Foto: Valdimar Johannsson. Lysdesign: Martin Flack. Kostyme: Undercover by Jun Takahashi, Alexandra Gilbert, Line Maher, Giulia Piersanti

Befrielse av potensiell energi

DuEls gir oss innblikk i hva som kunne ha skjedd før og etter menneskene i Vigelands skulpturer ble frosset i tid

“Dette er ikke Dansens Hus eller Nationaltheatret”, blir vi informert om i forkant av urpremieren av DuEls på Vigelandsmuseet, det tidligere atelieret og nå museet til Norges fremste skulptør, Gustav Vigeland (1869-1943). Det norske samtidsdanskompaniet Nagelhus Schia Productions har sammen med Icelandic Dance Company byttet ut den tradisjonelle scenen med et utstillingsrom som er mer tilpasset observasjon enn bevegelse. Eller så sier konvensjonen. For i DuElS står møtet mellom den statiske energien i skulpturene og den dynamiske energien i dansen sentralt. 

Arvesynden
Med en sopranlignende stemme og kledd i en neonrosa body ønsker koreograf Erna Omarsdottir oss velkommen. Under drakten stikker det ut runde kuler. Den forbudte frukten? Gjennomgående er Omarsdottir bindeleddet som holder narrativet sammen. Vi blir geleidet til et rødt rom med hvite skulpturer av unge par i kjærlig omfavn. To dansere i sorte bukser og bare overkropper innleder med den første koreografien, “Sin”, av de belgiske koreografene Damien Jalet og Sidi Larbi Cherkaoui. Duetten består av nær kroppskontakt, lave V-løft og intense blikk rett ut mot publikum. Den er seksuelt ladet rent overfladisk, men det ligger en maktkamp i bunn som kvinnen ser ut til å vinne. Er det feminismens inntog, eller er det Evas overtalelse av Adam til å bite i eplet? De bibelske referansene er slettes ikke utenkelig når man hører at denne duetten kommer fra forestillingen Babel. Før vi rekker å tenke over det, løper den kvinnelige danseren inn i det neste rommet. 

Lek med tyngdekraften
I dette lysere rommet tester danserne tyngdekraftens grenser ved å stå i varierte innfløkte stillinger. Én danser setter ryggen i bro uten å ha hendene i bakken, og forblir i denne stillingen til noen tar tak i henne. Slik fortsetter de med å veksle mellom å være levende og dynamisk eller frosset i tid og rom på samme måte somstatuene vi er omringet av. Det ligger mye humor i dette overraskelsesmomentet. Koreografien bygger også spenning ved at danserne bæres og slenges rundt, farlig nær disse kulturskattene. 

Sorte enker
I salen møter publikum en hær av dansere. De står oppreist i en intrikat pentagramformasjon, som også er tegnet ut med teip på gulvet. Ikledd hudfarget undertøy med røde remser av en kjole over ligner de mytologiske amasonekrigere. Unison pusting og pesing poengterer rytmikken i den dundrende musikken av Thom Yorke. Det er mange blikkfang som foregår simultant: fra dans inspirert av tusen hender-dansen til boddhisatvaen Guanyin som midtpunkt, til spark og slag i forgrunnen. Det er intrikat armarbeid, det er detaljerte mønster i gulvet og i remsene deres. Alt sammen gir meg assosiasjoner til de åtte bena og spindelvevet til edderkopper. Sorte enker er en edderkoppart hvor hunnene har for vane å spise opp hannen etter parring. Og var ikke det noe lignende amasonekrigerne gjorde da de ble gravide? Uansett er denne koreografien av Damien Jalet tettpakket med dansetekniske prestasjoner. Den vises nå for første gang siden dens originale visning i grøsserfilmen Suspiria (2018), som var inspirert av kultfilmen fra 1977 med samme navn. 

Ugler i mosen
Med ryggen mot oss, hodet bøyd så langt frem at vi ikke ser det, og knærne i kryss, krabber danserne over gulvet. Sammen med det dramatiske lydbildet til Ben Frost, gir det hele en skremmende følelse. Deretter begynner danserne to og to å holde rundt hverandre og bryte hverandre ned, som en slags horisontal sumokamp. 

I denne salen er statuene av grandiose proporsjoner, langt større enn i de tidligere rommene vi har oppholdt oss i. Brede skuldre på høye menn som løfter ufattelige tunge fontenebunner. Vigeland hadde høye tanker om menneskekroppen, eller i alle fall de menneskekroppene som ble betraktet som ideale. Kanskje til og med overlegne? I akkurat dette rommet er det ikke vanskelig å se hvordan Vigelands estetikk er blitt tolket, eller som noen hadde sagt, mistolket, som nazisympatiserende. Denne debatten blomstrer opp i ny og ne, der folk som er mer kjent med Vigelands virke enn meg, ikke kommer til enighet. Når utøverne står på rekke og gjør armhevinger, sit ups og andre trimlignende øvelser, forsterker dette fokuset på idealkroppen ytterligere. Er dette en kommentar til hvordan idealene til Vigeland er urealistiske, i likhet med dagens kommersialiserte kroppspress? Det er ikke lett å si. Likevel oppleves det som om noe ved forestillingen forblir uforløst, det ulmer i bakgrunnen. Dette kunne det gjerne ha blitt tatt mer tak i. 

Sensurering versus eksponering
En dott med hvit pels står midt i et trangt, burgunder rom. Som en tosnablet mammut, gransker den gulvet og rommet. Deretter ser vi at det er en kvinne i dotten. Hun spriker med bena foran oss i en slags fødestilling. Når hun reiser seg, er ansiktet hennes dekket. Kvinnekroppen, og dets bekledning, er fremdeles et betent samfunnstema. Med to sprikende bekledninger, personifiserer utøverens klesvalg en slags “Clash of Civilizations”. Skal kvinnekroppen dekkes for å forhindre å “friste” menn, eller eksponeres for the male gaze? Sentralt i begge disse patriarkalske tilnærmingene er det at kvinners perspektiv faller utenfor. Det er mange feminister som kjemper for avkledning, som aktivistene i My Stealthy Freedom i Iran som kjemper mot hijabpåbudet, mens andre kritiserer overforbruket av kvinners nakenhet, som Guerilla Girls. De var en gruppe anonyme kunstnere og aktivister som kritisere museers sexisme og rasisme med slagord som “Less than 5% of the artists at the Met are women, but 85% of the nudes are female. Do women have to be naked to get into the Met museum?” Når utøverne er kun iført hudfarget undertøy, beveger seg sensuelt i en klynge og gjentar fraser som høres ut som om de er dratt ut fra de mest klisjéfylte reklamene for et skjønnhetsprodukt, leser jeg dette som en kommentar til kynisk bruk av sex og særlig kvinnekroppen til kommersiell vinning. 

DuElS er en vandreforestilling som tar for seg den uforløste og ladde energien i Vigelands skulpturer. Den våger å sette noen kontroverser på spissen, men lar andre ulme i bakgrunnen. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER