Akutt følelse av her-og-nå

Jeg fikk det jo med meg: Raymond Johansens rynkete øyenbryn og oppspilte øyne, som uttrykte en genuin bekymring for situasjonen i Oslo. Hvor lang er egentlig en meter? Raymond mener den er blitt for kort og at vi for alvor må begynne å bruke munnbind. Og likevel ble jeg overrasket da jeg entret t-banestasjonen på Jernbanetorget og så alle munnbindene. Visuelt og performativt skadet som jeg er gikk assosiasjonene umiddelbart til de legendariske bildene av publikum under den første 3D-kinovisningen i Hollywood i 1952, som siden ble opphøyd til varemerke av Guy Debord og Den Situasjonistiske Internasjonalen.

Det snakkes om en andre smittebølge, som om den er noe som kanskje kommer til å skje en gang i framtida, hvis vi ikke er forsiktige. Som om den ikke allerede er her. Ifølge statistikken øker smitten like mye som i april, men nesten ingen blir sjuke eller dør av det lenger. Katastrofen er her, men vi ser den ikke. Merker den ikke på annen måte enn at vi har begynt å slippe hverandre fram igjen, gå i en bue rundt hverandre, bruke munnbind, innstille oss på at det ikke blir noe av den reisen som skal sørge for at vi overlever mørketida.

Virkelighet og fiksjon Det er i dette kraftfeltet Ludvig Uhlbors sitt nye prosjekt, Kampen katastrofefilm, befinner seg, mellom det konkrete og det abstrakte, mellom virkeligheten og fiksjonen, mellom det nære og det fremmede.

Det hele foregår på nettet, ved hjelp av det verktøyet så mange av oss er blitt fortrolige med det siste halve året: Zoom. Hver gang jeg selv har vært med på disse digitale møtene har jeg hatt følelsen av å befinne meg på et bursdagselskap en gang på 1960-tallet: Fars nye smalfilmviser, som han stolt skal glede barna med. Filmen som går baklengs eller opp ned i hurtigkino, filmen som renner ut på gulvet, som går i lås og smelter. Det skjedde hver gang, uten unntak. Og der satt vi, etter å ha spist bløtkake, sunget sanger, blåst i papirtutehorn og drukket saft, og ventet. Men denne gangen gikk alt på skinner. En smilende Ludvig Uhlbors, lokalisert til en leilighet i Kjølberggata på grensa mellom Tøyen og Kampen, framsto som en tålmodig, omsorgsfull far som brukte bare noen minutter på å få alle med, også var vi i gang.

Det foregår i to forskjellige leiligheter, hjemme hos Tarjei Westby og hos Arturo Tovar. Leilighetene ser stort sett ut som leiligheter gjør, men det er det eneste stedet hvor de får lov å oppholde seg. Vi befinner oss i endetiden. Det er krise, unntakstilstand, katastrofe. Blinkingen fra blålysene, politiets megafonbeskjeder og helikopterklapringen trenger inn gjennom de blendete vinduene. Den eneste mulige mellommenneskelige kontakten foregår over nettet. Vi følger de to mennene i deres hverdag, fulgt på nært hold av mobilkamera, mens de snakker med hverandre. Tarjei Westbys stemme låter ekstremt nær og komprimert, mens Arturo Tovars stemme kommer fra et merkelig fremmed klangrom.

Fra rom til rom Hva gjør de der i de koselige leilighetene sine? Ja, hva gjør man når ett eller annet udefinerbart, truende kan skje hvert øyeblikk og alt man kan er å bli hvor man er? De beveger seg fra rom til rom med den samme mangelen på rasjonell logikk som den som omringer dem. De er under press, men de vet ikke hva de er under press fra og hvorfor. De gjør rare ting, sier rare ting. Reminisenser fra kjente katastrofefilmer passerer revy. Den vrengte lyden hindrer meg i å oppfatte mye av det som blir sagt, i stedet sklir det inn i og blir en del av det litt ugripbare generelle lydbildet som følger de to hardt pressa mennene. Stemningen er intens, bikker til tider over mot panikk, til tider mot en lettere ironisk oppgitthet. Det hele fulgt av en potensiell galskap som når som helst kan slå til.

Westby og Tovar har virkelig erobret sine karakterer på prosjektets premisser. Det er ingenting ved dette som virker påtatt, unødig kunstig eller for den sakens skyld platt. Stemmene, blikkene, pusten, lyden, det vandrende, urolige kameraet. Det hele preges av en slags hyperrealisme hvor jeg som tilskuer hjemme foran macen, med hodetelefoner på, kommer usedvanlig tett på disse figurene. Mye tettere enn om det hadde funnet sted i Black Box teaters black box. Her og nå-følelsen er akutt, og den skjermen jeg tilbringer så mye tid foran, som jeg kan være ved eller forlate som jeg vil, går liksom i oppløsning som det filteret mellom meg og virkeligheten den ellers har en tendens til å bli.

Det er passe trashy redigert, antakelig fra Uhlbors sin kommandosentral i Kjølberggata, men med eleganse, kløkt og rytme.

Elsk apokalypsen Og plutselig er det over. Vi inviteres inn i det kollektive digitale rommet til en samtale om det vi har sett, med Uhlbors, skuespillerne, visuell designer Hanna Sjöstrand og lyddesigner Kjersti Vetterstad. Jeg skjenker meg et glass vin og får blant annet vite at ensemblet kun har hatt tre-fire dager med felles prøvetid, noe som også forklarer litt av den umiddelbare, ekstremt intense tilstedeværelsen.

Jeg var nylig på Teaterfestivalen i Fjaler, hvor pandemien var til stede hele veien, selv om ingenting handlet direkte om den. Der fikk de verste katastrofescenariene seg en aldri så liten korreks ved at koronasituasjonen ble brukt som inspirator i stedet. Vinteren 2016 holdt psykolog Per Espen Stoknes et foredrag på Nationaltheatret, under Klimafestivalen, hvor han tok til orde for å innta en ny holdning til katastrofen, eller apokalypsen. Vi må lære oss å elske og bruke apokalypsen for det den er verdt, sa han. I stedet for å se den som en trussel må vi lære oss å se den som et positivt dødsbudskap. Det er den gamle, lineære, mekaniske måten å se naturen på som skal forkastes. Konklusjonen er at vi, i stedet for å gi etter for frykt og apati, må «gå med apokalypsen» og «jamme med apokalypsen».

Langt på vei er det dette Teaterfestivalen i Fjaler og Ludvig Uhlbors med Kampen katastrofefilm gjør. Vi er gjentatte ganger blitt banket i hodet med dogmet om at det eneste gyldige teatret er det som foregår i det fysiske rommet. Mange vil sikkert påstå at noe som foregår på Zoom per definisjon ikke kan være teater. De tar feil.