smil. Lille, ufødte Anette (Line Heie Hallem) svever rundt i innvollene og fortidens figurer. Veteranen og pensjonisten Kai Remlow spiller påfallende nok den korrekte, vannkjemmete, slipskledde lillebroren David, mens 35 år yngre Herman Bernhoft gestalter storebror Goliat. Han er stor og kraftig, ser ut som han kommer rett fra fotballkamp, står beskjedent tilbaketrukket i et hjørne og ser veldig ukomfortabel ut. Han anstrenger seg for å komme familien i møte, gjør som han får beskjed om og blir kjeftet huden full av sin lillebror bare han åpner munnen. Han er et uønsket, uelsket barn, en klamp om foten, et hår i suppa, elefanten i rommet som gjør alt han kan for, og mislykkes med, ikke å være til bry. Bernhofts tause minespill, hans måte å bare stå der på, fanger oppmerksomheten og gjør vondt å se på. Det lover godt.

Siste avgjørende steg
Og likevel er det som om regissør Katinka Rydin Berge og aktørene ikke har våget å ta de siste avgjørende stegene inn i det sceniske landskapet de har etablert. Dette har i første rekke, og som vanlig hadde jeg nær sagt, å gjøre med måten replikkene er framsagt på. Det er blitt jobbet godt med ansiktsuttrykkene, det fysiske, bevegelsesmaterialet og omgangen med de scenografiske elementene. Men oppi alt dette er det som om stemmen er blitt glemt bort og dermed automatisk lander i det trygge psykologisk/realistiske/følelsesmessige leiet den er vant til å være i. Dette er et fenomen jeg til stadighet observerer. Hva det skyldes kan jeg bare spekulere i. At stemmen ikke skulle være like viktig som kroppen og ansiktet er det helt sikkert ingen som mener. Den tilsynelatende manglende bevisstheten om dette helt sentrale elementet i en skuespillers uttrykk må med andre ord være en godt rotfestet tradisjon og sedvane som kanskje skriver seg dels fra en missing link i de dominerende skuespillerutdanningene. Dels fra en manglende evne og vilje til å utforske, videreutvikle og utvide det egne materialet. Stemmen er et instrument med et potensielt enormt register som ikke er forbeholdt sangere og utenfor-allfarvei-skuespillerne i for eksempel Hausmania-naboen Grusomhetens teater, eller Odin Teatret og Institutet för scenkonst.

Burlesk tragedie
Historien og spillet i Goliat utvikler seg likevel til en burlesk tragedie med noen overraskende, absurde vendinger som gjør at det ikke stivner og blir kjedelig. Antakelig har det ikke vært noen enkel prosess å skape noe fra scratch i det helt nye, litt døde, historieløse rommet. Jeg velger derfor å la tvilen komme Vega teater til gode: Goliat vitner om entusiasme og vilje til å gå løs på den lange veien fram mot å skape et teater med en egen identitet og plass i Oslos scenekunstlandskap.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER