Bilde: Baller

Ballmysteriet

Det tjener ikke samtidsdansen til ære når den må reddes fra sin
egen mystisisme av heftig breakdans. Men alle ære til gutta som
danser i Baller, mener vår anmelder, Thor Sannæss etter
CODAUng-forestillingen i Oslo.

Forestillingsnavn: Baller

Spillested: Trikkehallen på Kjelsås

Turné i regi av Den Kulturelle Skolesekken i
Oslo i uke 41 og 42
Koreografi: Odd Johan Fritzøe

Dansere: Thomas Legreid Gundersen, Trond Andre
Hansen, Mikkel Are Olsen og Chenno Tim

Musikk: Hild Tafjord

Kostymer og rekvisitter: Torhild
Berg

Mine to nieser på 10 og 13 år går begge og danser. Det blir mest
musikkvideoinspirert funk- og jazzkoreografi, men de får prøvd seg
på litt andre stilarter også. Det er morsomt å se for en stolt
onkel på sommer- og juleforestillingene.

Dessverre har de ingen gutter å danse sammen med.
Guttene er samlet i egne klasser og der er det kun hiphop som
gjelder.

I TV-programmet “Dansefeber” er det mest
spennende å se hvordan utøvere fra en dansestil tilegner seg
stilarter med helt andre utfordringer. Særlig sjarmerende er det å
se en tøff breakdanser eller hiphoper i en rolig moderne
koreografi. Programmet har betydning både for å skape interesse for
dans generelt, og for økt forståelse og respekt for og mellom
forskjellige stilarter.

Det var et slikt spennende møte mellom stilarter
jeg håpet på da jeg reiste opp til Kjelsås. Jeg håpet også at gutta
skulle få utfolde seg. Årsaken til disse forhåpningene var at jeg
hadde lest at Baller var en forestilling med fire unge
mannlige dansere; to breakdansere og to samtidsdansere, og at
forestillingen særlig rettet seg mot unge gutter. Dette er den
eneste forestillingen på CODA-festivalens CODAung program.

Et skummelt mysterium

Det er bare glimtvis mine forhåpninger imøtekommes. Mest av alt
gir Baller meg assosiasjoner til min barndoms skumle
barne-TV som “Pompel og Pilt” og “Romlingane”. Det skyldes både de
ekle lydene i Hild Tafjords musikk og, ikke minst, de mystiske
objektene til Torhild Berg. Det kan være de som har gitt
forestillingen dens tittel. Den største er et digert egg, som
danserne kanskje har kommet ut av, en er på størrelse med en stor
gymball, og den tredje er liten nok til å bli kastet, men ligner
ikke på en ball.

Det forblir dessverre et mysterium for meg hva
som foregår mellom danserne, og mellom danserne og disse
rekvisittene. Heldigvis hadde disse skumle mysteriene sine
humoristiske åpninger. Det var flere av oss som håpet på flere
slike, og ikke minst til at danserne hadde fått lov til å utfolde
seg i kraftfull dans. Når det skjedde i forestillingen, men for
sjelden, kom ikke minst breakdanserne til sin rett: Virtuositeten i
god breakdans slutter aldri å imponere. Alle danserne har sin
styrke i det kraftfulle. Chenno Tim har i tillegg en avvæpnende
sjarme og glimt i øye som ofte gjør ham til forestillingens
midtpunkt. Slik sett skulle man ønske at forestillingens tittel i
større grad (og uten å bli ufin) hadde henspilt på det danserne har
mellom bena.

Å beregne sitt publikum

I dette møtet mellom breakdans og samtidsdans blir breakdansen i
verste fall slukt av samtidsdansen. I beste fall er ikke forholdet
dem i mellom tilstrekkelig avklart. Det rimer med det siste at det
også er svært uklart hva man ønsker å formidle med
forestillingen.

Vi har sett hvor fint det kan gjøres på TV i
“Dansefeber” med at man ikke gjør samtidsdansen mer mystisk enn den
behøver å være. Med tanke på at Baller skal på skoleturné
håper jeg at gutta får vise seg litt mer frem. Ellers frykter jeg
at den rutinert samtidskoreografen Odd Johan Fritzøe har
feilberegnet sitt publikum.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER