Hovedscenen på Nationaltheatret sett fra scenen. Foto: Gisle Bjørneby.

Blir kulturlivet glemt?

Hvorfor vier ikke helsebyråkrater og politikere nedstengningen av kulturlivet mer oppmerksomhet, og hva er egentlig begrunnelsen for den langvarige nedstengningen?

For noen uker siden, under én av byrådsleder Raymond Johansens mange pressekonferanser om koronatiltakene i Oslo, satt jeg på nåler mens jeg ventet på nytt om kulturlivet. Jeg måtte vente en god stund på å få vite at ingenting åpnet opp, for kultur fikk ikke mye plass i talen. Pressekonferansens fokus var på skjenkebestemmelsene. Det handlet om skjenking, litt om barn og unges fritidsaktiviteter, og så enda mye mer om skjenking. Jeg har stor respekt for at utelivet sliter nå. Å drive restauranter og barer har aldri vært enkelt, og jeg er redd vi kommer til å se mange konkurser i tiden fremover. Samtidig trenger man ikke mye erfaring med alkohol før man forstår at hemningene faller ved inntak og at drikking og festing ikke er smittevernsvennlig. Jeg er mye mer usikker på hvor smittefarlig det er å gå på teater. Jeg har til nå ikke sett gode argumenter for at scenekunst er en smittefarlig aktivitet.

Jeg har skrevet mange ganger om hvor trygt det har føltes å gå på teater under pandemien. Jeg har også hørt fra ganske pålitelige kilder at det ikke har forekommet smitte i salene, men jeg har til gode å se dette dokumentert vitenskapelig. Samtidig kan det ikke være mye smitte i et lokale der alle sitter med god avstand mellom kohortene og ser samme vei. Nå har teatrene i Oslo vært stengt kontinuerlig siden november. I resten av landet er tiltakene noe mindre strenge, men med regler om bare ti publikummere i lokaler uten fastmonterte seter, er det klart at tiltakene også her har store konsekvenser. Alle forstår at smittevern er viktig, men nå må vi få noen forklaringer på hvorfor det er nødvendig med så strenge tiltak.

I en rapport datert 25. januar, tar Folkehelseinstituttet (FHI) for seg nytte og konsekvenser av ulike tiltak. Man kan for eksempel lese at nedstengning av barnehager og barneskoler har liten smitteverneffekt, men er en stor byrde for folkehelsen og har stor samfunnsøkonomisk kostnad. Konklusjonen er derfor at det er liten grunn til å holde skolene og barnehagene stengt siden smitteverneffekten ikke står i stil med byrdene det påfører folk. Kulturlivet glimrer imidlertid med sitt fravær i denne rapporten. Det står absolutt ingenting om hva som er konsekvensene av nedstengningen av kulturlivet. Det er ingen svar på sentrale spørsmål knyttet til kulturlivet. Hva tjener man smittevernsmessig på den langvarige nedstengningen? Hva blir de samfunnsøkonomiske kostnadene, og hvilken betydning har det for folkehelsen? Hva betyr nedstengningen for de ansatte i kultursektoren? For fremtiden deres? Hvilke konsekvenser har det for alle frilanserne som faller utenfor stimuleringsordningene? Hvordan går det med mulighetene til å fortsette å leve av å lage kunst? Og hva betyr det for publikum? Kunne det vært at et besøk i en teatersal kunne hjulpet oss i en tid der vi ikke kan reise og ikke kan feste?

Nå virker det rett og slett som om kulturlivet er glemt i de store diskusjonene om smittevern. I den samme rapporten legger FHI frem ulike scenarioer for pandemiens neste fase. Hvis vi er heldige og klarer å holde mutantviruset under kontroll, kan alle voksne være vaksinerte innen sommeren. I dette scenariet kan de store tiltakene løftes i løpet av februar. Hvis vi er mindre heldige ser det ut som om vi må leve med strenge tiltak ut 2021. Uansett har vi flere måneder foran oss av dette tiltakslivet. Hvis kulturarenaene skal fortsette å holde stengt, er vi nødt til å få en ordentlig forklaring på hvorfor det er nødvendig.

I rapporten til FHI står det at den er blitt utarbeidet på kort varsel og at de jobber mer grundig med flere av spørsmålene. Jeg har spurt dem om de kommer til å se mer inngående på kulturlivet i det arbeidet eller om det faktisk er sånn at de har glemt det, men jeg har ikke fått noe svar. Hvis det er sånn at kulturlivet faktisk er glemt av FHI, så sier det noe om hvor liten plass kulturen tar i de faglige og politiske diskusjonene om smittevern og gjenåpning. Det sier noe om hvilken betydning kulturen har hos de som sitter med makten i disse spørsmålene. Det er lett å sitte igjen med en følelse av at tiltakene styres av mennesker som tenker at kunst og kultur er glasuren på kaken og representerer de tingene vi ikke kan ta oss råd til nå. Kultur er ikke verdt de største ordene eller det største fokuset. Jeg er redd for at rapporten fra FHI er et symptom på en holdning til hva som er viktig i hele apparatet.

Hvis vi er heldige og tiltakene løftes snart, håper jeg allikevel at nedstengningen evalueres og at konsekvensene for kulturlivet undersøkes i tiden som kommer. Jeg ønsker meg en redegjørelse for kostnadene av nedstengningen av kulturfeltet i Norge, og jeg trenger å vite hvilken betydning teater og andre sceneopplevelser har for smittespredningen. Forekommer det smitte i salen? Hvis ikke, på hvilken måte er aktiviteten smittefarlig, og er den i så fall så smittefarlig at det legitimerer en flere måneder lang total nedstengning? Og spiller det overhode noen rolle for smitten om stolene sitter fast i gulvet eller ikke?

Hvis Regjeringen og byrådet i Oslo skal opprettholde de strenge tiltakene mot kulturlivet må vi i det minste kunne forvente en begrunnelse for hvorfor. Man skulle tro vi har nok erfaring til å trekke noen slutninger nå.

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Gunhild Bjørnsgaard :

    Ja, veldig treffsikker artikkel.

    Jeg spør meg, når skal norske og norskboende politikere ha krav om å ha faglig kunnskap om kunsten, dens virksomhet, deres arbeidsvilkår og om samfunnets behov for profesjonell kunst og kultur, slik at de kan argumenteres forsvarlig og støtte kunstens eksistens.? For meg ser det ut som at det mangel på dette, siden de ennå ikke kommer med tiltak, mens vi må fortsette å selge vårt yrkes verktøy eksempelvis musikk instrumenter og annet for å overleve? Vi er en gruppe mennesker i Norge som så mange andre bransjer er avhengig av og ønsker at vi eksisterer.

    Av erfaring og slik jeg og mange andre jeg har snakket, er vi kunstnere så hardt arbeidende, selv om vi blir underbetalte. Men vi fortsetter fordi vi har så stor kjærlighet til yrket vårt, noe som gjør at vi ikke vil slippe. Det er så lite penger og som jeg kaller det; «penger som staten fordeler litt rundt på oss kunstnere», at kanskje derfor tørr vi ikke å kritisere systemet. Ofte er mange redde for å bli sett ned på, miste jobben, hvis vi begynner å kreve en/et respektabel lønn/honorar. Dette er er velkjent tema.

    Ingen kunstner ønsker å bli konstant underbetalt og heller ikke bli totalt oversett av den norske stat, slik som nå, ennå mer enn før, under en verdens pandemi.. Hvem vil vel det? Det gjør så vondt og livssituasjonen er så vanskelig.

    – Og slik jeg har forstått vedr. inntektene på Oljefondet, har det økt så mye i 2020 at nesten all kompensasjon som er blitt utbetalt til mange bedrifter og andre, er nesten blitt dekket. Kanskje usaklig av meg å ta opp dette, men jeg er så provosert og lei meg. Norge har penger, om ikke annet: har de penger til å tilegne seg kunnskap for å finne løsninger – bl.a. snakk med alle kunstner gruppene om råd samt kunstnerne.

    Men jeg føler det ikke er nok initiativ og ydmykhet fra politikerne til å gå inn i vår arbeids struktur og yrkes hverdag, slik jeg opplever det. Det virker som det er for vanskelig. Borgerlønn er derfor en klar hjelp, i blant mange andre løsninger.

    Jeg har ikke lest absolutt alle artikler om det politiske arbeidet for å hjelpe oss, men mye.
    Og hva angår meg i dag som frilans kunstner, er jeg helt blokkert, som så utrolig mange andre, ingen hjelp.

    Tusen takk for artikkelen – det gir motivasjon til å tørre å uttale seg, selv om jeg er alltid usikker på om jeg tørr – noe jeg har lært som frilans kunstner i Norge, der penger blir fordelt i ny og ne, selv med dybde og kompetanse.

    .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER