Foto: Erik Berg

Bel Canto i ordets rette forstand

På tross av et litt kaotisk og uklart scenisk konsept, gjør spektakulære sangprestasjoner og solide rolletolkninger Nasjonaloperaens Norma til en gripende opplevelse.

Komponist Vincenzo Bellini nevnes gjerne i samme åndedrag som Rossini og Donizetti, som en av de store bel canto-komponistene. Bel canto-begrepet rommer mye, og kan avgrenses på flere måter, men som operasjanger innebærer betegnelsen at den virtuose sangen står i sentrum. Musikken i Norma er således svært melodiorientert. Den er rytmisk og harmonisk ganske umiddelbar, som om musikken er til stede for å tjene og støtte opp under sangen, snarere enn å lage sitt eget univers av undertekst og tvetydigheter. Det er et tveegget sverd – Bellinis melodier er uendelig vakre og fulle av dirrende følelser, men oppsettet kan bli litt oppskriftsmessig i lengden.

Selv om den fortelles langsomt, er historien dramatisk nok. Tittelfiguren Norma er yppersteprestinne i et samfunn av druider i romersk-okkuperte Gallia på Julius Cæsars tid. Druidene hisser til krig og vil kaste ut romerne en gang for alle, men Norma holder dem tilbake under diverse vage påskudd. I ytterste hemmelighet har hun nemlig et forhold til, og to barn med, erkefienden Pollione, øverstkommanderende for de romerske okkupantene. Når det kommer for en dag at Pollione har lagt sin elsk på en annen prestinne, Adalgisa, erklærer en rasende og knust Norma romerne krig, og hun planlegger å brenne Adalgisa på bålet som krigsoffer. I siste øyeblikk innhenter samvittigheten henne, og hun tilstår alt og dømmer seg selv til døden for sitt brudd på de hellige kyskhetsløftene og sitt svik mot fedrelandet. Normas mot smelter Polliones hjerte på ny, og han blir med henne inn i bålets flammer.

Visuelt virvar
Sigrid Strøm Reibos regi lykkes ikke riktig med å legge til rette for, eller virkelig utnytte, denne operaens egenart, og gi sangen den plassen den trenger. Visuelt og konseptuelt er det litt for mye forskjellig som foregår, som om hun forsøker å kompensere for den lave narrative fremdriften. Flere lag med metaperspektiver og mer eller mindre obskure referanser gir sangerne hard konkurranse om publikums oppmerksomhet.

For det første blir scenebilde og kostymedesign stående i spenn mellom romertidens Gallia, en science fiction-inspirert dystopi, og vår egen tid. Kostymene er en blanding av tidsriktige og karikerte, og scenen domineres av en asymmetrisk og futuristisk stillaslignende konstruksjon, omkranset av en neongul lyssirkel som lyser grelt opp i en ellers dunkel lyssetting. I tillegg er rommet der Norma og Polliones barn vokser opp i hemmelighet spartansk innredet som et moderne gjesterom. Dette flertydige tidsperspektivet kunne kanskje fungert i seg selv, men når idéen igjen kombineres med mange andre kontrasterende uttrykk, bidrar den isteden til et fragmentert helhetsinntrykk.

Et annet konsept er en slags problematisering av operaen som form, først ved at koret, kledd som premierepyntede publikummere, entrer scenen via salen, og siden via svart-hvittfilm fra orkestergraven som projiseres over de ulike flatene i kulissene. Noen ganger vandrer en forvirret galler eller romer rundt der nede alene, iblant spiller orkesteret i sakte film, eller vi får se nærbilder av enkeltinstrumenter. Mot slutten av forestillingen ødelegges instrumentene av usynlige hender – fortsatt i sakte film – og kastes i en stor haug sammen med partituret til Norma og diverse andre gjenstander, før det hele går opp i projiserte flammer sammen med Norma og Pollione i siste scene. Selv om jeg skal innrømme at det gjorde vondere å se en fiolin bli knust til pinneved enn jeg ville forestilt meg på forhånd, og at det har en åpenbar forbindelse til menneskelig smerte, klarer jeg ikke få øye på hva dette grepet forsøker å si om innholdet i akkurat Norma. Det framstår mer som et litt naivt utenforstående blikk som prøver å dekonstruere fenomenet opera som sådan.

Musikken tar overhånd
Når jeg likevel sitter igjen med klump i halsen og skjelvelde underleppe, skyldes det ganske enkelt en rekke spektakulære musikalske og skuespillermessige prestasjoner. Hrachuhi Bassenz som Norma har en utrolig smidig, nydelig og florlett stemme, og selv om den kanskje er akkurat litt for lett til å portrettere Normas aller mest eksplosive raseri, er den så vidunderlig å høre på at det ikke spiller noen rolle. Arnold Rutkowski synger også fabelaktig som Pollione, med sin perfekt avrundede og herlig metalliske tenor. Og når jeg ikke tror ørene kan bli noe gladere, dukker jammen Dshamilja Kaiser (Adalgisa) opp, med en enda mer eventyrlig stemme, klar, varm og full av overskudd, og synger nesten fletta av begge to.

Simon Lim som Oroveso, Normas far og gallerkrigernes leder, gjør også en strålende figur, og selv om Tone Kummervold (Clothilde) og Thor Inge Falch (Flavio) har små roller det ikke er lett å gjøre så mye ut av, har de begge solid scenisk tilstedeværelse, og særlig Kummervolds stemme står ikke tilbake for de to hovedrolleinnehaverne når det gjelder klang og fylde.

hNår Operakoret i tillegg synger med en bemerkelsesverdig helhetlig klang og voldsom kraft, og Operaorkesteret under ledelse av bel canto-spesialist Antonio Fogliani pensler ut Bellinis eviglange linjer med all den intensitet og vitalitet man kan ønske seg, er kvelden reddet, på tross av at det sceniske konseptet aldri riktig falt på plass.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER