Tramgjengen fra Drammen AUF ca. 1933. Foto fra Randi Evensmo: Spør du meg, rundtomdrammen.no

Avskaff begrepet politisk teater!

KOMMENTAR: – Begrepet politisk teater er utdatert og meningsløst og bør inntil videre tas ut av dagligtalen i det norske scenekunstmiljøet, mener Chris Erichsen.

Store deler av det norske scenekunstmiljøet ser for tiden ut til å være fiksert på begrepet politisk teater. Nå sist under Vårscenefesten i Tromsø, hvor det igjen ble gjort til gjenstand for debatt, referert på scenekunst.no her: http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/main/?aid=5515

Men skal vi tro referatet var debattantene heller ikke denne gangen overens om hva begrepet innebærer. Som kjent er det en fordel å være enige om hva man diskuterer.

Jeg var en gang, før Murens fall, på turné i et østeuropeisk land hvor hele livet var gjennomsyret av såkalt politikk. Jeg var fascinert av deler av den kommunistiske estetikken og spurte vår guide om hvor jeg kunne kjøpe politiske plakater. Da så hun rart på meg en stund før hun svarte: ”Vi har ikke politiske plakater i vårt land”.

Alt teater er politisk
Den palestinske scenekunstneren Abo AlHejas mener på sin side, ifølge referenten Jenny Maria Svensson, at alt teater er politisk. Ja, i et land hvor det å i det hele tatt stable en forestilling på beina er en bragd blir bare det å spille teater i seg selv en politisk handling!

I lys av dette mener jeg at det norske ropet etter politisk teater blir påfallende upolitisk. Istedet får det preg av et mer eller mindre psykologisk betinget behov for at det man holder på med skal ha mening. Dersom dette er riktig er det fristende å be folk se seg om etter noe annet å holde på med – for eksempel politikk. Det trengs nemlig! På det mye omtalte 70-tallet hadde engasjerte kunstnere i det minste en bevegelse og en allestedsnærværende tidsånd å forholde seg til. I dag er det så lite av det at noen scenekunstnere har sett seg nødt til å stifte sin egen bevegelse CAN (Concerned Artists Norway).

Ordet fanger, og problemet oppstår i samme øyeblikk som det nevnes. Hva er politisk teater? Hva betyr det? Er det det konkrete innholdet vi snakker om? Dets samfunnsmessige effekt? Er det i det hele tatt mulig å måle en effekt? Er det ønskelig?

Politisk teater på 80-tallet: Tramteatret startet som et politisk teater og endte opp som det enkelte kalte 'Venstresidas Dizzie Tunes'. (Foto fra Musikalske.net)

Propagandistisk
Jeg mener nei. Med mindre man har en direkte aktivistisk og propagandistisk strategi hvor det konkrete målet med oppsetningen er for eksempel å styrke kampen mot monstermaster ved hjelp av en teatralsk aksjon på Hardangervidda, som i sin tur skaper en debatt som man gjør til en del av forestillingen, som i sin tur fører til et folkelig engasjement, som gjør at det hele løftes opp til et ”politisk” nivå, hvor det så blir vedtatt å skrinlegge hele prosjektet, så blir det vanskelig, for ikke å si umulig å måle den samfunnsmessige politiske effekten av en teaterforestilling.

Men dersom man godtar at begrepet politikk også dekker noe annet og mer enn målbare samfunnsmessige resultater, har man skaffet seg et potensielt frigjørende handlingsrom. Ifølge referatet fra Tromsø framsto Abo AlHeja som ”mer övertygad, och kanske något mindre nyanserad, än övriga debattdeltagare”. Jeg var der ikke, men mon det? For han sa jo også at alle kunstnere har et ansvar for ”att frigöra publikens tankar och idéer”. Etter min oppfatning er det et svært nyansert utsagn med mange mulige tolkninger. Mer nyansert og åpent enn å diskutere hvor på den partipolitiske venstre-høyre skalaen man står. ”Den politiska teatern har också en tradition av att stå till vänster i partipolitiken”, skriver Svensson.

Høyreorientert teater?
Det samme mener Minerva-redaktør Kristian Meisingset som for å balansere dette misforholdet har gjort noen tankesprang i retning av å lage høyreorientert teater med Document.no-redaktør Hans Rustad som dramatiker. Velbekomme, og lykke til!

Men om vi bruker ”att frigöra publikens tankar och idéer” som grunnsetning finner vi raskt ut at den inneholder et potensial til å utvide (det politiske) repertoaret og se på det på en friere måte.

Men redselen for konkretisering, for å risikere å betegne noe som politisk for i neste øyeblikk å konstatere at det kanskje ikke var det likevel, synes å være sterkere enn viljen til å komme videre i debatten. Og her synes det også som man nok en gang har havnet i samme fella som 70-tallets fanatikere: Motviljen mot å diskutere form og estetikk, det som den gangen, på sitt verste, resulterte i populistisk plakat-teater.

La meg dermed ta den risikable sjansen på å skissere et par konkrete muligheter, med utgangspunkt i denne friere måten å se det politiske på og at det finnes mange innganger til det, ikke bare det innholdsmessige eller den målbare effekten. Her utelater jeg bevisst forestillinger som alle og enhver kan se har en politisk agenda.

Ole Ivars
Min første påstand er at Ole Ivars-musikalen på Torshovteatret er politisk teater. Den fisker i rørt vann. Den tråkker rett inn i, og tar opp i seg, et politisk og kulturelt minefelt som har preget vårt land i uminnelige tider: Folket mot eliten. Det høye mot det lave. Også trekker den et publikum som slett ikke pleier å gå i teatret. Alt dette gjør En får væra som en er til politisk teater.

                      Les Chris Erichsens anmeldelse her: Mens vi venter på Ole Ivars

Verk produksjoners forestilling Stalker gjør noe av det samme: At den handler om resepsjonen av Tarkovskijs legendariske kultfilm leder knapt tankene hen til begrepet politisk og folkelig, men se: Ved å basere teksten i sin helhet på spontane vitnesbyrd fra et variert utvalg av mennesker, blir vi som tilskuere både vitner til og del av et stort, variert og urent samtidskor som sier noe om de ulike tidsfasene vi har gått gjennom siden 80-tallet da filmen ble laget.

                    Les Hedda Fredlys anmeldelse av Stalker her: Ekstremt sympatisk

Vinge og Müllers Vildanden (trenger jeg nevne den?) var politisk i kraft av mange ting, ikke minst sin totalitære kraft, det oppstyret den skapte da den ble presentert under Festspillene i Bergen i 2009 og debatten som fulgte i kjølvannet av den i lang tid etterpå.

Vinge/Müller: Vildanden. Festspillene i Bergen 2009

 

Og hva med Jon Fosse? Han har vært både kommunistsympatisør og katolikk. Hva gjør vissheten om det med oppfatningen av stykkene hans og forestillingene? 

Bevegelse
Nei, ingenting av dette handler om oljebransjen, asylpolitikk eller palestinernes lidelser. Det handler kort og godt om å bevege folk. "Ett skritt virkelig bevegelse er mer verdt enn et dusin programmer", skrev Karl Marx. "Bevegelsen er alt, det endelige målet ingenting" skrev hans kritiker, Eduard Bernstein.

Jeg mener at dersom en forestilling har satt noe i bevegelse hos et publikum, emosjonelt og intellektuelt, så har man foretatt en politisk handling. Det dreier seg om å lage sterk, tilstedeværende, risikovillig kunst som skaper bevegelse hos en eller flere av de som ser på. Hva som siden skjer, i kjølvannet av denne bevegelsen, har vi ingen oversikt over. Og sånn må det være! Også i en tid der kapitalismekritikken, med Kjartan Fløgstads ord, ”er sterkere i Davos og Financial Times enn i SVs sentralstyre”.

Teatret må gjerne påta seg ansvaret for å gjenreise kapitalismekritikken. Eller ikke. Men det blir uansett verdiløst dersom det ikke holder rent kunstnerisk. Dersom det ikke beveger oss. Begrepet politisk teater er utdatert og meningsløst i sin mangel på kontekst og presisjon og bør inntil videre tas ut av dagligtalen i det norske scenekunstmiljøet.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER