Motus Alexis a greek tragedy

Avantgardepionerenes barnebarn

Det italienske teaterkompaniet Motus er et kunstnerisk og politisk revolusjonært kompani samtidig som de er tro mot arven etter The Living Theatre, Odin Teatret og de andre pionerene, skriver Chris Erichsen

Vi dør vår død i kjempestore eukalyptusskoger
som kjeler med latterlige skipsforlis
i landet hvor det vokser
solduggblomster som ikke kan innåndes
og som gresser langs munningene av søvngangerlys
en beruset
sterkt beruset girlander river demonstrativt løs
de klangfulle kronbladene våre
i blåklokkeregnets blod

(Fra ”Erobring av demningen” av Aimé Césaire, oversatt av Halvor Roll, fra samlingen Halshugget sol, Gyldendal 1981)

Jeg fant en gang diktsamlingen Halshugget sol av Aimé Césaire i en tilbudskasse utenfor en liten bokhandel i ei bygd ett eller annet sted på vei mellom to spillesteder. Jeg hadde i lang tid luktet på surrealismen, uten helt å få det til. Jeg var grunnleggende tiltrukket av det løsrevne, eksplosive språket, men savnet likevel forbindelsen til noe håndgripelig – en landgang mellom meg og det.

Jeg vet fortsatt ikke helt hvorfor, men noe skjedde da jeg slo opp på diktet Erobring av demningen. Jeg husker at jeg skalv på hånda da jeg plukket opp den femmeren som boka kostet og ga den til ekspeditøren.

Vi var den gangen på vei inn i 80-tallet – med dertilhørende depresjon. Illusjonsbruddene sto i kø. Jappebølge og postmodernisme inntok parnasset. Å være politisk engasjert var å være akterutseilt. I den situasjonen var Aimé Césaire en åpenbaring, med et poetisk språk som forente surrealismens kaos med en klar politisk retning.

Stormen
Aimé Césaire (1913 – 2008) kom fra øya Martinique i den vestindiske delen av det franske koloniriket. Han var, ved siden av å være poet, også agitator, teoretiker og kommunistisk deputert i det franske parlamentet. Hans utforskning av det surrealistiske språklige universet gjorde poesien hans til selve stemmen fra et Afrika som reiste seg mot kolonialismen, noe han også manifesterte i sin versjon av Shakespeares Stormen fra 1969.

Teksten følger i stor grad originalhistoriens utviklingsforløp men sett fra motsatt synsvinkel: Hos Shakespeare er det koloniherren og tryllekunstneren Prospero som har hovedrollen. Hos Césaire er det slavene Ariel og Caliban og deres ulike syn på den antikolonialistiske frigjøringskampen. Mulatten Ariel vil ha forhandlinger og partnerskap mens den svarte Caliban vil ha opprør og konfrontasjon.

Det italienske teaterkompaniet Motus har gitt Ariel, Caliban og Césaires versjon av Stormen nytt liv i den kritikerroste forestillingen Nella Tempesta (I Stormen) som avsluttet Oslo Internasjonale Teaterfestival på Black Box Teater før påske.

Tepper
Der ble publikum oppfordret til å ta med et rent teppe som først skulle brukes i forestillingen for deretter å doneres til den veldedige organisasjonen Folk er folk som er kjent for å kjempe for et verdig liv for romfolk. Stormen er i denne sammenhengen både det som truer slavene og flyktningene når de forsøker å ta seg over havet til noe de håper skal bli et verdigere liv i Europa, og noe de skaper selv. Flyktningene er, slik Hannah Arendt skrev, sitt folks avantgarde.

Ideen til Nella Tempesta skal visstnok ha kommet ut av et møte mellom Motus og den nylig avdøde kunstneriske lederen for the Living Theatre, Judith Malina, for flere år siden mens orkanen Sandy herjet i New York. I stykket kan hun i et opptak høres si til Motus-medlemmene at i stedet for å beskytte oss mot stormen ”burde vi skape den”.

Motus må i det hele tatt kunne sies å være (barne)barn av den moderne globale teater-avantgarden. De er et kunstnerisk og politisk revolusjonært kompani samtidig som de er tro mot arven etter The Living Theatre, Odin Teatret og de andre pionerene. I 2011 kom dette til uttrykk i The Plot is the revolution, et scenisk møte mellom ”To Antigoner” fra to forskjellige generasjoner: Den da 86 år gamle Judith Malina og den 56 år yngre Silvia Calderoni fra Motus.

Ungdommelig energi
Motus går til verket med en ungdommelig og sjelden energi, i sin utforskning av en form som balanserer hårfint mellom tydeligheten i det politiske engasjementet og kompleksiteten i dramaturgien og det visuelle og fysiske uttrykket. Kompaniet, som holder til i den norditalienske kystbyen Rimini, holder et høyt aktivitetsnivå og har til enhver tid flere forestillinger i omløp fulgt opp av et intensivt program med møter, seminarer og workshops.

Parallelt med Nella Tempesta er de også på veien med Alexis, a greek tragedy fra 2010, som Motus framførte under Ibsenkonferansen i Skien i fjor høst. Utgangspunktet var politimordet på 15 år gamle Alexandros Grigoropoulos under demonstrasjonene i Athen i 2008, framstilt dokumentarisk og ekspressivt med bruk av slående fysiske og digitale virkemidler. Figuren Alexis blir her gjort til en samtidig variant av den klassiske greske opprøreren Antigone, en gjennomgangsfigur i flere av Motus´ forestillinger, bl.a. også i Too late, Antigone som ble spilt på Black Box-festivalen i 2012.

Mens jeg skriver dette hører jeg på radionyhetene at 400 mennesker til skal ha druknet i Middelhavet på vei fra Libya til Italia. Bare i 2014 skal 3.500 flyktninger ha mistet livet på den samme ruta. Nella Tempesta risikerer med andre ord ikke å bli akterutseilt med det første.

Mørk og paranoid
Stemningen er mørk og paranoid. Skuespillerne beveger seg i høyt tempo, forfølges av en spot og et lydspor som tilsynelatende lever sitt eget liv, sammen med vakker flytende, klassisk pianomusikk av Beethoven og videoprojeksjoner på bakveggen. Teppene er det sentrale scenografiske omdreiningspunktet og brukes både til å virvle opp stormen, til å skjule og beskytte, til å bygge med og ikke minst til å forme det siste sentrale budskapet på scenegulvet: Prosperos originale ”This island is mine”, tilføyd et ”?”

Parallelt med dette ser vi, i et videoopptak, den sentrale Motus-skuespilleren, den androgyne, magre og forunderlig vakre Silvia Calderoni mens hun deltar i en demonstrasjon i Roma til støtte for de afrikanske flyktningene. Slik knyttes denne mørke forestillingen til lyset og håpet som ligger i solidariteten og den menneskelige handlingen. Noen vil sikkert oppfatte dette som politisk naivisme og det kjennes også her og der som om forestillingen truer med å tippe over. Men så skjer det noe som gjenoppretter balansen og det vi nettopp har opplevd får dermed en kvalitet som bare øker den kunstneriske spenningen, samtidig som det retter vår oppmerksomhet mot en menneskelig tragedie som det kan og skal være mulig å gjøre noe med.

”sov, min grusomhet!” tenkte jeg

og med øret trykket mot marken hørte jeg
Morgendagen dra forbi

(Utdrag av Fullblodshestene fra samlingen Halshugget sol av Aimé Césaire)

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Inghild Karlsen :

    Stykket rørte meg dypt og med din kritikk ble det enda bedre. Det er fint å få en historikk med referanser som gjør at vi alle bygger videre fra noen ærfaringer som ligger der. Takk Chris.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER