Barna og stemmene

Scenekunst innebærer noen konvensjoner knyttet til publikumsrollen. Vante publikummere vet hvordan de skal oppføre seg, hvor de skal gå og hvor de ikke skal gå. Barn under tre år har imidlertid ikke lært seg alle disse konvensjonene, og de har heller ikke lært seg å knytte spenning til scenerommet. Dette gjør at det er litt vanskelig fullt og helt å få tak i oppmerksomheten deres. Før forestillingen StemmeStammen ved Dansens hus står fire mannlige aktører i døren inn til salen og ønsker oss velkommen, men noen av barna vil helst løpe litt mer i den innmari fine gangen. Etter hvert blir vi lost inn, og de fire aktørene begynner å lage lyder med stemmene. De lager ekko av lyder som kommer fra barna og utforsker et kaudervelsk språk, men beveger seg raskt videre. Når vi kommer inn i salen ligger det noen håndklokker og en liten melodika på gulvet. Aktørene spiller litt på dem, det er enkle og spennende elementer, men så ryddes de helt bort og tas aldri frem igjen.

I taket henger en slags stigekonstruksjon med en lysslynge i som skaper et spennende rom når lyset senkes. Publikum sitter rundt aktørene, og de projiserer innimellom også noen mønstre på en rettvinklet bakvegg. Det er ikke helt godt å si om aktørene er sangere eller dansere, men de beveger seg alle sammen lett rundt i rommet og er alle sammen delaktige i å lage lyder. Selv om rommet som etableres er godt og trygt, er det ingen pauser i dramaturgien, og aktørene haster stadig videre. Forestillingen fungerer klart best når de går i direkte kommunikasjon med barna. De benevner enkelte kroppsdeler, for eksempel tar de barna i tærne og sier ”tå”, og de uttrykker en varme overfor barna, men det er som om de ikke stoler på at det fungerer og haster videre til et nytt element. De etterligner dyr, beveger seg rundt og lager lyd, men ingen av elementene får lov til å sette seg ordentlig, og jeg tenker at særlig når man har med så små barn å gjøre må det være lov til å ta alt med ro og la estetikken få vokse seg frem.

Hvis det er noen overordnet tematikk må det sies å være samholdet mellom de fire mannlige aktørene. De kommuniserer på en måte som tilsier vennskap, og det slår meg også hvor sjeldent det er å se den typen mannlig vennskap i scenekunst for barn. Dette skulle jeg også gjerne ha sett at de turte å utforske mer, og de kunne med fordel ha dvelt i kommunikasjonen og gjort det enda tydeligere at det handlet om vennskap. Aktørene klarer også å skape varme karakterer som er preget av glede og karisma. Dette kunne vi også godt sett mer av.

Småbarnsteater Det virker på en måte så lett å lage teater for de minste. Litt lys, litt lyd og litt farger og man kunne tro at det var alt man trengte. Målgruppen er ikke så veldig kravstor, og det er gjennom å utfordre sansene at teatret kan ha noe å bidra med for de aller minste. Samtidig er det et stort potensial i det enkle uttrykket fordi det kan dvele ved det umiddelbare og la barn og foreldre få være sammen i øyeblikket. Barna som ikke ennå har lært seg at det er forskjell på scene og sal, men som allikevel forstår at det foregår noe der på gulvet som ikke er sånn som det pleier, representerer en mulighet. Da gjelder det å åpne for improvisasjonen og la grunntematikkene bære forestillingen mens kommunikasjonen blir til i øyeblikket.

Det er derfor StemmeStammen er best når aktørene går i direkte kommunikasjon med barna, setter seg ved siden av dem og sier enkle ting. Det fungerer best når de anerkjenner barnas naturlige impuls til å ta seg til rette i rommet og oppleve det, og ikke bare være passivt publikum, men aktive deltakere i opplevelsen. Dette tror jeg de i større grad hadde oppnådd her hvis de hadde valgt å rendyrke de fineste elementene.

Det er ikke gitt hvilke kriterier man skal legge til grunn for å bedømme scenekunst for de aller minste. Selv var jeg fornøyd med at barnet på mitt fang ikke ble urolig eller opptatt av uvedkommende ting. Mye er gjort riktig når barna trives i rommet, men det er også derfor jeg tror denne forestillingen hadde vært tjent med at rommet ble utforsket enda mer.