Alvor, humor og iver

NIE, New International Encounter er et internasjonalt teaterkompani som har turnert over hele verden med forestillinger for barn og unge. De er forankret i Norge med flere norske medlemmer og produksjoner i Norge bak seg, og We Come from Far, Far Away er nå på turné i Den kulturelle skolesekken.

Ensemblet fra NIE har samlet inn historier fra beboere på Hvalstad transittmottak for mindreårige asylsøkere og flettet dem sammen til en fortelling om to mer eller mindre fiktive unge gutters lange reise fra Syria til Norge, langs farlige og overfylte flyktningeruter. Via Marina Popovic og Iva Mobergs ledige og troverdige tolkninger følger vi Abdullah og Omar gjennom grensekontroller, kaotiske storbyer, endeløse slettelandskap, venting, kulde, mørke, redsel, forvirring, håp og glede. Jean Goubert og Robert Orr opptrer som en blanding av fortellere og trubadurer, i tillegg til å spille forskjellige biroller. Deres inderlige gitarspill er en fortellerstemme i seg selv som binder det hele sammen og setter an ulike stemningsleier.

Forestillingen foregår inne i et svært telt, ifølge NIEs nettsider av typen mongolsk yurt, som Wikipedia kan fortelle meg er et rundt, flyttbart telt brukt av nomadefolk på de sentralasiatiske steppene. Så vidt jeg har forstått er tiden det tar å sette opp dette teltet grunnen til at forestillingen spilles på Radar Scene på Asker kulturhus, og ikke på elevenes skole. Publikum må ta av seg skoene og får sitte på puter på gulvet, foran et lite campingtelt, som viser seg å tilhøre Abdullah. Det store teltet med det lille teltet inni skaper en intim atmosfære av fortellinger rundt leirbålet, og samtidig en følelse av å være sammen med guttene i en flyktningeleir, som jo ofte er organisert nettopp med små private telt inni et større overbygg.

Død og levende Abdullah og Omar forteller sin historie sammen, men vi får tidlig vite at Omar egentlig er død. Han druknet på overfarten mellom Tyrkia og Hellas, da han falt overbord og sank som en stein på grunn av en falsk redningsvest, en slik som fyller seg med vann og blir blytung på sekunder, istedenfor å holde seg flytende. Abdulla tar Omar med seg videre på reisen i hjertet og tankene, og dette er et storartet grep som spiller på flere lag av bevisstheten, for i lange strekk av gangen glemmer vi at Omar egentlig er død, mens alvoret likevel hele tiden ligger under overflaten. Abdullah tviholder på illusjonen til han vel fremme i Oslo endelig kan sette seg ned og puste lettet ut. Da kommer også gråten, sammen med erkjennelsen av at Omar er borte og har vært det lenge. Det er sterkt og rørende, men aldri sentimentalt.

Abdullahs tilforlatelige blå og gule billigtelt er forestillingens episenter, og det fungerer som husvære, gjemmested og togkupé. På et tidspunkt snus det 180 grader rundt, og et nydelig skyggespill kommer til syne på teltduken: Det er Aleppo, en by med hus og trær og lyktestolper og parker, der varme farger strømmer fra vinduene.

Forenklet Og her følger det første (og eneste) som ikke fungerer så godt. Inne fra teltet kommer en karikert ond hekselatter, idet selve Døden svever over byen og kaster en forbannelse over alle som bor der, som gjør dem hatefulle og slemme mot hverandre. Den tegnefilmaktige latteren er ikke helt overbevisende, og den virker også malplassert i den ellers virkelighetsnære fortellerstilen. I tillegg synes jeg det er problematisk å servere en så forenklet og fatalistisk fremstilling av krig. Målgruppen er definert til å være fra ti år, og jeg tror barn i den aldersgruppen vet for mye om hva som foregår i verden til å la seg lokke inn i en slik naiv metafor. Døden kommer ikke utenfra som et abstrakt og uhåndgripelig fenomen som rammer de hjelpeløse menneskene. Mennesker klarer helt fint å gjøre livet til et helvete på jord for hverandre, og det tror jeg tiåringer allerede har skjønt.

Jeg så stykket sammen med en gruppe sjetteklassinger, og da ensemblet etter forestillingen oppfordret publikum til å komme med kommentarer, synspunkter og spørsmål – et glimrende tiltak, forøvrig – var det nettopp slike konkrete ting barna lurte på: Var den der forbannelsen egentlig krigen i Syria? Var fortellingen om guttenes flukt en sann historie? Og én elev stilte et av de virkelig store spørsmålene: Hvis guttene hadde 4000 dollar til å betale for båten til Hellas, hvorfor kunne de ikke bare kjøpe flybilletter? Det greide ikke de medvirkende å svare helt tilfredsstillende på, synes jeg, men så er det også et komplisert spørsmål, relatert til det famøse EU-direktivet som holder flyselskapene økonomisk ansvarlige for at passasjerene deres har rett til opphold i landet de reiser til. Jeg håper temaet blir plukket opp igjen av elevenes lærere når de er tilbake på skolen.

Fallgruvene er mange når man skal formidle så komplekse og alvorlige tema til barn. Dette stykket unngår de aller fleste. Historien fortelles med alvor, humor og iver, og barna satt stille som mus fra første til siste replikk. Etter oppførselen deres på vei ut og inn av salen å dømme var dette riktignok veloppdragne og høflige barn i utgangspunktet, men det er ingen tvil om at de i tillegg var trollbundet av aktørenes genuine tilstedeværelse.