zero visibility corp.: AGAIN (2012) Foto: Y. Cohen

Å få dansen ut

– Norge trenger flere arrangører med interesse for å formidle dans, sier koreograf Ina Christel Johannessen. I høst har hun tre ulike produksjoner på veien i Norge, Sverige og Monaco. Vi har snakket med henne om hvordan formidling av dansekunst fungerer.

Koreograf Ina Christel Johannessen jobber denne høsten trippel-parallelt. Med sitt kompani Zero Visibility Corp hadde hun premiere på forestillingen Leave.Two.House 26. september på Dansens hus i Oslo. 30.november har kompaniet premiere på forestillingen ”AGAIN”, en nordisk samproduksjon med NorrlandsOperaen i Umeå i Sverige. I tillegg koreograferer Johannessen et nytt verk for det historisk berømte Les Ballets de Monte Carlo, med premiere 21. desember.

Johannessen har lang erfaring som koreograf på ulike arenaer og i ulike formater både hjemme og ute.

Ina Christel Johannessen, du er en koreograf med stor produksjon av forestillinger, men dine forestillinger spilles mer i utlandet enn i Norge. Hvorfor?

Viktig utveksling
– Sammenligningen blir litt feil. Det er selvfølgelig flere muligheter for å vise forestillinger internasjonalt enn i Norge, fordi det er flere festivaler og teatre i Europa og verden som programmerer dans. I tillegg har norske teatre og festivaler begrensede ressurser til norske gjestespill. De skal også programmere internasjonale forestillinger, som er viktig for det norske publikummet. Selv om dette begrenser hvor mye norske kompanier turnerer i Norge, tenker jeg at vi også må se at denne utvekslingen er flott. Det er viktig både at norsk dansekunst blir vist i utlandet og at internasjonal dansekunst blir vist i Norge.

Ønsker dere å turnere mer i Norge hvis dere hadde hatt mulighet? Hva er utfordringene?

– Alle vil vel vise forestillingene de lager for så mange som mulig. Zero Visibility Corp. er glade for at vi er attraktive i utlandet, og vi setter stor pris på å spille hjemme. De regionale sentrene i Norge; RAS i Sandnes, DansiT i Trondheim, Dans i Nord-Trøndelag på Inderøy, Dansearena nord i Kirkenes og Bærum kulturhus har de siste årene bidratt til at dansekunst i større grad blir vist i Norge, men de alene kan jo ikke dekke hele landet.

Arrangørkompetanse
Er det for få scener for dans i Norge, slik Klassekampen nylig skrev?

– Jeg opplever ikke at det er mangel på scener som er utfordringen. Kulturhusene har store scener og profesjonelt utstyr og apparat. Det er heller mangel på miljøer som har interesse for og kunnskap om dans. Vi kunne ha leid oss inn på kulturhus i hele Norge, men da måtte vi selv ha gjort arbeidet med publikumsrekruttering og logistikk, og tatt regningen. Et slikt apparat og slike midler har vi rett og slett ikke!



Ina Christel Johannessen tror at hvis dans i større grad skal bli vist i Norge, må kulturhusene tørre å satse på dans.

– Kulturhusene er rett og slett litt feige. I tillegg må vi innse at det å turnere i Norge byr på andre utfordringer enn i Sentral-Europa. Alt er dyrere i Norge; vi har høyere lønninger, færre innbyggere og det er store avstander mellom scenene. Et kompani som er basert i Brussel kan bo hjemme samtidig som de turnerer i hele landet sitt. På et mye mindre område er det mange flere scener som har interesse og kunnskap om dans. Utgifter til reise og administrasjon blir da naturlig mindre, samtidig som de har et mye større publikumsgrunnlag.

Utvikle interesse
Koreografen opplever at kulturhus i Norge er veldig opptatt av inntjening, av hva som selger.

– Alt skal måles i kroner og antall publikummere. Hvis vi ønsker å utvikle interessen for dans i Norge, må suksess være basert på mer enn tall. I Norge har man de siste årene satset på produksjon av dans, og det er positivt. Vi har mulighet til å produsere store og profesjonelle verk. Men formidlingen av forestillingene har ikke vært utviklet i samme tempo. Vi trenger kanskje nå at dette blir balansert. Kanskje kan det øremerkes penger til dette?

Utlandet viktig
Hvordan får du jobb og turneer i Norge og i utlandet, og hvordan finansieres disse?

– Som nevnt er det færre scener og festivaler som programmerer dans i Norge, sammenlignet med andre land. Arrangørene som gjør det, har forskjellige programprofiler. På kulturhusene må vi foreløpig gjøre jobben selv. Derfor har vi begrensede muligheter for å spille forestillingene våre i Norge.

– For markedsføringen av mine arbeider utenfor Norge var det viktig at jeg på begynnelsen av 90-tallet fikk spille på Dansens Hus i Stockholm. Det bidro til at jeg ble kjent i Norden, og så videre i Tyskland. I tillegg hadde mitt arbeid med vårt nasjonale samtidsdanskompani Carte Blanche på slutten av 90-tallet mye å si for mine muligheter for arbeid som koreograf internasjonalt. I tiden da Karen Foss var kunstnerisk leder for kompaniet, turnerte de mye i utlandet. Mine verk for kompaniet ble på denne måten vist utenfor landets grenser.

Visninger gir nye visninger
Også i dag, når kompaniet er etablert i utlandet, må de kontinuerlig jobbe for å gripe muligheter og være mobile slik at produksjonene deres blir sett.
– Gjennom å vise forestillinger nye steder, får flere kunnskap om oss, og nye muligheter til å vise forestillinger dukker opp. Det at jeg har stått på flere bein, og skapt forestillinger i ulike formater og på ulike arenaer – både med eget kompani og som koreograf som har laget verk for faste kompanier – har vært viktig  for meg i utviklingen av min internasjonale karriere. Resultat av dette vises tydelig i høst. I samme sesong har jeg premiere på ny forestilling i Norge med mitt eget kompani, skal lage et verk for kompaniet Les Ballet de Monte Carlo og har en stor Nordisk samproduksjon med Norrlandsoperaen i Sverige.

Sammensatt finansiering
Turneene utenlands finansieres gjennom mange involverte aktører.

– Vi søker støtte fra UD for å dekke reiseutgifter. Festivalen eller teatret betaler honorarer, kost og losji, og så legger vi ofte inn en liten del selv. Norske lønninger er jo høye, og i tillegg må vi ofte gjenoppta forestillingen og øve den inn igjen før den spilles – vi har jo ikke danserne på fast lønn hele året som noen store internasjonale kompanier kan ha. Samtidig forholder vi oss til reelle kostnader, og forventer ikke å sitte igjen med et overskudd. Noen ganger har vi finansiert en større del av et oppdrag selv, fordi vi har sett på det som en viktig investering å bli vist i en spesiell setting. Men det er flere ganger vi har måttet takke nei til å spille fordi vi ikke har hatt råd.

To år fram

Hva har basisfinansieringen å si for deres mulighetene til å turnere internasjonalt?

– Basisfinansieringen dekker kun en liten bit av vår turnévirksomhet. Disse midlene går i all hovedsak til å holde kompaniets hjul gående. Våre midler gjennom basisfinansieringen er bittesmå i forhold til hva som trengs for omfattende turnevirksomhet i Norge. Det som har vært viktigst for oss med basisfinansieringen, er muligheten til å planlegge mer langsiktig. Mange teatre og festivaler booker programmet sitt i lang tid på forhånd. Det er en stor fordel at vi har mulighet til å planlegge fremover i tid – at vi vet at vi vil ha en ny produksjon med premiere om to år, for eksempel.

Residenser gir konsentrasjon

Jeg forstår at residenser er viktig for dere?

– Det at vi, som en frigruppe, har mulighet til å bo en periode på samme sted og jobbe på scenen over tid, gir en helt annen konsentrasjon. Det knytter kompaniet sammen ved at vi har tid til å gå i dybden, og ved at vi har fri fra andre forpliktelser – noe som blir viktigere jo mer etablerte danserne blir på hjemmefronten. I tillegg gir det en unik mulighet til å involvere alle de medvirkende i det helhetlige visuelle uttrykket. Residenser gir også teatrene, som co-produsenter, mulighet til å være involvert og følge utviklingen av en ny forestilling på en annen måte.

I begynnelsen av Johannessens karriere var residenser på blant annet Dansens hus i Stockholm viktig.

– Videre har vi hatt mange residensopphold i Carte Blanches øvingslokaler (Studio Bergen) og på Fabrik Potsdam utenfor Berlin. Med forestillingen ”(im)possible”(2011) hadde Zero Visibility Corp residens hos Centre de développement chorégraphique du Val-de-Marne og Centre des Bords de Marne du Perreux-sur-Marne, begge i Frankrike, og hos Fabbrica Europa / Fondazione Pontedera Teatro i Italia.

Scenenes rolle
Som co-produsenter går teatrene Zero Visibility Corp. har residenser hos, også ofte inn med økonomisk støtte.

– Dette er selvfølgelig veldig heldig. Til forestillingen ”AGAIN” som har premiere i år, går vår samprodusent NorrlandsOperaen inn med en hel million, samtidig som vi skal være i residens der i tre uker – med full teknisk stab tilgjengelig og et 50 manns orkester til stede hele den siste uken. Bærum kulturhus er også co-produsent for denne forestillingen, som vil bli vist der i 2013. Det blir forresten spennende å se hvilke muligheter som åpner seg hvis Bærum, slik de ønsker, får en prøvesal der kompanier kan ha residens.

– Hva tenker du er viktig i forhold til den videre utviklingen av infrastruktur og støtteordninger for formidling av dans i Norge?

– Det er positivt at det finnes produksjonsmidler, og at de blir spredt ut på mange prosjekter, også de som er mindre i omfang. Samtidig kan det oppleves som om det å ha kompani blir sett på som ”fy”, det blir jo bare dyrere og dyrere.

Nettverk for turné
Koreografen synes det er spennende å følge utviklingen rundt de regionale sentrene for dans som er etablert i Norge.

– I Sverige har de en turnéordning, Dansnett Sverige. Den er sentralt organisert, men formidler forestillinger og workshops ut i hele landet, til kulturhus og miljøer der det er interesse for dans. Vi har turnert i denne ordningen tre ganger, Carte Blanche har turnert med den flere ganger, og flere norske produksjoner har vært innom den. Ordningen formidler dansekunst – ikke bare svenske kompanier. Cullbergballetten har også turnert mye i Sverige, gjennom å være organisert under det svenske Riksteateret. Lignende ordninger tenker jeg kunne vært interessant å se på for Norge.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER