Back to basics

År 2017 etter Kristus: Hele Oslo sentrum er erobret av en allianse mellom næringslivet og de kreative klasser.

Hele? Nei! Et lite kvartal gjør fremdeles motstand. De strie, ukuelige innbyggerne – hausmanitter, selvsagt! – lar seg ikke knekke. I dets hjerte, i grunnen under det lokale bydelsslottet, Hausmania, finner vi det kompromissløse, ustoppelige Grusomhetens teater.

Det er søndag og siste forestillingsdag for Venus & Mars. Ute er det ti kuldegrader og teatrets lille foajé er tett besatt. En lett utålmodighet brer seg, men roer seg raskt ned straks teatersjef Lars Øyno, med sin faderlige stemme og framtoning, tar oppstilling for å ta imot billetter. Vi går ned en trang vindeltrapp og stiger inn i et visuelt og lydmessig hav av kropper og stemmer. Standarden er satt og vi blir fra første stund minnet om hvor Grusomhetens Teater har sine røtter: Hos Artauds og Grotowskis fattige, revolusjonære teater. På scenegulvet vrimler det av aktører som stående og liggende maner fram energistrømmene i sine egne kropper og stemmer. Kraften hentes fra magen, hoftene og skrittet. Etter hvert hentes de artaudske skrikene fram. Skuespillerne smelter sammen og beveger seg mot trapperommet hvor det hele etter hvert roer seg ned og vi kan skjelne de kvinnelige og mannlige stemmene som kanaliserer skrikene inn i et kor av lavmælt sang.

Geniforklart, fordømt og fortrengt Forestillingen bygger på et etterlatt, uferdig manuskript av Judith Malina, som fram til sin død i 2015 var leder for det New York-baserte kompaniet The Living Theatre, som Grusomhetens Teater har samarbeidet med siden 2011, noe de gjør også i dette tilfellet. The Living Theatre har eksistert helt siden 1947 og er dermed antakelig verdens eldste eksisterende frie teatergruppe, med en udiskutabel legendestatus. Kompaniet har riktignok i perioder vært nærmest glemt men har, i likhet med sin norske lillesøster, stedig insistert på de kunstneriske grunnprinsippene de bygger sin virksomhet på. Som i tilfellet Odin Teatret har dette ført til noen rare situasjoner hvor de, til ulike tider og av skiftende generasjoner, er blitt henholdsvis geniforklart, fordømt og fortrengt, for så i neste runde å bli gjenoppdaget og genierklært. Da jeg på 70-tallet var på pilegrimsferd rundt i Danmark for å gjøre research til min mellomfagsoppgave om den politiske gruppeteaterbevegelsen – som da hadde antatt nærmest enorme dimensjoner – avsluttet jeg ferden med å intervjue en visstnok sentral teaterviter i København. Han kunne fortelle at The Living Theatre skulle man passe seg for. De hadde nemlig konvertert til fienden og blitt fascister! Han hadde fisket opp at gruppa hadde «Lær å elske dine lenker» som slagord for hele sin virksomhet. Han var en autoritet og jeg trodde på ham, der og da. Men i ettertid fant jeg aldri noen dokumentasjon for påstanden. Det var selvfølgelig noe innbitt vrøvl som denne ironiløse fyren hadde fantasert fram i 70-tallets politiske klima hvor sektenes kamp om den korrekte linja holdt på å kvele hele venstresida. Antakelig var det snakk om ett av mange utsagn fra en av forestillingene deres. Påfallende nok så jeg i ettertid ingenting mer til teaterviteren. Men The Living Theatre er her fortsatt. Generasjoner av scenekunstnere står på deres skuldre. Mange av dem uten å vite det.

Baklengs dansende «The beautiful non-violent anarchistic revolution» er derimot det nærmeste vi kommer en programerklæring, som Grusomhetens Teater siterer og har valgt som overskrift for den aktuelle forestillingen. Ut av trapperommet kommer flokken, baklengs forsiktig dansende i tett formasjon uten å berøre hverandre, mens de fortsetter sin lavmælte sang i pakt med ett av utsagnene fra regissør Lars Øynos reginotater: «Hva som behøves er en baklengsdans for mennesket som skal bli den rette vei framover». Så langt gjøres det ingen forskjell på de ni kvinnene og fem mennene, inkludert The Living Theatres egen veteran Thomas Scott Walker. Dansen er vel nærmest en ordløs foregripelse av forestillingens konkluderende budskap om kjærlighet og fredelig sameksistens mellom kjønnene. Derfra kaster aktørene seg inn i ulike sceniske utforskninger av klassiske kjønnsklisjeer: Militær kadaverdisiplin, kvinnelige fristerinner, latterlige, maktesløse menn fanget i sine utdaterte autoriteter og ikke minst: Kvinnen som med sitt lange hår og sine grasiøse bevegelser bokstavelig talt avvæpner mannen, slik Venus gjorde med Mars i den franske maleren Jacques-Louis Davids berømte bilde og som Øyno også nevner i sitt reginotat.

Åndenød Jeg nærmer meg til tider en tilstand av åndenød, så tett på klisjéene kommer de – på klisjéeaktig vis: Jaja, vi vet alt dette, skal vi snart komme oss videre? Men aktørene insisterer og fortsetter, inntil et punkt hvor klisjeene så å si transcenderer seg selv og jeg sitter utmattet – og overvunnet – tilbake. Grunnen til at det virker er Grusomhetens teaters insistering på et scenespråk som de er ganske aleine om i norsk sammenheng. Det er et back to basics-uttrykk som virker alt annet enn utdatert. Hva har vi? Skuespillerens kropp og stemme. Hva sitter vi igjen med? Skuespillerens kropp og stemme – Og en type opplevelse som ingen annen her i landet tar mål av seg til å gi. Det sies at norsk fri scenekunst er i en gullalder og sees opp til internasjonalt. Jeg vet ikke egentlig hvor sant det er, selv om jeg til tider selv har deltatt i hyllestkoret, men jeg er forundret over hvor lite det har vært satset på det rene skuespillerarbeidet i det såkalte frie feltet og mistenker vel at den antatte gullalderen snart er over, dersom dette arbeidet ikke snart tas mer på alvor.

Inntil videre får vi ta til takke med den uforfalskete, rene varen som Lars Øyno og Grusomhetens Teater serverer oss, ikke på sølvfat, men av hardt arbeidende skuespillere i et tilnærmet nakent og mørkt, men lunt, kjellerrom.