Foto: Espen Storhaug. Scenografi og kostymedesign: Milja Salovaara. Lysdesign: Ingrid Skanke Høsøien

Blindpassasjer på Fosse-seilas

Tekstlig finesse og dynamisk dialog imponerer i Turnéteatret i Trøndelags oppsetning av Eg er vinden, men jeg skulle gjerne blitt revet enda mer med i kastene.

For oss mennesker rommer havet fremdeles det ukjente, til tross for at vi underlegger oss stadig mer av jorda og verdensrommets arealer. Da er det kanskje ikke så rart at havet i tillegg blir en metafor å ty til når våre psykologiske dyp skal beskrives. Så også i Jon Fosses skuespill Eg er vinden som nå settes opp på Turnéteatret i Trøndelag. 

Fosses skuespill handler om karakteren Den eine, som begår selvmord til havs, og Den andre, som både ønsker å få ham fra det og få en forklaring på hvorfor det likevel skjedde. Handlingen kan i grunn oppsummeres slik, men under overflaten er det hele mer komplekst: En lek med tidsformer gjør at handlingen løftes ut av verden slik vi kjenner den, til et univers hvor noe har skjedd samtidig som det er i ferd med å skje (igjen?). Vi følger nemlig de to karakterene på en seiltur hvor Den andre bruker tosomheten til å bli bedre kjent med Den eine og hans dødsønske. Samtidig som Den eine blir spurt ut om hvorfor han tok livet sitt, er de to på ubønnhørlig vei mot scenarioet hvor førstnevnte hiver seg over bord. I tillegg kan karakterene beskrives som representanter for to ulike livsfilosofier, i den forstand et uforklarlig dødssug kan beskrives som en filosofi. 

Trebåt og olabukser
I Verdal har kostymedesigner og scenograf Milja Salovaara kledd opp Fosses karakterer i olabukser og lyse skjorter. Rollene gestaltes av to middelaldrende menn (Terje Ranes og Tore B. Granås), og forestillingen utspiller seg på en liten trebåt hvor en plate er lagt over dekket. På denne nakne plata befinner skuespillerne seg enten de er i full storm eller spiser middag sammen. I Fosses skuespill utføres ikke handlingene, men de tenkes og illuderes. Det videreføres i Nora Evensens regi hvor vi først og fremst får innsikt i hva karakterene gjør gjennom at de prater om det, ikke at vi ser det skje. Dette skaper en slags intern distanse til handlingen, som om vi bare beveger oss utenpå den, noe som kler dødstematikken.

Til tross for distansen er det en rytme i teksten til Fosse. Dette er noe skuespillerne gjengir godt. Korte ord får akkurat passe med pauser mellom seg, og enkelte setninger gjentas slik at det skapes en tetthet i dialogen samtidig som repetisjonen av ordene understreker talerens tilkortkommenhet. Ordenes begrensning er sentral i skuespillet, og jeg tror på karakterenes avmakt når de forsøker å formulere sine tanker og følelser. Verden er for kompleks til å si noe vettugt om, det er derfor Den eine liker seg på havet, i stillheten. Han kan heller ikke forklare hvorfor han valgte å dø: “Æ villa det ikke, det bare skjedd,” som han sier på kav trøndersk. Sånn sett er dialogen både tung og lett på samme tid; her er ikke innviklet eller dypsindig prat, men det usagte ligger og hvisker bak hver stavelse.

Fortvilelse på avstand
Bak de knappe replikkene ligger komponist Magnus Børmarks musikk som en mykgjørende klangbunn. Enkle toner virker å gjenta seg, på samme måte som teksten gjør det, og lager et slags musikalsk ekko til dialogen. Lysdesignet til Ingrid Skanke Høsøien er sofistikert og kommer til sin rett de gangene rommet og båten mørklegges mens enkelte lyskastere blottlegger skuespillerne. 

Det er altså mange gode kvaliteter ved Turnéteatret i Trøndelags oppsetning av Eg er vinden. Jeg setter riktignok særlig pris på Fosses tekst, men dynamikken som oppstår i replikkvekslingen mellom skuespillerne er også fornøyelig å bevitne. Likevel er det noe som gjør at jeg ikke blir så veldig berørt av forestillingen på et følelsesmessig plan. Kanskje har det med at salen opplevdes litt for stor for den. Selv ble jeg sittende nokså høyt oppe i seteradene, med god avstand fra skuespillerne. Jeg hadde lyst til å oppleve mer av den klaustrofobiske håpløsheten som skuespillet legger opp til. Å være nærmere det som skjer på scenen hadde nok hjulpet. Til tross for at trebåten er pen å se på, får Høsøiens virkningsfulle mørklegging meg til å undre på om ikke scenografien hadde hatt godt av å være kaldere og mer stilisert i formen, mer illudert, for å si det med Fosses ord. På den måten ville det gåtefulle ved skuespillet fått en sterkere visuell parallell. Eg er vinden handler tross alt om noe så dyptgripende som desperasjon, og jeg skulle gjerne kjent det knake litt ekstra i mine egne sammenføyninger også.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER