Foto: Liavaag/Lindberg. Scenograf: Roxane Marquant. Kostymedesigner: Adrien Abba. Lysdesigner: Sune Schjelderup

Av vann er vi kommet

Barneforestillingen Sea Me! av Liavaag/Lindberg og RemoteControl Theatre innleder 10-årsjubileet til Kortreist dansefestival på Inderøy. Her tas barna med på en høyst interaktiv undervannsreise.

Et ansikt innrammet i en slags tynn, beige finlandshette titter ut i gangen utenfor scenerommet, hvor noen unger og foreldrene deres venter. Skapningen (Silje Lindberg) har på seg et flagrende, rødt kostyme. Hun henvender seg til barna med det samme og sier hun har ventet på dem. Når også ungene får hver sin hette til å tre over hodet, har hun dem i sin hule hånd. 

Barn og voksne blir ledet inn i et mørkt rom, hvor sistnevnte får beskjed om å sette seg på en stolrekke inntil veggen mens ungene blir tatt med bak et gjennomsiktig forheng og lenger inn i scenerommet. Sammen med foreldrene sitter jeg på sidelinjen og ser på hva barna og utøverne foretar seg. Der inne henger det lange stoffremser fra taket, og det er plassert noen korall-lignende rekvisitter på gulvet. Lysglimt flimrer langs tekstilene mens boblelyder trenger seg fram fra et sted mellom foldene. En annen utøver (​​Christine Ryndak) dukker opp i et like florlett kostyme og bidrar med en stormfull dans. Mørket, vannlydene og lysene skaper en gåtefull atmosfære som virker å fengsle samtlige av ungene foruten én som synes det blir for skummelt.

Sjøen som livmor
Det er tydelig, både gjennom scenografien og det som blir sagt, at vi befinner oss på havets bunn. Barna får i oppdrag å passe på et dyrebart skjell som skal inneha noe slags magiske krefter, men det er ikke helt lett å få grep om hvilke. På samme tid skal sjøen også være ei livmor. Dette metaforiske grepet manifesteres tydeligst i enkeltreplikker som “hvor var du i begynnelsen av deg?” og “mamma sin stemme er som en nattasang i cellene mine”. Det er fint sagt og tenkt, men jeg er usikker på om ungene skjønner sammenhengen, eller om utsagnene forblir abstrakte og løsrevede fraser i deres makeløse undervannseventyr.  

Da virker det lettere for ungene å interagere når replikkene er mer konkrete. Spørsmål om hvorvidt ungene har tenkt på hvor kroppene deres begynner og slutter blir møtt med et enkelt “fra topp til tå”. “Har dere tenkt på hvor mye dere vokser?” får som respons fra ungene at de vokser mest om natta. Det er i denne interaktive leken med barna at forestillingen imponerer mest. Lindberg greier å møte barnas uforutsigbare innspill med innlevelse og oppfinnsomhet, som når en av dem plutselig påpeker at de står med beina i vann (det er egentlig snakk om et blålig teppe). Lindberg oppfordrer likesågodt alle til å hoppe i vannet, og slik befestes også forestillingens rammeverk.

Usammenhengende dramaturgi
Både skuespill og scenografi (Roxane Marquant) er med på å skape medrivende teater for barna. Jeg opplever imidlertid dramaturgien som noe svak og usammenhengende. Selv om ungene lar seg rive med, så er det ikke tydelig hva de skal gjøre og hvorfor. Forestillingen virker oppdelt i flere, litt tilfeldige tablåer. For eksempel brukes en del tid ved et bord hvor det står to glasskrukker som skal inneholde tårer. Det at havet er salt blir en inngang til å snakke om at tårer også er salte, noe som utvikler seg til å inkludere søte tårer, en variant det kan være fristende å drikke. Det er imidlertid uklart hva dette har å si for historien forøvrig. Den svake relevansen blir behørig adressert av en utålmodig, ung deltaker som avbryter seansen med å spørre “hva skal vi gjøre nå?”.

Ved forestillingens slutt blir det magiske skjellet plassert utenfor en slags kokong, noe som får installasjonen til å løfte seg slik at ungene kan kravle under den. Her får utøverne barna med på å skrike, det er selveste livets skrik det er snakk om. Sånn sett blir avslutningen en fødsel. Det er fint tenkt, men det oppleves som et lite antiklimaks at skjellet ikke innehar en mer interessant funksjon enn som så. Slik blir noen nøkkelelement i historiefortellingen hengende i lufta.

Spirende potensiale
Sea Me! er skapt ut fra en solid og innbydende idé om det livgivende vannet, og individets og fellesskapets opprinnelse. Det å trekke paralleller mellom en morsfigur og havet har i tillegg noen trendy, økofilosofiske understrømmer. Jeg skulle ønske at disse to aspektene var flettet grundigere inn i hverandre, for eksempel gjennom en tydelig, stegvis utvikling i forestillingens historie eller visuelle uttrykk. Sea Me! vil mye, den er engasjerende og preget av overskudd men kunne nok vært i rugemaskina bittelitt lenger.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER