Vårofferet i DNO&B. Foto: Erik Berg. Scenografi: Kristin Torp. Kostymer: Bregje Van Balen. Lysdesign: Chrisander Brun

Ballettmusikk med og uten ballett

I løpet av de siste ukene har både Oslo-Filharmonien og Nasjonalballetten hatt Vårofferet på repertoaret. Hva skjer når musikken løsrives fra balletten?

Samarbeidet mellom Igor Stravinskij og Sergej Djaghilevs Paris-baserte kompani Ballets Russes resulterte i de tre store suksessballettene Ildfuglen (1910), Petrusjka (1911) og Vårofferet (1913). Den første ble Stravinskijs store gjennombrudd som komponist, og alle tre har fått selvstendige liv som konsertrepertoar.

I sesongen 2017-2018 gjorde Oslo-Filharmonien både Ildfuglen og Petrusjka med sjefdirigent Vasily Petrenko. Jeg synes begge fortolkningene var svært gode, men særlig under sistnevnte konsert ble jeg sittende å tenke på forholdet mellom musikken og det sceniske som ikke er der, og hva musikken evner – eller ikke evner – å uttrykke. Hva kan musikk som er skrevet for ballett egentlig fortelle, uten balletten?

Taktil musikk
Nå er det ikke så merkverdig at scenisk musikk både fra opera og ballett spilles som ren orkestermusikk – det gjøres stadig vekk og fungerer helt utmerket – men det er noe med de taktile kvalitetene i Petrusjka som fikk meg til å grunne over forholdet mellom musikk og det visuelle scenebildet, mellom musikalsk og kroppslig, romlig mening. Alle de tre verkene henter sitt innhold fra russisk folkediktning, men mens Ildfulglen utspiller seg i en magisk sagnverden, og Vårofferet utforsker før-kristne religiøse ritualer, er tematikken i Petrusjka mer håndfast og prosaisk – selv om den også har sine overnaturlige elementer. Handlingen finner sted under fastelavnskarnevalet i St. Petersburg, der et trekantdrama utfolder seg mellom marionetter som blir levende. Jeg opplever at denne musikken i perioder er intenst ute etter å beskrive noe for meg, og det er ikke noe problem å påstå at man kan «høre» karnevalets lyder, lukter og farger og figurenes ulike særtrekk, særlig ikke så lenge man kjenner handlingen. Men musikken er også full av gester og vitser og finurligheter som tilsynelatende refererer til noe konkret og utenommusikalsk, og iblant får jeg følelsen av at ørene ikke riktig strekker til.

Da det viste seg at Vårofferet denne sesongen skulle spilles av både Oslo-Filharmonien og Nasjonalballetten med kun én ukes mellomrom, fikk jeg idéen om å forsøke å sette de to opplevelsene opp mot hverandre.

Mening uten betydning
Under Oslo-Filharmoniens konsert 14. februar, der Vårofferet sto på programmet etter pause, ble jeg snart slått av at den problemstillingen jeg hadde tenkt meg å tenke over, egentlig ikke var til stede. Vårofferet er på mange måter minst like taktil og sanselig Petrusjka, men musikken virker åpnere på en måte jeg ikke har tenkt over før. Jeg opplever ikke denne musikken som ute etter å beskrive noe som helst, den bare er. Stravinskij evner å skape en rekke av lydgestalter som er enormt mettet på mening, uten å ha en klar tematisk eller overført betydning.

Handlingen finner sted i en ubestemmelig før-kristen tid, der grupperinger av urbefolkning opptrer prosesjoner, rituelle danser og oppgjør mellom rivaliserende stammer, organisert rundt en tilbedelse av jorden og våren. Verket er inndelt i scener som ikke henger direkte sammen som et narrativ, men likevel anes en retning, mot utvelgelsen av den unge kvinnen som skal ofres til våren, som leder frem til sluttscenen der hun ofrer seg ved å danse seg til døde. Og det er ikke vanskelig å forestille seg at de skarpe dissonansene, suggererende, repetitive figurene og dirrende klangveggene skal akkompagnere ekstatiske soltilbedingsritualer, men de kan også stå for seg selv, og kan like gjerne bety noe helt annet.

Det hadde vært spennende å høre Petrenko gjøre Vårofferet selv, og få hans versjon av alle de tre verkene innen forholdsvis kort tid, men gjestedirigent Joshua Weilerstein gjør en på alle måter tilfredsstillende versjon, særlig i de mest voldsomme partiene. Jeg synes likevel Petrenkos sylskarpe og personlige fortolkninger av Ildfuglen og Petrusjka blir stående i en egen divisjon.

Tilfredsstillende uvitenhet
Nøyaktig én uke senere er det klart for Nasjonalballettens dobbelforestilling med både Ildfuglen og Vårofferet. Ildfuglen er en gjenoppsetning fra 2013 som jeg lar ligge i denne sammenhengen, mens Vårofferet er en ny satsning.

Etter min mening greier Ina Christel Johannessens koreografi å visuelt gjenskape, eller kanskje snarere fordype, den flertydige, ubestemmelige meningen i Stravinskijs musikk, i sterkt samspill med Kristin Torps scenografi og Bregje van Balens kostymedesign. Den opprinnelige handlingen er borte, og på scenen er det ingenting som minner om vår på den russiske landsbygda. Sceneveggene er nakne og sorte med synlige stillaser og lysrigger. På scenen ligger en enorm mengde stoler i en rotete haug, mellom et nedstrippet bilvrak og rester av en betongmur. Danserne er delvis påkledd, i tilsynelatende ufullstendige kostymer. Noen har bare trikot og knestrømper, andre har langbukser og krage med bar overkropp. Alles antrekk er forskjellige, men likevel bundet sammen av et urbant og nåtidig preg. Aktørenes bevegelser er rykkvise og abrupte, og løping, hopping og tramping er blandet sammen med sofistikerte dansetrinn. Som kostymene er bevegelsene egenartede og individuelle, men samtidig beslektet.

Ingen sammenhenger mellom de ulike sceniske elementene er åpenbare. Scenen har noe postapokalyptisk over seg, men vi kan like gjerne være i en flyktningeleir, eller i en storbybakgård, eller et helt annet sted. Hvem er disse menneskene? Er de flere ulike grupperinger, alle mot alle, eller én for alle, alle for én? Jeg vet ikke om de vet det selv. De ser ut til å befinne seg i en tilstand av undring, desperasjon, og forvirring. Plutselig fører noen inn en diger hvit og ballonglignende konstruksjon, som er festet i en snor og som lyser ubehagelig sterkt. Er det et symbol på våren, lyset, solen? Det er ikke godt å si, for den skaper snarere forvirring enn ekstase, og karakterene på scenen ser ikke ut til å vite hva de skal gjøre med den, selv om de åpenbart oppfatter den som viktig.

Jeg sitter altså der og vet nesten ingenting, men jeg har heller ikke noe behov for å vite. Det visuelle og lydlige oppleves som en dypt meningsfull enhet, som er fascinerende effektfull og gripende en veldig lang stund. Det er som om denne oppsetningen har funnet noe i Stravinskijs musikk som jeg aldri ville kommet på å lete etter. Mot slutten begynner jeg riktignok å savne at idéen utvikler seg litt mer. Det skjer hele tiden små ting, men jeg venter på at det skal komme et brudd, en kontrast, men det gjør det aldri.

Det spørs vel om jeg egentlig ble noe klokere på det jeg lurte på, kanskje fikk jeg egentlig bare satt fingeren på noen musikalske forskjeller mellom Petruskja og Vårofferet. Men nå er jo alle spørsmål om musikalsk mening per definisjon ganske enorme spørsmål, og det er i hvert fall ingen tvil om at Vårofferets meningspotensial er like utømmelig nå som da det ble skrevet, både som lyd og som lyd med bilde.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER