S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Frøydis Århus – 18. mars 2019

Blodfattig øksedrama

Tante Jane. Foto: Dag Jenssen. Scenograf og kostymedesigner: Ingrid Tønder.


Publisert
18. mars 2019
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

Tante Jane,

Det Norske Teatret, premiere 14. mars 2019

Av: Tore Renberg Regi: Fridtjov Såheim Scenograf og kostymedesignar: Ingrid Tønder Dramaturg: Mathilde Holdhus

Med: Marit Adeleide Andreassen, Pål Christian Eggen, Kristin Grue, Christian Ruud Kallum, Geir Kvarme, Nina Woxholtt

Meldt: 14. mars 2019


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/blodfattig-oksedrama/
Facebook

Oppsettinga av Tante Jane av Tore Renberg på Det Norske Teatret klarar ikkje å frigjere seg frå sitt største problem: At teksten er svak.

Tante Jane av Tore Renberg reiser primært eitt spørsmål hos meg som teaterkritiker: Kva kvalitetar har dramatikaren, teatersjefen, dramaturgiatet og regissøren sett då dei las denne teksten for fyrste gong? Repertoar er prioriteringar, så kva får Det Norske Teatret til å prioritere å setje opp denne teksten framfor veldig mykje anna? Kva får dei til å lande på at denne nyskrivne einaktaren av Tore Renberg vi berre realisere?

Tante Jane (Marit Adeleide Andreassen) er ei frustrert kvinne med øks som planlegg å drepe mannen sin (Geir Kvarme). Dei bur saman i eit hus som er fylt av kvite skinnmøbler, krom og rosa interiørdetaljer. Scenograf og kostymedesignar Ingrid Tønder har kledd Jane i trang dyreprint, nettingstrømpar og skai. I sann Thelma og Louise-stil dukkar det opp ei venninne, den gravide og cava-tørste Sussi (Kristin Grue). Dei har lova å støtte kvarandre ”forever and ever”, og legg ein godviljen til kan dei minne litt om Patsy og Edina frå den britiske komiserien Absolutt Fabelaktig.

Nevøen til Jane, Frank (Christian Ruud Kallum) og kameraten Jolle ( Pål Christian Eggen) dukkar opp som to rusa typar på jakt etter kontantar i huset til Tante Jane. Dei bryt seg inn same natta som Jane og Sussi planlegg mord, og vert liggande å sniklytte på planane. Ektemannen til Jane, Håvard, har sjekka opp søstera hennar, Pia (Nina Woxholtt) som også er mor til Frank. Når alle seks møtes i huset denne natta endar det med øksedrap og giftmord.

Liten grad av tillit til publikum Skodespelarane gjer sitt beste for å skape poeng ut frå ein tekst som så godt som manglar komisk presisjon. Handverket til Marit Adeleide Andreassen og Kristin Grue er det lite å seie på. Utgangspunktet for historia er heller ikkje den verste, kvinne med øks som kjenner at ho fortener betre, kunne godt ha fungert som farsemateriale om regi, rom og tekst hadde vorte handsama med meir kløkt. Dette syner seg allereie i kostymer og scenografi. Det visuelle hamrar inn poenga om klasselag og mangel på kulturell kapital, men alt dette ligg allereie implisitt i teksten gjennom Jane og Sussi sitt refleksjonsnivå og menneskesyn. Dette kjem til uttrykk gjennom utsagn som «kvinnefronten. Seriøst. Eg tenker på å melde meg inn. Pride.».

Med mindre ein har eit spesielt tungnemt publikum, noko eg vel å tru at ingen teater har, treng ein ikkje doble tekst og bilete slik det vert gjort her. Eit anna døme på poeng som skrik deg i andletet når Sussi tek ein slurk av cavaen og seier «Eg elskar Cava. Til og med midt på natta når eg er gravid!» Vi veit allereie at det er midt på natta, og den trange leotarden ho har på seg gjer det ganske tydeleg at ho er gravid.

Humor treng kontrastar Litt av det komiske potensialet til Patsy og Edina frå Absolutt fabelaktig ligg i at karakterane er ulike nok til at vi kan skilje mellom dei, sjølv om dei er like. Patsy til dømes, kan ikkje fordra dottera til Edina. Sjåarane veit dette, og manuset speler på at Edina ikkje er smart nok til å forstå kor djupt dette stikk. Janne og Sussi vert for like til at vi klarar å forstå kva som skil dei. Difor forstår eg lite eller ingenting når Jane ut av det blå drep Sussi med øksa, og etterpå forgifter mannen.

Hadde det berre vore morosamt eller kanskje absurd hadde eg glatt oversett alle logiske bristar. I etterkant av framsyninga les eg difor manuset på leit etter svar. Det viser seg at Tore Renberg i originalmanuset, har lagt opp til eit slags metalag der Jane fortel denne historia mange år etter frå ein stand-up scene. Ho fekk 13 år for drapa, og etter å ha sona ferdig vart ho stand-up komikar. Dette grepet kunne løyst oss frå det lineære fluge-på-veggen-gjennom-ei-natt-i-ein-sprø-familie-preget. Kanskje hadde det vore klokt ikkje å luke vekk dette ettertidsperspektivet for forma sin del, men det løyser ikkje hovudproblemet, det svake manuset.

Fridtjof Såheim sin regi er like karikert som manus, rom og kostyme, og overlét lite til det tenkjande publikumet sitt. Min hovudinnvending mot regien og teksten er at ingen av delane er morosame nok. For å lage humor må det finnast ei målskive for humoren. Vitsane bør vere retta mot noko eller nokon, og det er ein fordel om dette målet er lett å kjenne att. Humoren kan godt vere kontroversiell innafor rimelige rammer, og det som fungerer best er ofte bygd på røyndommen berre i overdriven form. Dramaturgien skal byggje opp til poenga, og det kan godt vere noko som overraskar oss. Her er heile premisset for framsyninga at Jane har tenkt å ty til øks, og det gjer ho. Den er såleis dryg på ein veldig konvensjonell måte samstundes som teksten har noko gjennomført umoderne ved seg. Det vert til dømes referert til at Frank var flink til å lage påskepynt som liten, difor trudde mor hans, Pia at han var homofil. Ho gjentek ytterlegare to gonger at ho er redd for at han skal vise seg å vere homofil. Å dra inn homofobi kan vere gøy det, men dette er verken drygt, motivert eller overdrive nok til at det har ein funksjon utover det å gjere teksten gamaldags og utdatert.

Ambisjonslaust Eg ser at denne framsyninga er eit forsøk på å lage ei slags karikatur av nyrike opportunistar som Jane. Tante Jane står for eit nyliberalistisk mantra der ein har rett til å lukkast berre ein ynskjer det hardt og lenge nok. Framsyninga er nok meint å vere noko vi kan slappe av å le åt, men sjølv om dette på ingen måte er meint å vere ei viktig framsyning, held den eit skuffande lågt nivå. Det Norske Teatret er eit teaterhus som markerer seg som moderne og djervt også på humorfronten. Med suksessar som Shockheaded Peter, Kalvø og Book of Mormon skulle dette vere eit hus som er i stand til å kjenne att ein god tekst når dei ser ein. Tore Renberg er eit kjend namn og ein høgt verdsett forfattar, og regissør Fridtjof Såheim er ein stødig skodespelar med stort komisk talent, noko han har vist oss i Lillyhammer. Heile opplegget luktar litt av å hente inn kjende fjes i sentrale roller for så å håpa på at folk kjem i kraft av dette, men det er ikkje slik det fungerer i det lange laup. Publikum kjenner igjen kvalitet, og med Tante Jane må den kritiske sansen ha svikta, for det skal finnast meir originale humortekstar der ute blant den nyskrivne norske dramatikken enn denne.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no